Er du tro mot hjertet ditt?

Hvordan steller du med deg selv og sjelen din om dagen? Er du tro mot hjertet ditt?

Noen ganger gjør vi ting vi egentlig vet at vi kommer til å angre på. Som å gå et sted hvor vi egentlig ikke har lyst til å gå - eller å være med på ting som andre foreslår på våre vegne. Da går vi på akkord med oss selv. Og hvis vi gjør det mange ganger - og lenge nok, så kan det hende at vi ender opp helt utbrente.  

Og - hvis du ender opp helt utbrent - hva er du da? Ikke til glede for hverken deg selv eller andre...

Ja, jeg vet at mange ikke liker det ordet utbrent - men jeg bruker det allikevel! Det er et godt ord for en følelse som man kan ha når man føler at man ikke har noe mer energi. Når det er helt tomt, og ingenting å hente. Som en uttørket brønn. Et stort, tomt hull.

Men - hvem er det som blir utbrente, og hva skal man gjøre for å unngå å bli det?  Det er vel ingen tvil om at de som brenner for noe - det vil si, de som øser av seg selv til fordel for en sak, et familiemedlem, en vennegjeng, en arbeidssituasjon,eller til ektefelle, barn, eller foreldre - og hvor øsingen stort sett går en vei - slik at man til slutt å gå helt tom, er i faresonen? 

Eller - det kan kanskje være de som har vært langvarig eller alvorlig syke? De som er i sorg på grunn av dødsfall eller samlivsbrudd. Eller kanskje pensjonister og arbeidsledige? Hva skal så de gjøre for å få mer energi? Og for å beholde energien når de først har fått den?Kanskje de må begynne å fylle seg selv opp med gode opplevelser og sanseligheter?

Personlig, kan jeg ha masse utbytte av farger for å fylle meg opp! Og høsten er jo full av allverdens saftige, flotte farger! Ikke minst oransje! Oransje er en av mine yndlingsfarger, både på klær og på trær! Kan dere tenke dere noe deiligere enn å gå og vasse i oransje blader som faller fra trærne og som legger seg i små hauger når vinden tar tak i dem? I dag var det et fantastisk syn da jeg var ute og kjørte, med solen som skinte mot meg - mens oransje trær virvlet i en sirkel oppover og oppover mot himmelen... og i neste sekund - så kom det små, våte snøfnugg på bilvinduet.

Jeg elsker som sagt oransje - og jeg fyller opp meg selv med masse oransje sanseinntrykk som jeg skal spare på og ta fram en gang i februar - når jeg kanskje er lei av snøen? Og, når vinteren er her for fullt - kan jeg kjøpe meg oransje roser, eller male masse oransje på et ark!

I tillegg til farger, så fyller jeg meg opp med musikk! Mest ballader hvor syngedamer med sarte stemmer synger om tapt kjærlighet eller lengsel. Det gjør meg ikke trist, bare fylt opp av vakre toner. Jeg bare elsker å høre på for eksempel Eva Cassidy når hun synger Autumn Leaves - som opprinnelig er en fransk sang fra 1945 - som ble oversatt til engelsk i 1947. Eva Cassidy synger med sjelen sin... og jeg blir varm og god i hjertet av å lytte til hennes nydelige stemme, og hennes ofte litt annerledes måte å synge sangene på...

Hvis man ikke har fått tatt inn alle de vakre høstfargene som gult, oransje, rødt, rustrødt, vinrødt, rødbrunt, gyllent, guloransje, rødoransje osv - så kan man kanskje kjøpe seg noen fargerike plakater som man kan henge opp når man trenger fargene mest. Eller fylle opp sansene sine med andre ting som akvarium, garn i mange farger, en fargerik kopp full av fargeblyanter, eller noe annet som gir deg fargepåfyll!

Eller - hva med litt farge energi i form av aromaterapi? Hjemme hvis du er blakk - eller hos en aromaterapeut hvis du har råd til det?

Det er så masse vi kan fylle på med for å lage oss selv et lager som vi kan spare til dager hvor vi trenger det. Eller til her og nå - hvis du har akutt mangel på energi og/eller livsglede!

Vi tror ofte at vi trenger andre mennesker for å få energi, men det gjør vi ikke. Og - kanskje er det nettopp når vi er alene, at vi kan fylle opp den tomme brønnen? Noen ganger kommer det litt gråt og sorg ut av den brønnen man trodde var helt tom. Eller litt sinne. Og det er nødvendig for at alt det du fyller på, skal flyte fritt - og rett og slett være godt å hente fram når du trenger det.

Bøker med fargerike omslag, kan være gode både å se på - skrive i - og ikke minst å lese i! Og det å krype under et ullteppe med en god kopp te eller kaffe, og en bok - kan gjøre rene underverker for sjel og kropp for de som liker å lese!

Og er man tung, tom og tappet - så trenger man å gjøre noe ordentlig godt for seg selv. Og da mener jeg noe som ikke du blir sliten i hodet av, og som ikke gjør at du må bruke så masse hjerneaktivitet. 

Kanskje du skal ta på deg fargerike treningsklær og gå på treninga? Eller fargerikt, værtilpasset yttertøy og gå en rolig tur. I storm, i snø, i vind?

Eller - syng en sang, spill et instrument eller teater, spill fotball, tennis - eller dra til en svømmehall og svøm deg bort i blått, blått vann - og tørk deg med knallgule håndklær  etterpå.

Det er uendelig mange måter å fylle opp seg selv på! Bare husk å gjør det! Det er så alt for mange som tappes hver eneste dag - for så - når de har fylt seg selv opp, så nærmest løper de av sted og kaster alt de har fylt opp i seg selv, over til noen som trenger påfyll. Men det blir feil å gi bort alt man har! Og, hvis man fyller på nok - og litt til, så kan man dele av overskuddet, i stedet for av underskuddet!

Ha en herlig tid framover med masse farger og masse påfyll!

                       Hilsen Konfliktlos :)

Er du et medmenneske?

I Tønsbergs blads nettavis i dag, leser jeg at Vestfold har flest selvmord pr innbygger. 

Det er trist at noen velger å begå selvmord, og det er mange ulike årsaker til det - mange av dem sammensatt av ulike hendelser i livet, og av ens egne ressurser og helse. Men en ting som jeg synes er viktig, er at vi alle sammen tør å ta det innover oss som en realitet - at det er mange mennesker som sliter i samfunnet vårt i dag, og at vi alle kan utgjøre en stor forskjell for noen hver eneste dag ved å gjøre noe så enkelt som å nikke, smile, rose, si hei - hvordan har du det?, eller ved å gi noen en god klem.

Vi er så opptatte av at alt skal være perfekt i hverdagen vår, utad, på fasaden - at vi kanskje glemmer de viktigste tingene i livet? Og en av de tingene er det å være et medmenneske.Et medmenneske med tid og interesse for andre enn oss selv og vårt eget ve og vel! 

Et medmenneske som kan redde noens liv bare ved å være til stede for vedkommende og å se hva vedkommende sliter med. Det er dessverre ikke alltid slik at det er nok. Og noen ganger spiller det ingen rolle om vedkommende føler seg sett eller ei. Men hvis vi alle kikker rundt oss og ser ut av vår egen, lille komfortable - og ofte ganske kontrollerte hverdag, så vil vi kanskje se at der - på utsiden av gjengen, av familien, av kollegene, av klassen - der går det kanskje en eller to alene. Uten noen å dele gode eller dårlige opplevelser med. 

Og kanskje går de der selvvalgt, men sannsynligvis ikke. Kanskje har det skjedd noe som gjør at vedkommende sliter med å være sosial, og har det så vondt inni seg - av årsaker som vi andre ikke vet noe om, men som gjør at vedkommende velger å trekke seg helt inn i seg selv. Og på denne måten fungerer man ikke. Ikke alene - og langt mindre sammen med andre!

Når Vestfold blir trukket fram som det fylket som har de høyeste tallene, så forundrer det meg ikke så veldig. Vi lever i et fylke hvor veldig mye er basert på framgang og suksess. På å være flinkest, penest, flottest - og rikest. Det er disse verdiene som florerer blant veldig mange mennesker som jeg treffer i dagliglivet. Alt skal være perfekt! Og - hvis ikke alt er perfekt - så er man mislykket i både egne og i mange andres øyne. Hvis man ikke følger strømmen, så faller man fort ut av det gode selskap. 

Det er mange årsaker til at man faller ut av det "gode" selskap. Det kan være på grunn av sorg, angst, fattigdom, lærevansker, problemer i familien eller i parforholdet, ensomhet, følelsen av å ikke være bra nok - og sykdom,rus, diagnoser, eller andre ting.

Uansett årsaker, så er konsekvensen at man ofte havner utenfor et fellesskap - og når man ikke er del av et fellesskap, hva gjør det med måten en selv og samfunnet ser på deg?

Og hva gjør det med selvtilliten din? Hvis du hele tiden går rundt og føler deg ikke bra nok?

Det kan føre til at du bare setter deg rett ned med hodet i hendene og gir opp. Gir opp å være en del av fellesskapet med familie, naboer og venner - fordi du ikke har overskudd eller ressurser i form av krefter, ferdigheter - eller penger, til å klare å henge med de andre. 

Kanskje er vi i Vestfold så opptatt av å fremstå som perfekte - mens vi ikke føler oss perfekte inni oss i det hele tatt? Og kanskje det er derfor selvmordstatistikken er så høyt - fordi det er alt for slitsomt å leve i det samfunnet vi lever i, i dag - hvor vi skal se ut som Barbie og Ken, tjene det samme som Røkke, ha barn som sitter like stille, og er like søte som porselensdukker - og ha en suksessrik jobb, lekker bil, hus, hytte både på fjellet og ved sjøen - og gjerne en rekke dyre fritidsaktiviteter?

For hvem kan leve opp til alt dette? Og - hvor lenge er kampen om å fremstå med best fasade interessant? Når blir det tomt og meningsløst? Og hvem passer inn i denne malen?

Noen passer selvfølgelig godt inn og trives med det, og noen passer ikke inn - og har det fint i livet sitt allikevel. Men jeg tror det er de som ønsker å passe inn, og som må slite veldig hardt for å komme dit - enten økonomisk, i forhold til utseende eller karakterjag - som har det verst. Og også de som av naturlige årsaker bare faller utenfor fordi de har et skjult eller synlig handicap, en diagnose - eller blir utsatt for ubegripelige og vonde overgrep som de sliter med å komme over.

Så - før du slenger ut en negativ kommentar eller sladrer om noen - eller lar din stressede hverdag gjøre deg blind for at noen rundt deg har det vondt og vanskelig - så våkn opp!

Har du en venn som du har oversett i det siste, eller et familiemedlem som har det vondt? Har du en kollega som du føler er masete, eller er du en lærer eller en foreldre som hakker på barnet ditt  eller en skoleelev? Så STOPP et sekund eller to opp i livet ditt. Og se deg rundt... Er det noen som har falt utenfor gjengen, familien, nabolaget, kollegene, klassen, eller i sandkassa?

Spiller det noen rolle om du ikke får sett den og den kampen, polert bilen, vasket tøy, eller vært hos hudpleier eller frisøren - hvis det er noen rundt deg som trenger litt tid med deg akkurat nå? Er det for slitsomt å rekke ut en hånd eller gi en klem til en som trenger det i all travelheten din? Hva er det du løper for? Hva skal du rekke?

For det eneste du mister ved å løpe av sted - er tiden din... og tid har du masse av så lenge du av og til stanser opp. Ja, kanskje oppdager du at du - ved å strekke ut en hånd til en som virkelig trenger det - kanskje får en mer meningsfylt hverdag! Kanskje du ved å ta deg tid til noe annet enn det materialistiske og det travle i hverdagen din  - tilogmed kan bli beriket med den lykkefølelsen man får når man gjør noe så meningsfylt som å bety noe for noen?

Det er godt å vite at du strakk ut hånda! Så får vedkommende velge om han eller hun ønsker å ta imot det du har å gi. 

Og, vit at det aldri er noen som velger å gå alene på utsiden av fellesskapet... og at det - hvis det ikke er alvorlig psykisk sykdom, eller rus som er årsaken til at folk trekker seg bort - ofte bare er så utrolig lite som skal til for at vedkommende skal føle seg velkommen inn i varmen. Varmen der alle hører hjemme - enten du er ensom i - eller utenfor fellesskapet!

Ha en flott søndag alle sammen! :)

Hilsen Konfliktlos.