Hva jeg gjorde for nøyaktig et år siden 22 juli 2011?
Jeg holdt egentlig på å pakke for å dra til hytta på Tjøme hvor jeg skulle være i en uke sammen med mann, voksne barn - og svigerbarn. Alle hadde kommet hjem for å ha denne årlige ferieuka med oss. Den hellige uka, som datteren min pleier å kalle den. Uka som alle setter av hvert år, etter nøye planlegging for å se om vi klarer å legge kabalen slik at den passer for alle.
Vi klarer det hvert år! Det vil si - vi strekker alle strikken ekstra langt for å få til å ha en hel uke hvor vi har masse deilig tid sammen. Kvalitets tid kalles det blant ungdommen.. men for meg - er det god, gammeldags familietid!
Så - noen har kommet, andre er på vei - en lager middag - og jeg har akkurat tatt meg en pause i pakkingen og gått inn på Facebook, da jeg oppdager noe merkelig på Facebook.. flere ungdommer jeg kjenner, mange av dem politisk aktive - har skrevet :"ikke ring noen på Utøya - en gal mann skyter der ute, og de kan bli oppdaget!"
Først tror jeg at det bare er tull. Hvem i Norge kan tro på noe slikt tøys? Jeg konkluderer med at folk skriver masse rart og meningsløst på Facebook - og det minner meg om noe som ble satt i gang for å sette fokus på brystkreft, og det foregikk slik at ved å skrive tullete ting på statusen din - som bare kvinner kunne forstå, så skulle flere støtte opp om denne saken. Jeg mumler til de andre i familien at Facebook sannelig brukes til mye rart...
Etterhvert kommer det mange flere slike oppdateringer. Jeg ser at det ikke er de som vanligvis skriver mest rare ting på siden sin, som har skrevet dette - og begynner å lese nettaviser for å se om det virkelig kan være noe sant i det som skrives?
Plutselig roper jeg til resten av familien: " sett på tv'n - fort!" Jeg har nemlig funnet ut at det har vært bombing i regjeringskvartalet, og selv om hodet mitt ikke klarer å fatte at det er sant - har jeg på følelsen av at dette har en sammenheng med statusopdateringene til flere av Facebookvennene mine. Og jeg aner en sammenheng, men har problemer med å forstå hvilken...
Alle løper til tv for å finne ut av hva som har skjedd. Er det sant? Er det ikke sant? Tv'n står på resten av kvelden. Og natta. Vi klarer ikke å sove. Vi er i sjokk.
Noe grusomt har skjedd i vårt lille, ufarlige land - Norge.
I lille, trygge Norge - hvor alt er fred og idyll.. i alle fall tilsynelatende..
Vi - som veldig mange andre i landet vårt, sitter klistret til TV skjermen - og klarer ikke å gjøre noe annet enn å sitte der i sjokk og vantro - og uten å klare å forstå hva som har skjedd..
Det var så ufattelig, og vi tror det ikke ennå.... selv ikke et helt år etter...
Vi satt der i tre dager, før vi bestemte oss for at vi måtte slå av TV'n og dra på hytta. Vi måtte dra ned en rullegardin foran alt det ubegripelige som skjedde.. Vi trengte en timeout for å summe oss. For å komme til hektene. Og for rett og slett å klare å la de grusomme nyhetene synke inn. Litt etter litt..
Vi - som veldig mange andre i landet vårt, sitter klistret til TV skjermen - og klarer ikke å gjøre noe annet enn å sitte der i sjokk og vantro - og uten å klare å forstå hva som har skjedd..
Det var så ufattelig, og vi tror det ikke ennå.... selv ikke et helt år etter...
Vi satt der i tre dager, før vi bestemte oss for at vi måtte slå av TV'n og dra på hytta. Vi måtte dra ned en rullegardin foran alt det ubegripelige som skjedde.. Vi trengte en timeout for å summe oss. For å komme til hektene. Og for rett og slett å klare å la de grusomme nyhetene synke inn. Litt etter litt..
Så, etter tre dager i sjokk - slo vi av TV, internett og radio, lot aviser være aviser - og reiste ut til havgapet, hvor vi badet, solte oss - og prøvde å klare å puste..
Når det var så vanskelig for oss - vi som ikke kjente noen av de berørte - bortsett fra en vi fikk vite om i ettertid, og som det hadde gått bra med.. hvordan var det ikke da for de berørte? Det går ikke an for meg eller de fleste av oss, å fatte hvor grusomt alt dette må ha vært for de som var nær de omkomne og savnede.. Det er rett og slett umulig!
Mange har opplevd sorg, og sorgen tar ulike former.. Min sorg er min, og din sorg er din - og ingen kan si at en har en verre sorg enn en annen.. men denne sorgen ble mer synlig - fordi den berørte så mange på en gang..
Og nå har det gått et år siden dette skjedde.. et år, lenge - men allikevel alt for kort til at jeg kan klare å forstå at dette virkelig har skjedd. Et langt, vondt år for mange. Både berørte og ikke berørte - hvis man kan kalle noen ikke berørte i denne sammenhengen?
For selv tror jeg - at alle i landet vårt - ja, i mange andre land også - ble berørt av denne tragedien som rammet oss 22 juli 2012.
Det går nok ikke an å ikke føle sympati med dem som er rammet, og med avmakt mot den som gjorde dette mot dem. Så derfor blir det mye av denne saken - overalt!
Det er ikke lenge igjen til dommen faller. Fram til da, blir det nok fortsatt en del skriverier om emnet. Men etter det, håper jeg at de pårørende får lov til å sørge i fred. Får lov til å kjenne på sorgen og savnet etter sine kjære - og får lov til å langsomt, langsomt bygge opp igjen styrke, livsglede, og pågangsmot. Pågangsmot til å gå videre i livene sine.. til å klare å puste igjen...klare å finne glede i hverdagen. Hverdagen som ble brått revet fra dem en fin solskinnsdag i fjor sommer.
Det finnes ikke ord som kan trøste.. bare gode tanker og klemmer som kan deles ut til alle som trenger det...
Hilsen Konfliktlos <3
Når det var så vanskelig for oss - vi som ikke kjente noen av de berørte - bortsett fra en vi fikk vite om i ettertid, og som det hadde gått bra med.. hvordan var det ikke da for de berørte? Det går ikke an for meg eller de fleste av oss, å fatte hvor grusomt alt dette må ha vært for de som var nær de omkomne og savnede.. Det er rett og slett umulig!
Mange har opplevd sorg, og sorgen tar ulike former.. Min sorg er min, og din sorg er din - og ingen kan si at en har en verre sorg enn en annen.. men denne sorgen ble mer synlig - fordi den berørte så mange på en gang..
Og nå har det gått et år siden dette skjedde.. et år, lenge - men allikevel alt for kort til at jeg kan klare å forstå at dette virkelig har skjedd. Et langt, vondt år for mange. Både berørte og ikke berørte - hvis man kan kalle noen ikke berørte i denne sammenhengen?
For selv tror jeg - at alle i landet vårt - ja, i mange andre land også - ble berørt av denne tragedien som rammet oss 22 juli 2012.
Det går nok ikke an å ikke føle sympati med dem som er rammet, og med avmakt mot den som gjorde dette mot dem. Så derfor blir det mye av denne saken - overalt!
Det er ikke lenge igjen til dommen faller. Fram til da, blir det nok fortsatt en del skriverier om emnet. Men etter det, håper jeg at de pårørende får lov til å sørge i fred. Får lov til å kjenne på sorgen og savnet etter sine kjære - og får lov til å langsomt, langsomt bygge opp igjen styrke, livsglede, og pågangsmot. Pågangsmot til å gå videre i livene sine.. til å klare å puste igjen...klare å finne glede i hverdagen. Hverdagen som ble brått revet fra dem en fin solskinnsdag i fjor sommer.
Det finnes ikke ord som kan trøste.. bare gode tanker og klemmer som kan deles ut til alle som trenger det...
Hilsen Konfliktlos <3
