Bridge over troubled water...

When youre down and out...feeling small...when tears are in your eyes..I will dry them all...

Det er mange som sliter i disse dager.. noen sliter fordi de bærer på en sorg inni seg.. Kanskje over å ha mistet en av sine kjære i sykdom, ulykker - eller i et samlivsbrudd. Andre igjen - har en sorg inni seg som de ikke kan forklare, hverken for seg selv eller for andre..

Når du ser at noen sliter, er det da noe du kan gjøre for ham eller henne? Kan du egentlig gjøre noe i det hele tatt - for å  prøve å få andre til å føle seg bedre? Noen mener nei, mens andre mener ja. Selv mener jeg at det går an å forsøke i alle fall! Det går an å strekke ut en hånd som vedkommende selv kan få lov til å velge om han/hun har lyst til å ta imot. Og det er mange måter å bry seg om hverandre på: det finnes måter å spre glede på - som ikke nødvendigvis tar alt det triste bort - men som allikevel kan gi de som har det vondt en bitte liten spire av håp for framtiden...

Det går an å ta en telefon og si "hei, jeg ville bare ønske deg en riktig god jul!" Eller, man kan ringe på og gi vedkommende en boks med julekaker eller noe annet hjemmelaget. Kanskje putte et lite julekort i postkassa hans/hennes - eller å be vedkommende hjem til seg på en kopp kaffe eller gløgg. Det trenger heller ikke å ta lang tid.. bare en liten, hyggelig prat. En prat som kan få den andre til å ønske å gjøre noe annet hyggelig, kanskje? Ofte kan en positiv ting - gi flere positive ringvirkninger :)

For noen - kan det for eksempel være veldig positivt å få lov til å hjelpe deg med noe! Å få lov til å være nyttig er nemlig en veldig viktig del av det å føle seg hel som menneske. Er man nyttig, så er det noen som trenger deg - og det er en god og viktig følelse.. Alle ønsker å være nyttige! Og hvis man blir spurt om å hjelpe noen, så får man kanskje også det lille frikvarteret og det pusterommet som skal til for å glemme alt det tunge og triste en liten stund.

Det er ikke lett å være i sorg når alle andre går rundt og er glade og fornøyde. Og det er ikke alltid så mye som skal til for å gjøre de som sørger litt gladere - om enn kun for noen minutter eller timer. Men det er verdt det - når du ser at gnisten lyser opp i den andres øyne en liten stund! 

Og - hvis denne personen får flere slike opplyste øyeblikk - så blir øyeblikkene til timer..og timene kan bli til dager...som igjen blir til uker.. Uker av hyggelige pusterom og deilig glemsel - som igjen kan føre til bedre humør og livskvalitet.

Så jeg vil understreke at det er veldig viktig at du - hvis du har et bittelite overskudd å ta av -  ikke undervurder dine evner og muligheter til å lyse opp i andres liv! For alt for ofte tenker vi at det ikke spiller så stor rolle hva vi gjør eller ikke gjør, hvis vi har en slik person i blant oss. Men det gjør det!

Jeg håper alle strekker ut hånda og lager en bro av seg selv - over opprørt vann - for mennesker som trenger en slik bro fra sin indre tristhet - og over til de små lyspunktene i livet - i en travel juletid!

Her er sangen med sammen navn, sunget av Simon and Garfunkle: 

http://www.youtube.com/watch?v=PT5SQkrsHKM&feature=related

Ha en fortsatt god advent!

Hilsen Konfliktlos <3

Hva er kjærlighet?

Hva er kjærlighet?

Er det å ligge i armene til den du elsker? Er det å se smilet til barn eller barnebarn idet de ser deg komme gående? Er det å bære over med feil og mangler på foreldre, partnere, eller andre vi står nær?

For meg er kjærlighet masse forskjellig.. Det kan være å gi noen en ordentlig god klem for eksempel. Mormoren min er et godt eksempel på en dame som kunne gi gode klemmer. Gode klemmer hvor hun holdt godt rundt deg, slik at du kjente at hun var oppriktig glad i deg. Det  - sammen med det å kunne komme til henne og få varm sjokolade med krem - en kald vinterdag hvor ting ikke var så greit hjemme eller på skolen  - det var kjærlighet!

Eller, å ha en farfar som alltid dro meg i flettene og sa at jeg hadde så vakkert hår..og som jeg når som helst kunne synge " Tio tusen røda rosor" for - og vite at han kom til å si at jeg var så flink til å synge. For meg som barn, var også denne tryggheten og vissheten i det å vite at noen likte meg og syntes at jeg var flink, selv om jeg kanskje ikke alltid var det - en god og forutsigbar kjærlighet.. Det å kunne være den jeg var - og få aksept for det!

Det er ikke så ofte man får lov til å være seg selv - akkurat som man er - og allikevel bli godtatt, dessverre. Mange opplever at de må sette på seg et ytre ansikt for å bli akseptert. Et som passer til omverdenen. Et som gjør at du går usynlig inn i samfunnet.

Og, det kan for mange være veldig slitsomt. Å bruke masse tid og krefter på å passe inn i andres maler.. Til Jul er det dessverre mye tilpasninger. Man tilpasser seg partneren, barna, svigerfamilien - og vennene sine, og sørger for å holde koken og å være med på alt som forventes av en.

Da kan man jo lure på om det er kjærlighet til alle disse som gjør at man stort sett gjør det man tror at de andre forventer i julen, eller om det er frykten for ikke å bli godtatt og akseptert?
Hva er det vi er så redde for egentlig? Hvem gir oss denne frykten? Er det de andre - eller er det oss selv?

Og det er da jeg spør - hvordan kan du gi ubetinget kjærlighet til de andre - hvis du ikke har gitt den til deg selv først? Hvordan kan du klare å puste jevnt og rytmisk i en travel juletid med krav fra alt og alle - hvis du ikke kjenner litt etter i dypet av deg selv og spør deg selv: "er jeg komfortabel med å feire jul på denne måten? orker jeg å være med på alt sammen, alle forventingene de andre har til hva jeg skal bidra med denne julen - eller å være med på alt kjøpepresset - selv om jeg vet at jeg ikke har råd, og at jeg må slite hele vinteren med at jeg brukte mere penger enn jeg hadde til julegaver for å være en av de andre?

Hvem av de jeg sliter og kaver for, gir - eller får jeg ubetinget kjærlighet av? Og - er det kjærlighet å kjøpe de dyreste merkeklærne til tenåringene sine for at de skal passe inn i samfunnet - på tross av at du ligger søvnløs om natten for å få den økonomiske kabalen til å gå opp?

Vi er så redde for å dele bekymringene våre med noen  - og aller minst med barna våre. Men er det ikke kjærlighet å sette seg ned med tenåringsjenta di, slik som en jeg kjenner sa: " jeg har noe på hjertet i dag, vennen min.. det handler om vår økonomiske tilstand her hjemme - og du vet at jeg, hvis jeg kunne - ville jeg ha kjøpt alt du ønsket deg i hele verden slik at du kunne ha følt at du var som alle de andre...og allikevel - når jeg nå ikke har muligheten, og kanskje ikke får den på lang tid - så ønsker jeg at du skal legge merke til alt jeg gjør for deg for å vise deg at jeg er ubetinget glad i deg. Som å vaske klærne dine, smøre matpakka di, reie opp senga di, og alltid være her for deg - dag og natt - for å snakke om alt du trenger å snakke om. Og selv om gavene du får kanskje ikke er akkurat det du ønsket deg aller mest, så gir jeg deg av min tid! Masse tid, kjærlighet og trygghet skal du få av meg - slik at du kan gå ut i verden og være rusta til å møte den som deg selv! Og så skal jeg sette meg ned med deg og finne ut av hva vi sammen kan gjøre for at du skal kunne få den lekre genseren, den nyeste buksa i butikken, eller de støvlettene du har ønsket deg så lenge. "


Eller - hvis det er partneren din - så kan du si som en annen jeg kjenner så klokt sa: Kjære deg, jeg har to valg denne julen, jeg kan enten gå langt over hva jeg orker nå, og bli med deg på alle de selskapelighetene og familiemiddagene du ønsker at jeg skal - eller du kan gå på noen av dem alene, slik at jeg får hvilt - og du får kost deg sammen med de du har lyst til å være sammen med. På den måten kan vi begge få en jul som gjør at vi koser oss og henter inspirasjon og krefter som igjen gjør at vi har noe å gi hverandre!"


Jeg mener at vi skal tørre å ikke orke. Orker vi ikke, så orker vi ikke rett og slett! Tenk hvor mange som sitter flere dager i jula - rundt et bord med mennesker de ikke føler seg komfortable med. Tenk hvor slitne de blir av det. Og - egentlig - så ønsker kanskje ikke disse menneskene at du skal være der...for hadde de det, så hadde du sikkert både følt deg avslappa der - samt at du hadde kost deg du også..

Det er ikke uten grunn at unge samboere feirer julen hver for seg - hjemme hos sin egen familie, i motsetning til for et par tiår siden hvor det var ganske uhørt å gjøre noe slikt. For noen - ganske mange faktisk - så er det å dra på middag til svigerfamilien et forferdelig ork. Fordi de  - til hverdags - ikke fungerer sammen.. og hvordan skal man klare å se for seg at de gjør det i jula da?

Eller - i vennegjengen - hvor det er vanlig at eksen til kona di - legger an på kona di hver gang han får seg noe innabords.. og du vet at hun bryr seg ikke om han - men det føles ubehagelig uansett - fordi du føler at  du hele kvelden må forsvare ditt revir. Da kan det hende at du velger å sitte hjemme og lese en god krim og la kona di gå alene på romjulsfesten - fordi det føles bedre for deg. Du stoler på kona di, og hun ønsker å opprettholde denne tradisjonen med sine tidligere venner.

Så - hva er egentlig ubetinget kjærlighet? Er ikke det å gi og få - uten å kreve noe tilbake? Og er det ikke kjærlighet når du først fyller på energi til deg selv, før du gir den til andre. Det er i alle fall ekte kjærlighet - den som kommer fra hjertet - og ikke tillært væremåte?

Vel - jeg ønsker dere alle en fortsatt god adventstid! Senk skuldrene, ta noen dype åndedrag og kjenn etter hva som kan gjøre at du - og de rundt deg kan ha en jul fylt med kjærlighet - ikke nødvendigvis en jul slik alle andre feirer den - eller forventer at du skal feire den..

Hilsen Konfliktlos <3