Bridge over troubled water...

When youre down and out...feeling small...when tears are in your eyes..I will dry them all...

Det er mange som sliter i disse dager.. noen sliter fordi de bærer på en sorg inni seg.. Kanskje over å ha mistet en av sine kjære i sykdom, ulykker - eller i et samlivsbrudd. Andre igjen - har en sorg inni seg som de ikke kan forklare, hverken for seg selv eller for andre..

Når du ser at noen sliter, er det da noe du kan gjøre for ham eller henne? Kan du egentlig gjøre noe i det hele tatt - for å  prøve å få andre til å føle seg bedre? Noen mener nei, mens andre mener ja. Selv mener jeg at det går an å forsøke i alle fall! Det går an å strekke ut en hånd som vedkommende selv kan få lov til å velge om han/hun har lyst til å ta imot. Og det er mange måter å bry seg om hverandre på: det finnes måter å spre glede på - som ikke nødvendigvis tar alt det triste bort - men som allikevel kan gi de som har det vondt en bitte liten spire av håp for framtiden...

Det går an å ta en telefon og si "hei, jeg ville bare ønske deg en riktig god jul!" Eller, man kan ringe på og gi vedkommende en boks med julekaker eller noe annet hjemmelaget. Kanskje putte et lite julekort i postkassa hans/hennes - eller å be vedkommende hjem til seg på en kopp kaffe eller gløgg. Det trenger heller ikke å ta lang tid.. bare en liten, hyggelig prat. En prat som kan få den andre til å ønske å gjøre noe annet hyggelig, kanskje? Ofte kan en positiv ting - gi flere positive ringvirkninger :)

For noen - kan det for eksempel være veldig positivt å få lov til å hjelpe deg med noe! Å få lov til å være nyttig er nemlig en veldig viktig del av det å føle seg hel som menneske. Er man nyttig, så er det noen som trenger deg - og det er en god og viktig følelse.. Alle ønsker å være nyttige! Og hvis man blir spurt om å hjelpe noen, så får man kanskje også det lille frikvarteret og det pusterommet som skal til for å glemme alt det tunge og triste en liten stund.

Det er ikke lett å være i sorg når alle andre går rundt og er glade og fornøyde. Og det er ikke alltid så mye som skal til for å gjøre de som sørger litt gladere - om enn kun for noen minutter eller timer. Men det er verdt det - når du ser at gnisten lyser opp i den andres øyne en liten stund! 

Og - hvis denne personen får flere slike opplyste øyeblikk - så blir øyeblikkene til timer..og timene kan bli til dager...som igjen blir til uker.. Uker av hyggelige pusterom og deilig glemsel - som igjen kan føre til bedre humør og livskvalitet.

Så jeg vil understreke at det er veldig viktig at du - hvis du har et bittelite overskudd å ta av -  ikke undervurder dine evner og muligheter til å lyse opp i andres liv! For alt for ofte tenker vi at det ikke spiller så stor rolle hva vi gjør eller ikke gjør, hvis vi har en slik person i blant oss. Men det gjør det!

Jeg håper alle strekker ut hånda og lager en bro av seg selv - over opprørt vann - for mennesker som trenger en slik bro fra sin indre tristhet - og over til de små lyspunktene i livet - i en travel juletid!

Her er sangen med sammen navn, sunget av Simon and Garfunkle: 

http://www.youtube.com/watch?v=PT5SQkrsHKM&feature=related

Ha en fortsatt god advent!

Hilsen Konfliktlos <3

Hva er kjærlighet?

Hva er kjærlighet?

Er det å ligge i armene til den du elsker? Er det å se smilet til barn eller barnebarn idet de ser deg komme gående? Er det å bære over med feil og mangler på foreldre, partnere, eller andre vi står nær?

For meg er kjærlighet masse forskjellig.. Det kan være å gi noen en ordentlig god klem for eksempel. Mormoren min er et godt eksempel på en dame som kunne gi gode klemmer. Gode klemmer hvor hun holdt godt rundt deg, slik at du kjente at hun var oppriktig glad i deg. Det  - sammen med det å kunne komme til henne og få varm sjokolade med krem - en kald vinterdag hvor ting ikke var så greit hjemme eller på skolen  - det var kjærlighet!

Eller, å ha en farfar som alltid dro meg i flettene og sa at jeg hadde så vakkert hår..og som jeg når som helst kunne synge " Tio tusen røda rosor" for - og vite at han kom til å si at jeg var så flink til å synge. For meg som barn, var også denne tryggheten og vissheten i det å vite at noen likte meg og syntes at jeg var flink, selv om jeg kanskje ikke alltid var det - en god og forutsigbar kjærlighet.. Det å kunne være den jeg var - og få aksept for det!

Det er ikke så ofte man får lov til å være seg selv - akkurat som man er - og allikevel bli godtatt, dessverre. Mange opplever at de må sette på seg et ytre ansikt for å bli akseptert. Et som passer til omverdenen. Et som gjør at du går usynlig inn i samfunnet.

Og, det kan for mange være veldig slitsomt. Å bruke masse tid og krefter på å passe inn i andres maler.. Til Jul er det dessverre mye tilpasninger. Man tilpasser seg partneren, barna, svigerfamilien - og vennene sine, og sørger for å holde koken og å være med på alt som forventes av en.

Da kan man jo lure på om det er kjærlighet til alle disse som gjør at man stort sett gjør det man tror at de andre forventer i julen, eller om det er frykten for ikke å bli godtatt og akseptert?
Hva er det vi er så redde for egentlig? Hvem gir oss denne frykten? Er det de andre - eller er det oss selv?

Og det er da jeg spør - hvordan kan du gi ubetinget kjærlighet til de andre - hvis du ikke har gitt den til deg selv først? Hvordan kan du klare å puste jevnt og rytmisk i en travel juletid med krav fra alt og alle - hvis du ikke kjenner litt etter i dypet av deg selv og spør deg selv: "er jeg komfortabel med å feire jul på denne måten? orker jeg å være med på alt sammen, alle forventingene de andre har til hva jeg skal bidra med denne julen - eller å være med på alt kjøpepresset - selv om jeg vet at jeg ikke har råd, og at jeg må slite hele vinteren med at jeg brukte mere penger enn jeg hadde til julegaver for å være en av de andre?

Hvem av de jeg sliter og kaver for, gir - eller får jeg ubetinget kjærlighet av? Og - er det kjærlighet å kjøpe de dyreste merkeklærne til tenåringene sine for at de skal passe inn i samfunnet - på tross av at du ligger søvnløs om natten for å få den økonomiske kabalen til å gå opp?

Vi er så redde for å dele bekymringene våre med noen  - og aller minst med barna våre. Men er det ikke kjærlighet å sette seg ned med tenåringsjenta di, slik som en jeg kjenner sa: " jeg har noe på hjertet i dag, vennen min.. det handler om vår økonomiske tilstand her hjemme - og du vet at jeg, hvis jeg kunne - ville jeg ha kjøpt alt du ønsket deg i hele verden slik at du kunne ha følt at du var som alle de andre...og allikevel - når jeg nå ikke har muligheten, og kanskje ikke får den på lang tid - så ønsker jeg at du skal legge merke til alt jeg gjør for deg for å vise deg at jeg er ubetinget glad i deg. Som å vaske klærne dine, smøre matpakka di, reie opp senga di, og alltid være her for deg - dag og natt - for å snakke om alt du trenger å snakke om. Og selv om gavene du får kanskje ikke er akkurat det du ønsket deg aller mest, så gir jeg deg av min tid! Masse tid, kjærlighet og trygghet skal du få av meg - slik at du kan gå ut i verden og være rusta til å møte den som deg selv! Og så skal jeg sette meg ned med deg og finne ut av hva vi sammen kan gjøre for at du skal kunne få den lekre genseren, den nyeste buksa i butikken, eller de støvlettene du har ønsket deg så lenge. "


Eller - hvis det er partneren din - så kan du si som en annen jeg kjenner så klokt sa: Kjære deg, jeg har to valg denne julen, jeg kan enten gå langt over hva jeg orker nå, og bli med deg på alle de selskapelighetene og familiemiddagene du ønsker at jeg skal - eller du kan gå på noen av dem alene, slik at jeg får hvilt - og du får kost deg sammen med de du har lyst til å være sammen med. På den måten kan vi begge få en jul som gjør at vi koser oss og henter inspirasjon og krefter som igjen gjør at vi har noe å gi hverandre!"


Jeg mener at vi skal tørre å ikke orke. Orker vi ikke, så orker vi ikke rett og slett! Tenk hvor mange som sitter flere dager i jula - rundt et bord med mennesker de ikke føler seg komfortable med. Tenk hvor slitne de blir av det. Og - egentlig - så ønsker kanskje ikke disse menneskene at du skal være der...for hadde de det, så hadde du sikkert både følt deg avslappa der - samt at du hadde kost deg du også..

Det er ikke uten grunn at unge samboere feirer julen hver for seg - hjemme hos sin egen familie, i motsetning til for et par tiår siden hvor det var ganske uhørt å gjøre noe slikt. For noen - ganske mange faktisk - så er det å dra på middag til svigerfamilien et forferdelig ork. Fordi de  - til hverdags - ikke fungerer sammen.. og hvordan skal man klare å se for seg at de gjør det i jula da?

Eller - i vennegjengen - hvor det er vanlig at eksen til kona di - legger an på kona di hver gang han får seg noe innabords.. og du vet at hun bryr seg ikke om han - men det føles ubehagelig uansett - fordi du føler at  du hele kvelden må forsvare ditt revir. Da kan det hende at du velger å sitte hjemme og lese en god krim og la kona di gå alene på romjulsfesten - fordi det føles bedre for deg. Du stoler på kona di, og hun ønsker å opprettholde denne tradisjonen med sine tidligere venner.

Så - hva er egentlig ubetinget kjærlighet? Er ikke det å gi og få - uten å kreve noe tilbake? Og er det ikke kjærlighet når du først fyller på energi til deg selv, før du gir den til andre. Det er i alle fall ekte kjærlighet - den som kommer fra hjertet - og ikke tillært væremåte?

Vel - jeg ønsker dere alle en fortsatt god adventstid! Senk skuldrene, ta noen dype åndedrag og kjenn etter hva som kan gjøre at du - og de rundt deg kan ha en jul fylt med kjærlighet - ikke nødvendigvis en jul slik alle andre feirer den - eller forventer at du skal feire den..

Hilsen Konfliktlos <3

Om å møte seg selv i døra..

I går - da jeg skrev innlegget: "Hvem bestemmer over din adventstid" skrev jeg om hvordan det føles når noen du er i nær relasjon til, kaster sitt stress over på deg. Noen vil kanskje si at ingen kan kaste noe over deg, men billedlig sett - så føles det nøyaktig slik noen ganger..

Og - det var da jeg satt på cafè med mine to døtre og spiste lunsj i dag - at jeg møtte meg selv i døra - rett og slett! 

Vi sitter og koser oss med te og tunfisk salat, da min eldste datter på 25, spør meg om jeg har skrevet noen nye innlegg i mutterns blogg. Mutterns blogg ( muttern.bloggspot.com )er min andre, litt mer private blogg hvor jeg skriver om det å være mutter til voksne barn - og andre ting en mutter opplever i hverdagen.

Vel, jeg hadde postet innlegget "Hvem bestemmer over din adventstid" på begge bloggene mine  og hun begynte å lese høyt for lillesøsteren på 23. Hun leser med et stort smil rundt munnen.. Flott, tenker jeg - hun liker bloggen min (hun jobber som journalist  og er ganske kritisk til hvordan vi andre i familien formulerer oss skriftlig) - så jeg tror smilet hennes kommer av at jeg har skrevet noe bra. Det er først da begge to brister ut i latter og nesten holder på å falle av stolene sine - at jeg forstår hva de ler av. 

De ler av meg som har skrevet om advent- og julestresset moren min kaster over meg. Og jeg vet veldig godt hvorfor! De ler fordi de opplever meg på nøyaktig samme måten som jeg opplever moren min. Kanskje ikke når det gjelder advent og jul - for da stresser jeg lite, men når det gjelder alt fra om de bruker lue (de er 23 og 25 ) - til om de har husket å kjøpe pepperspray til å ha med seg på byen -  og for ikke å snakke om alt maset jeg har utsatt dem for om mangel på mineraler og vitaminer i årenes løp..

Og jeg ler like så godt med, for hva ellers kan jeg gjøre? Jeg ler  - og innser at jeg må feie for min egen dør før jeg feier for andres. Samtidig er jeg glad for at døtrene mine -  og sønnen min for den sakens skyld påpeker slike ting for meg. For jeg er jo hverken perfekt eller feilfri - i likhet med de aller fleste andre... og jeg må ærlig innrømme at det gjør godt med en god latter - selv om det er meg vi alle tre sitter og ler høyt av :)

Så, jeg ønsker dere alle en fortsatt god advent - med eller uten feil og mangler!

Hilsen Konfliktlos :)

Hvem bestemmer over din adventstid?

I dag er det 7 desember. Noen - og jeg sier ikke alle -  løper rundt og stresser hverandre opp - livredde for at de ikke rekker å bli ferdige til jul.


Det at noen gjør det - påvirker oss andre som har bestemt oss for at vi selv ønsker å ha en avslappende og magisk adventstid hvor andre ting enn travelheten står i fokus.


Selv fikk jeg en telefon fra en slik person for et par dager siden. Denne personen står meg nær, og er selvfølgelig moren min. Samtalen forløp omtrent slik: "hei, det er meg. Har du husket...? jeg så at det var tilbud på ditt og datt i den og den butikken! du må forte deg hvis det ikke skal bli utsolgt. fikk du ordnet det du vet? ja, for det er bare på mandager du kan.. og du trenger ikke å stresse til jul vet du, du kan bare ...bla..bla..bla..vaske..bla...rense..bla...bla...ikke kjøpe dyre ting..bla..bla...bla..." og - har jeg ikke vært stresset fra før av, så kan det veldig godt hende at jeg blir det nå :)


Jeg kommer til meg selv, stående med telefonrøret i hånden - litt langt ut fra øret.. Jeg har sluttet å lytte, jeg vet hva som kommer - det kom i fjor, i forfjor - og alle de ca 34 årene som har gått siden jeg flyttet hjemmefra..


Fristelsen er stor til å rope: Ja, da mamma!!! Jeg hører hva du sier, du har sagt det minst 34 ganger før.. Men jeg tar meg raskt i det. Dette er hennes måte å organisere alle dagene til jul på. Hun kan få lov til å være akkurat som hun er. Jeg må bare skjerme meg litt, slik at alt hun sier går ut av røret og forbi meg. Ikke inn i mine tanker, mine planer, og setter seg fast i min kropp. Det er vanskelig, men det går an..


Dette er hennes stress. Før var det også mitt stress..men de gangene jeg klarer å "lytte" uten å protestere, før jeg avslutter samtalen med et lite smil, og med å forsikre henne om at det går helt fint med meg i disse juleforberedelsene - så sitter jeg igjen med godfølelesen av at dette er mammaen min som jeg er veldig glad i. Som jeg noen ganger har lyst til å vri halsen av - når hun er i sitt mest oppspilte hjørne - men som er en så stor del av livet mitt, at jeg vet at den dagen hun ikke er blant oss lenger - så kommer jeg til å savne henne veldig. 


Alle hennes formaninger, hennes - til tider irriterende måte å avbryte meg på når jeg snakker, hennes "velmente" råd om ditt og datt - og hennes evne til å få meg til å føle meg som ei lita skolejente.. alt dette er deler av livet mitt. Det er fakta. Og jeg kan ikke forandre moren min, for moren min er som hun er - og jeg kan velge om jeg ønsker å ta til meg det hun sier eller ikke.


Det er mange som har foreldre som ikke lever lenger, og som allikevel er styrt av disse foreldrenes holdninger og forventninger til seg selv. Den dagen du klarer å se at dine foreldre er preget av sine foreldres holdninger og forventninger til seg, som foreldrene deres igjen er styrt av sine foreldres holdninger og forventninger til seg - så har du trådt ut av barndommen og inn i din helt egen voksenverden. Hvor du - og bare du har ansvar for å leve på den måten DU ønsker - og å bestemme nøyaktig hvordan DIN verden skal se ut. 


Det er bare du som bestemmer om du skal stresse til jul eller ikke. Det hjelper ikke å si at du må ditt og datt - for når alt kommer til alt, og du tør å svare ærlig: hvem sier at du MÅ alt du føler at du må i forhold til julen - i livet generelt?




Jeg ønsker deg en riktig god advent - på den måten som bare DU ønsker at den skal være <3






Hilsen konfliktlos.

En julekalender til ettertanke...

Julen er en gledestid for noen, og en trist og vanskelig tid for andre. Det har jeg ofte opplevd da jeg jobbet som lærer, at noen barn og unge går rundt med stjerneøyne som glitrer mer og mer jo nærmere dagene går mot jul, mens andre blir mer og mer lute i holdningene sine - og øynene - som før av og til kunne glitre litt, blir mattere og mattere dag for dag.. Dette er trist å være vitne til. Og det gjør noe med deg som menneske å se hvordan noe som for noen kan være fantastisk og gjøre noen så inderlig glade... bare er en stor vond klump i magen for andre. For de som har det bra - som barneombudet sier her i luke to i Unicef's julekalender - blir jul noe som gjør at de får det enda bedre..og for de som ikke har det bra, blir den enda vanskeligere.. nettopp fordi julen er tiden for de nære relasjoner i familiene. Og er de nære relasjonene gode, oppleves de som enda bedre når man har god tid til å være sammen. Det motsatte skjer når de nære relasjonene er dårlige. Og de som lider aller mest pga dette, er barn og unge. Fordi de må være midt oppi det som skjer med de voksne - uten å ha mulighet til å trekke seg vekk...og uten å ha mulighet til å skape rom for å gjøre de hyggelige tingene som hører til i adventstiden og i jula.. Og ikke minst - uten å ha masse bekymringer over hva som skjer rundt dem som de ikke har mulighet til å gjøre noe med.

Så jeg håper alle vi som elsker jul og adventstiden kan se rundt oss, og gjøre noe for minst en som har det vanskelig i denne tiden. Det er ikke så mye som skal til..ofte er det nok at du bare ser.

For - som en som ble intervjuet på frokost tv sa her om dagen, han hadde en lærer som så at han hadde det vanskelig - og som sa det. Og det var igrunnen nok for ham.. Det sier meg at det ikke er mye som skal til for å glede noen som ikke har det så bra, og at vi som har overskudd selv - gjerne kan dele rundt oss av gode klemmer og gode ord. Det koster så lite, og det betyr så enormt mye!

God advent til dere alle!

Hilsen konfliktlos :)

http://www.denene.no/?luke=

1 desember og adventstid!

Det er rart hva som skjer når man deler ting åpent med hverandre.. Når jeg skrev det forrige innlegget mitt, sendte jeg det også til en god del mennesker som jeg kjenner eller vet hvem er  - fra ulike fora. Og plutselig fikk jeg mange tilbakemeldinger både på facebook og på e-post hvor de som skrev til meg delte sine historier med meg. 


Det var dette jeg håpet på, og virkelig ønsket med denne bloggen - at noen kunne kjenne seg igjen, og faktisk føle at det var nyttig å lese det jeg skrev. Enten fordi de kunne identifisere seg i det jeg skrev for sin egen del - eller for andres.. Uansett så fikk jeg en haug med tilbakemeldinger om at dette er noe vårt samfunn trenger. Nemlig å tørre å være åpne og ærlige mot hverandre.


Jeg sier ikke at vi skal brette ut hele privatlivet vårt i det offentlige rom. Men jeg tror virkelig på åpenhet, ærlighet - og at janteloven skal ut av samfunnet vårt en gang for alle! 


Ha en riktig god natt alle sammen! Ha en magisk adventstid hvor du kun er deg selv - mer enn bra nok - akkurat som du er! Fordi bare du er du! :)

Hei og velkommen til Konfliktlos!

Hei, jeg er Konfliktlos! 
Jeg har laget denne bloggen fordi jeg ønsker å skrive litt om hva jeg arbeider med og hvordan det har seg at jeg har valgt meg et så konfliktfylt navn som yrkestittel og på hjemmesiden min. I over 20 år har jeg arbeidet med barn, unge og voksne - først som assistent i skolen, så som lærer, og så etterhvert både som lærer og konfliktlos. En stor del av arbeidsdagene mine som lærer, har vært å megle mellom elevene mine - enten det har vært i 2 klasse, på ungdomsskolen - eller i videregående. Ofte i forbindelse med at noen har blitt mobbet, har følt seg utenfor, eller har hatt problemer hjemme med foreldre eller søsken. Jeg har også jobbet med private bedrifter i forhold til arbeidsrelaterte konflikter. Derfor falt navnet konfliktlos ganske naturlig på plass, da en på Næringssenteret foreslo dette navnet for meg - basert på hva jeg faktisk har arbeidet mest med som yrkesaktiv, nemlig konflikter. 


Jobben min består heldigvis ikke bare av konfliktstoff :) Den består masse av veiledning, motivering - og mange spennende møter med flotte personer! Og verktøyene mine er mange - og ulike - og brukes individuelt fra person til person. Noen av dem kan jeg nevne her: musikk, drama, avslapping, yoga, fokus på pust, meditasjon, reading, samtaler, kurs - og teknikker for å bryte fastlåste mønstre. 


Jeg er utdannet lærer med hovedvekt på dramaturgi, dramapedagogikk og teater, musikk, og historie. Videre har jeg tatt flere kurs i alternative behandlingsformer. Skoleåret 2010 til 2011 gikk jeg på Astarte education/Engleskolen i Oslo hvor jeg lærte meg reading. Jeg har også hatt 51 klienter som readinglærling og er nå ferdig utlært readingterapeut.


De siste tre årene har jeg jobbet lite fordi jeg har hatt alvorlig hjertesykdom. Derfor har jeg lyst til å dele noen av tankene mine rundt det å være frisk og i full fart det ene øyeblikket - for så å havne litt "utenfor" samfunnet og verden generelt i det neste. Det gjør noe med selvtilliten din, og følelsen av å høre til. Og det er en god, allikevel dyrekjøpt erfaring å ta med seg i arbeidet videre med mennesker.


Så hvis dere har lyst til å være med en tur og følge meg videre på veien tilbake til yrkeslivet, så deler jeg gjerne erfaringene mine med dere - fordi jeg virkelig vet hva det vil si å falle utenfor på mange måter, og hvordan det er å stå og føle seg totalt mislykket og alene - samtidig som man har ansvar for ikke å svikte barna sine, partneren sin, klientene - og alle andre som stoler på deg og forventer at du stiller opp slik du alltid har gjort, både privat  - og i arbeidslivet.


Det har vært en tøff kamp. Jeg har kjempet den alene. Og - da jeg holdt på å gi opp og slippe taket.. ble jeg godt ivaretatt av de menneskene som betyr mest for meg i hele verden, nemlig barna mine og mannen min. De reagerte først med fortvilet irritasjon da jeg ikke lenger klarte å stille opp for dem, og etter å ha lagt alle kortene på bordet om hvor syk jeg var, og hva det gjorde med meg som menneske å ikke klare å fungere optimalt som jeg alltid før hadde gjort... så sto de der - alle fire. Støtt ved min side, og viste meg at det jeg har gitt dem av kjærlighet i mange år - kommer tilbake til meg som en omfavnelse som løfter meg og støtter meg, slik at jeg langsomt kan komme tilbake til samfunnet og verden igjen.


Jeg sier ikke at det er lett. Det var mange harde kamper, og jeg måtte jobbe masse for å i det hele tatt innrømme at jeg ikke klarte alt alene. Og fra det øyeblikket jeg turde å innrømme at jeg ikke var et overmenneske, og at kanskje det denne gangen var meg som trengte å få støtte og hjelp - og ikke omvendt, begynte livet å legge seg sakte men sikkert på plass igjen. Det kom ikke på plass med et knips. Og jeg sier ikke at det var enkelt. Jeg sier bare at det går an. Og fordi jeg har opplevd at mange av mine klienter, og mange av elevene mine også har hatt sykdom og andre ting å streve med i hverdagen -  så fikk jeg lyst til å skrive denne konfliktlosbloggen hvor jeg viser dem og dere - at alle kan ha slitsomme hverdager - og at selv om man virker som om man takler alt her i livet, så er det slett ikke sikkert at det er slik...


For selv konfliktloser er bare mennesker!


Og slik er det med alle yrkesgrupper. 


Vi er alle bare mennesker som kan møte store hindringer i livet. Og først når vi innser at det er for vanskelig å takle problemer og sykdom helt alene. Først når vi tør å stå åpne og nakne foran medmenneskene våre... først da kan vi klare å slippe taket i alt som føles slitsomt og tungt - og det er da vi er på vei mot en bedre hverdag.


Dette gjelder alle problemer og sykdom - selv den uhelbredelige..


Fordi det er først når vi slipper taket i frykten og kontrollbehovet at knutene vi har inni oss kan løses opp, og vi bare kan være... akkurat her og nå.


Og det er en deilig følelse!


Så jeg håper dere som har lyst følger meg på denne bloggen - og jeg vil gjerne ha spørsmål og forslag om temaer  - slik at vi alle kan gi hverandre tips om hva som fungerer og ikke fungerer i ulike situasjoner.


Ha en flott adventstirsdag!


Hilsen konfliktlos :)