torsdag 5. januar 2012

If tomorrow never comes...


Det er 5.januar 2012. 


Et helt nytt år har begynt  og et helt år har gått siden 5.januar 2011.


Har du merket det? Snart er det sommer igjen - og sommeren 2011 har i min verden knapt forsvunnet...



Tiden går og går...og den går ganske raskt også.. Noen ganger spør jeg meg selv om jeg har brukt tiden min godt nok? Godt nok for meg selv og de jeg er glade i? 


Var jeg helt til stede da døtrene min trengte et råd....lyttet jeg nøye nok til det sønnen min fortalte meg om jobben sin....har jeg gjort noe hyggelig for mannen min i det siste - og var jeg der nok for den gode venninnen min som sliter med sykdom?


Jeg vet ikke.. jeg håper og tror at jeg har prøvd å være der så godt jeg kan. Men jeg er ikke sikker. Jeg er ikke sikker på at jeg ikke kunne ha brukt tiden min annerledes. Det er godt mulig at noen der ute føler seg oversett eller glemt bort - og at jeg har løpt raskt forbi de virkelig viktige tingene i livet. De viktige tingene som kjærlighet og vennskap - og å virkelig være der for noen som trengte meg akkurat der og da..


Denne sangen får meg til å tenke på alle de jeg er glad i, og om de virkelig vet hvor glad jeg er i dem?


Som mormoren min den aller siste gangen jeg så henne. Liten og tynn i en alt for stor sykeseng med det hvite håret som en glorie på hodeputen. Hun forventet ikke masse av meg, bare at jeg var der som hennes eldste barnebarn. Og der og da - når hun holdt meg hardt i hånden og ikke ville slippe taket i meg...ønsket jeg at jeg kunne skru tiden tilbake til den gangen hun var på besøk flere ganger i uka. Den gangen vi lo og skravlet over diverse kaffekopper, og glemte tiden fordi vi hadde det så hyggelig. Jeg angret på alle de gangene jeg hadde hatt det for travelt i livet mitt til å holde de ukentlige avtalene våre fordi jeg skulle noe annet.. og ikke med en eneste mine, klandret hun meg for det.


Og da hun klemte meg hardt i hånden og fulgte meg ut sykehusdøra med de vakre, blå øynene sine - så visste jeg at jeg hadde betydd masse for henne - på tross av brutte avtaler, og jeg lovet meg selv at jeg aldri mer skulle bruke tid på uvesentlige ting som ikke betydde noe for meg - men heller på mennesker som jeg er glad i! 


Allikevel...tiden går..sorgen blekner - og sårene får skorper og begynner å gro. Og jeg ser meg selv løpe like raskt rundt omkring med bind for øynene igjen og igjen..


Det jeg var bevisst på den gangen - forsvant plutselig i all travelheten, og jeg må minne meg selv på det ofte. Det er så lett å løpe fra sorgen og savnet - og fra det som betyr noe i livet. 


Hvis jeg ikke stopper opp ofte nok og bevisstgjør meg selv om dette - kan det hende at jeg bruker masse av livet mitt på de uvesentlige tingene, slik at jeg sitter igjen og angrer som gammel - og det ønsker jeg jo ikke!


Så, når jeg opplever ting som minner meg på å stoppe opp litt, og når jeg tar meg tid til å kjenne etter inni meg hva som er viktig i livet mitt, så hender det at jeg skynder meg litt langsommere...og at jeg er der jeg ønsker å være til enhver tid. For korte perioder i alle fall.


Og jeg blir bedre på det hver dag - i perioder - før jeg sklir ut igjen.. 


Men jeg håper at jeg i løpet av 2012 har ryddet så god plass til alt som er viktig, sant - og nært, at de som er glade i meg virkelig merker det!


Og det samme ønsket har jeg for dere alle sammen. Lytt til denne sangen, gråt gjerne en skvett - og kjenn på hvem som er viktige for dere - og bruk verdifull tid sammen med dem!

http://www.youtube.com/watch?v=0SVbkvZYc6Y&feature=related

Ha en fin ettermiddag alle sammen! :)


Hilsen Konfliktlos.

søndag 1. januar 2012

GODT NYTTÅR ALLE SAMMEN!





I dag er det 01.01.2012 - og et nytt år har begynt!


Et nytt år kan for meg, sammenliknes med da jeg var liten og skulle gå en lang skitur med faren min på fjellet. 


Først måtte skituren planlegges nøye. Pappa tok fram løypekart og kompass - i tilfelle vi gikk oss bort. Så pakket vi sekken dagen før. Vi hadde med oss rene ullklær av typen ullundertøy, votter, lue og sokker. Så hadde vi hver vår ekstra overtrekksbukse og anorakk, sitteunderlag, et tynt ullpledd, flere matpakker, kvikklunsj, appelsiner, kjeks - og sist men ikke minst, en sammenleggbar spade og noen stearinlys og fyrstikker. I tilfelle vi måtte grave oss ned i snøen.


Vi var godt forberedt på hvor vi skulle - og hvordan vi skulle komme dit. Vi visste om oppoverbakker og nedoverbakker - og vi hadde kontrollen på nesten alt - men bare nesten..


For uansett hvor godt forberedte vi var  så kunne selv ikke min flinke pappa vite hva slags vær det kom til å bli, eller om det var noen andre hindringer på veien.. så vi kunne egentlig bare forberede oss til en viss grad, og så var resten opp til Gud, skjebnen - eller hva man velger å kalle det.


Slik er det med et nytt år også. Man kan planlegge ting man skal gjøre, og man kan sette seg noen mål og delmål. Det kan tilogmed være lurt å gjøre det. Og så må man vite at det i løpet av året kan komme både oppoverbakker og nedoverbakker - og noen flate strekninger hvor alt er rolig og hvor ting går nærmest av seg selv.


For det er slik livet er. Slik var 2011 - og slik blir 2012. Vi har ingen nødbrems som vi kan dra i eller trykke på når vi ikke ønsker nedoverbakkene - eller når det går for raskt for oss..


Men vi kan starte med å bevege oss sakte i den retningen vi føler er den riktige for oss. Vi kan gå et skritt av gangen, og stoppe opp og se hvor langt vi har kommet. Vi kan fokusere positivt, ha delmål, være bevisste på hva vi ønsker å ta med oss av bagasje på veien, og hva som blir for tungt å bære med oss videre  - og vite at for hvert skritt vi går i riktig retning - så vil vi gjøre oss selv og de rundt oss noe godt. Vi kan ta et skritt om gangen. Et lite skritt framover. Hver eneste dag.


Og kommer det noen nedoverbakker og vi føler at vi beveger oss litt bakover - eller i feil retning, så kan vi allikevel se tilbake på alle skrittene vi har gått framover - og så ta et skritt videre framover igjen.. Vi kan også huske på at har vi gått en stund i feil retning uten helt å merke det - så er det ingen skam å snu. Det er faktisk en viktig fjellvettregel - som i høyeste grad gjelder i livet også.


Jeg husker hvor deilig det var å komme inn i varmen etter en kald, lang skitur med faren min. Det var det beste med hele turen syntes jeg. Å komme inn igjen. I varmen. Og å kunne tenke med stolthet tilbake på alle kilometerne og milene jeg hadde gått. 


Der jeg satt med røde roser i kinnene, visste jeg at følelsen jeg hadde inni meg - en blanding av mestring, lykke og tilfredshet - gjorde at hvert eneste skitak, oppover eller nedover var verdt det jeg nå følte.


Så jeg sier bare lykke til med 2012 alle sammen! Gå et skritt av gangen framover mot lykke, glede og tilfredshet - og med å være akkurat den du er! Vit at du er unik. Akkurat du. Enten du går i oppoverbakken eller nedoverbakken akkurat nå. 


 Ha et riktig godt nytt år! Hilsen Konfliktlos <3