Den gode dagen..

Den gode dagen kommer ofte når du minst venter det. Min gode dag var i dag, dagen etter begravelsen for en veldig god venninne. Dagen i går var tung og vanskelig, og jeg trodde faktisk ikke at jeg kom til å orke å stå opp i dag.

Men det er da, når alt er mørkt og trist.. når livet føles håpløst og meningsløst...at det ofte skjer noe positivt. For meg var det positive som skjedde, at jeg - da jeg lette etter klær for å ha på meg på jobb, fant et nydelig skjerf jeg fikk av denne venninnen min til bursdagen min i fjor. Et orangerosa - hvis det finnes en slik farge - orangerosa - og hvitmønstrete, langt, deilig skjerf. Et skjerf som varmet, som oppmuntret - og som gjorde meg glad da jeg så det!

Akkurat som denne venninnen pleide å gjøre meg glad da jeg så henne. Og det var da jeg forsto at hun er med meg. I tankene mine, i ordene mine, og i gjerningene mine. Og jeg visste at det kom til å bli en flott og god dag for meg. Og det gjorde det.

Klienten min var fornøyd, jeg spiste lunsj med min yngste datter og med sønnen min - som kom hjem med et flyttelass fordi han skal til utlandet noen måneder. Solen skinte, og i kveld kom svigersønnen min innom en tur for å drikke kaffe.

Så, selv om jeg sørger over min gode venninne - så ble jeg så glad da jeg fant skjerfet jeg hadde fått av henne! Og, det at jeg hadde det på meg gjorde at jeg følte nærheten av henne mens jeg gjorde mine hverdagslige ting. Og det betydde veldig mye for meg at jeg fant det igjen akkurat nå. Akkurat nå når hun ble borte..

Sorg er veldig vondt og trist...men det behøver ikke å være det hele tiden. Venninnen min hadde ikke ønsket at vi skulle sitte igjen lammet av sorg, og ikke klart å gå videre. Hun ville ha ristet på hodet og sagt noe slikt som "hvorfor gidder du å sitte her å tenke på det som du ikke kan gjøre noe med allikevel? Det er bare sløsing av tiden din, det!" Så ville hun ha smilt litt strengt til meg, helt opp litt mere kaffe - og fortalt meg noe morsomt som jeg ville ha ledd av.

Jeg kjenner hennes nærvær fortsatt. Slik kommer det nok alltid til å være fordi hun har betydd masse for meg. Og jeg er takknemlig for å ha hatt et slikt menneske rundt meg som har betydd masse for meg. Selv om det gjør uendelig vondt å miste..

Så jeg håper at alle tør å være glad i noen, tør å holde sjelen sin åpen for å knytte bånd til mennesker rundt seg, enten det er sin egen familie, en kjæreste - eller en venn. For det positive og flotte man får i møte med et annet menneske, er verdt smerten som du opplever hvis du mister vedkommende. Det virker ikke slik da, men minnene blir aldri borte..og de gode opplevelsene sitter i kroppen din i lang, lang tid.

Ha en god kveld alle sammen!

Hilsen Konfliktlos.

Jungeldyret NAV

Når man har rundet 50, en alder som jeg virkelig kjenner er en god alder for meg, skjer det dessverre også triste ting rundt oss..


For få dager siden, tapte en god venninne kampen mot kreften. Hun var et flott menneske som jeg satte stor pris på, og jeg kommer til å savne henne veldig som venn, støttespiller og sparringspartner. Jeg tenker på mannen og barna hennes, som mistet sin kone og mamma så alt, alt for tidlig..og synes det er så uendelig trist at hun er borte.

Hvorfor får noen snudd livene sine opp ned på denne måten? Det er så dønn urettferdig synes jeg! Fra å være en livsglad og sprudlende person det ene øyeblikket - så blir man syk, sliten og maktesløs i det neste.. 


Vi har ingen sikkerhet for at ikke vi selv skal rammes av denne sykdommen, eller en annen alvorlig sykdom. Ikke har vi klagerett på kroppene våre heller.. og det er da jeg lurer på - burde man ikke forberedes fra man er ung - i hvordan man skal takle å komme i en slik situasjon? Jeg kjenner flere som er rammet av alvorlig sykdom, og noen av dem har ingen til å hjelpe seg med å finne ut av hvilke rettigheter de har - eller hvem som kan avlaste dem med alle bekymringene som de går med  - av både økonomisk art og i forhold til sykdommen og hva den gjør med deg..



Hvor henvender man seg egentlig? Hvem hjelper deg i jungelen av papirer og rettigheter som du har? Er det ok at alt dette blir en ekstra byrde - i tillegg til den du og familien din allerede har?


I Norge har vi det så godt, sier alle. Og jeg er enig i det. Vi har det godt. Så lenge vi ikke blir alvorlig syke, skadde, eller uføre. For blir vi det, så må vi i tillegg til å være veldig syke - dra på en reise ut i jungelen..en jungel full av utfordringer som vi ikke er forberedt på. Vi må ha med oss verktøy som vi aldri har lært å bruke..og vi må være ytterst forsiktige så vi ikke tråkker feil - for da kommer jungeldyret NAV og tar oss. Selv om vi ligger nede..


Sånn er det i Norge. Det sitter noen jungeldyr og passer på at vi ikke får det enkelt når vi først har havnet i deres klør..hvor de bestemmer alt en syke kan og ikke kan gjøre, og passer på at alt går riktig for seg for dem - i stedet for at de kunne sittet og jobbet for å finne ut av hvordan du som syk - kunne få all den hjelpen og oppbackingen du har krav på - uten at du behøvde å reise på en slik slitsom reise blant jungelens lover og regler som er forferdelig vanskelig å forholde 

seg til når du er syk og sliten, og behøver hvile og godt stell.

Mitt ønske for alle som er syke og sliter med å finne ut av ting - skal kunne ringe ett eneste telefonnummer hvor de kan legge av seg alle de ekstra byrdene, og så kommer det noen å ordner opp for dem - slik at de kan konsentrere seg om å prøve å bli friske igjen.


Ha en fin søndags ettermiddag alle sammen!


Hilsen Konfliktlos.