onsdag 6. februar 2013

En liten gutt er død...



En liten gutt er død. Han døde 2.februar 2005. Han hadde store hodeskader, et 17.cm langt kraniebrudd, og skader på armer, kropp og ben. Når politiet ankommer åstedet, finner de den lille gutten død, med masse papir stappet inn i munnen og nesen. Stefaren hans har mishandlet ham til døde. Han sitter i fengsel. Moren til gutten mener fortsatt at stefaren ikke har gjort det han er dømt for. Hun er også dømt. For passiv medvirkning til mishandling av sin egen sønn. Hun nekter  - både for å ha medvirket til sønnens død, og også for at sin nåværende mann - stefaren - har mishandlet ham til døde. Mormoren går hardt ut i media mot datteren sin. Hun har hele tiden vært imot svigersønnen og datterens forklaring. Nå vitner hun mot henne i retten. Hun har hele tiden påstått at det skjedde mishandling mot barnebarnet sitt. Faren til gutten er full av sorg. Han klarer ikke å jobbe, og han går til behandling for å orke å leve.

Dette er en grusom familietragedie som kunne ha vært unngått hvis noen - i familien, på skolen, naboer, venner av familien, helsesøster, leger som tok ham imot på sykehuset - ja, hvem som helst som hadde kontakt med familien og gutten -  hadde meldt en bekymringsmelding til barnevernet.


Vi vet hvem som mishandlet og drepte gutten. Og vi vet at hans egen mor ikke gjorde noe for å forhindre mishandlingen.Vi har plassert skylden. 

Men det er flere som kan lastes her, dessverre... Alle de som så - og som ikke sa i fra! 

Å la barnet ditt være i andres varetekt - betyr aldri at du som mor eller far kan slippe ansvaret for ditt eget barn, uansett om vedkommende er steforeldre, besteforeldre, eller andre som fungerer som foresatte.

Ditt barn er ditt ansvar! Og klarer du ikke å ta ansvaret for dine egne barn, så spør om hjelp. Et lite barn skal aldri bli utsatt for vold - hverken av sine egne foreldre eller av andre voksne. ALDRI.

Det hjelper lite å være etterpåklok... etterpåklokskap betyr at du ikke tok ansvar der og da. Det betyr at du så bort når et lite barn trengte deg. Det betyr at du sviktet barnet. Du - som var voksen - tok deg ikke bryet - eller du turde ikke å stå opp og hjelpe et lite barn på 8 år, som hadde det vondt.

Livet er ugjenkallelig. Er et barn dødt, så er det dødt. Det kan aldri komme tilbake. Uansett hvem sin skyld eller ikke skyld det er at barnet døde.



Ta vare på barnet ditt. Barn er dyrebare - og like skjøre som sommerfugler... så pass godt på dem! 

Ikke overlat ansvaret for dem til andre - særlig ikke hvis du merker, eller får en følelse av at noe er galt. For da er det noe galt. Magefølelsen din lyver ikke. 


Det er for sent nå... for moren, faren, og besteforeldrene å se dette barnet igjen. De fyller kanskje mye av tiden og tankene sine med å fordele skyld - både til seg selv og til hverandre. Til de som handlet feil... og til de som ikke handlet i et hele tatt... Og til alle de som så, men ikke sa i fra.

Hvorfor er det så vanskelig å handle i slike situasjoner? Hva er vi egentlig redde for?

Det kan hende at du havner i situasjoner hvor din egen lojalitetsfølelse blir dratt mellom barnet - og mellom den voksne, og hvor du kan ende opp med å ikke melde din bekymring fordi det kan oppstå pinlig eller ubehagelig stemning mellom deg og de voksne involvert. Det kan være vanskelig å vite hvor alvorlig det du ser er, og det kan være ekstra vanskelig å si noe hvis du kjenner barnets omsorgspersoner godt, eller hvis de er i nær eller fjern familie med deg. Da kan det være viktig å huske på at en ødelagt relasjon fordi du sa i fra ut i fra oppriktig bekymring for barnet, kan repareres. Det kan ikke skadene som kan bli påført et lite barn hvis du har rett - og allikevel velger å ikke si i fra. 


Dette med at vi er oppdratt til å ikke bry oss med hva andre gjør med barna sine, er en annen årsak til at folk synes det er vanskelig å si i fra, tror jeg. Kanskje man ikke ønsker å fremstå som sladrete - eller som en som blander seg med noe som man ikke egentlig har noe med?

Eller det kan handle om hvor mye makt foreldre, steforeldre, fosterforeldre - eller besteforeldre har over barna - som også går på barnas forhold til andre mennesker.

Hvis et barn blir mishandlet på noen måte av sine nærmeste eller av andre, så MÅ vi som er voksne og som oppdager dette, melde fra om vår bekymring! 

Likeledes er det bekymringsfullt hvis barnet nærmest blir overvåket av foreldre eller andre foresatte som ønsker å dominere barna sine i form av føringer hvor de setter sine egne ønsker og vilje - framfor barnets beste.

Dette gjelder alt fra saker som handler om hvem barnet får lov til å være glad i, til hvordan det blir ivaretatt med hjelp til å fungere på skolen og blant venner - til hvorvidt barnets ønsker og behov blir respektert. 

En foresatt skal lytte til hva barnet ønsker og har behov for framfor å fremme sitt eget ego, sin stolthet - eller sine hevntanker over noen som de vet står barnet sitt nær. 

Den du straffer hvis du velger å trampe på barnet, å overse dets behov, eller å nekte det å være sammen med noen de er glade i - er til syvende og sist barnet selv, mer enn den personen som du bruker barnet for å straffe. 

Du har rett og slett ikke lov til å bruke barn på noen som helst måte! 

Hvis foreldrene, steforeldre, fosterforeldre, adoptivforeldre, besteforeldre, ansatte ved boliger for barn, eller andre såkalte omsorgspersoner - som i dette tilfellet mishandler eller misbruker et barn, eller hvis de knebler barnet på noen måte, ved å fullfører barnets setninger, bestemmer hvem de kan snakke med, hva det kan snakke med andre om, hvem det kan - eller ikke kan leke med, så er det ofte grunn til bekymring. Likeledes hvis det - i motsatt fall - er helt fritt, og ingen grenser over hodet...


Eller her, som i denne saken - at en stefar går så langt i sin maktkamp at han mishandler og dreper et barn som han har omsorgen for...og at moren til barnet fortsetter å bedyre stefarens uskyld. Det er helt uforståelig... og usigelig trist, at en liten gutt på 8 år døde fordi omsorgspersonene rundt ham ikke maktet oppgaven det er å passe på et lite barn. Og det er grusomt at mennesker lar sitt hat og sitt innvendige raseri gå ut over uskyldige barn.


Til den lille gutten som ble frarøvet livet vil jeg bare si at jeg lyser fred over ditt minne...

Å lese om deg i avisene gjør vondt langt inn i sjela.

Hilsen Konfliktlos <3