lørdag 12. mai 2012

Rop fra klasserommet!

Regndråpebarna
Regndråpebarna
henger seg fast
til skyen sin.
De ler med sin
klukkige, lille latter...
Hvor kommer de fra?
En av dem henger seg
på nesen min.
Den blir hengende...
Det våte lille mysterium...
Skrevet av Cecilie på Fjell skole.


Valget
Talemennesket:
Det som ønsker å stille fram
sin allvitenhet og aldri gir uttrykk
for usikkerhet og tvil.


Talemennesket:
Det som messer
ord om måtehold og helhetssyn
og varmt forsvarer
dem som har bakt og fordelt
samfunnskaka.


Medmennesket:
Hun som famler og spør
innrømmer feil
og roser andre
når disse har lykkes.


Medmennesket:
Hun som solidariserer seg
med de "svake"
fordi hun vet 
at deres krav 
er hennes krav.
Skrevet av Unni Helland.


Fri som fuglen
Tenk å være sommerfugl...
Da kunne jeg være fri
som fuglen!
Og så kunne jeg fly
fra blomst til blomst...
Nei, forresten...
Jeg tror jeg foretrekker
å være meg selv...
for sikkerhets skyld.
Skrevet av Cecilie på Fjell skole.


Disse diktene er hente fra boken "Rop fra klasserommet" skrevet av Unni Helland, med flere av elevenes dikt.


I forordet skriver hun:


 "Til 6.klassingene mine 
med takk for gode minner
ny lærdom
glede og vedmod.


Nesten som et dikt. 
Og boken er en diktbok.
Fra elever ved Fjell skole i 1984.


Boken er skrevet samtidig som jeg fikk min førstefødte - for 28 år siden. Og selv stiftet jeg ikke bekjentskap med den før ca 1994  - da jeg tok grunnfag i drama, og klassen var på ekskursjon til Fjell skole - og nettopp Unni Helland.


For meg, la dette besøket til Fjell skole og Unni Helland - grunnlaget for hva slags lærer jeg ønsket å være.


Vi møtte opp på Fjell skole en høstdag - eller var det en vårdag - i 1993 eller 1994. 


En flott dame kommer mot oss - og "omfavner" oss alle. Akkurat slik føltes det. 


Hun tok imot hver enkelt av oss som om vi var den mest spesielle i verden. Hun så oss - på samme måte som hun så elevene sine. Klart og tydelig. Alle like verdifulle. 


Enten du var lærer eller elev, brun eller hvit i huden.


Hun så deg som et medmenneske. Som en unik person.


Hun møtte deg med respekt. Med årvåkent blikk - et blikk som viste interesse. Hun tar deg inn i varmen.


Slik hun har tatt hundrevis av elever inn i varmen. Slik hun har gitt lys og håp til mange. Mange som ikke hadde det spesielt lyst eller håpefullt i livene sine.


Hun så. Så - og handlet. Hun så ikke bort... vekk.. slik som mange gjør i dag. Ser bort og vekk fordi de har det travelt.. ikke orker andres problemer... eller ikke vil være med på å hjelpe hvis de ser at noen trenger hjelp, rett og slett.


Lys og håp, forbinder jeg med denne damen. Jeg kjenner henne ikke. Hun kjenner ikke meg. Vi hadde et kort møte på begynnelsen av 90-tallet, der hun ga så mye av seg selv - at hun ble et idol for meg.


Et idol å se opp til. Et idol som var et forbilde på hvordan en god lærer skal være.


Jeg aner ikke om hun ble utbrent, om hun fortsatt er lærer - eller om hun fortsatt løper rundt i gangene på Fjell skole i Drammen og lager lys seremonier med alle elevene sine. 


Alle elevene med de 19 språkene i hver klasse.


Alle elevene med foreldrene til elevene med 19 ulike språk i et klasserom, med 19 ulike måter å tilberede mat på, 19 ulike måter å be til sin gud på - eller 19 måter å forholde seg til et skolesystem på...


Jeg aner ikke... allikevel vet jeg at hun ga alle disse en plattform, ga de en måte å takle sin hverdag på, ga de lys og håp for framtiden..


Det finnes mange slike lærere. Unni Helland er en av de - og hun kom så tydelig fram for meg i vårt korte møte.


Slik som henne ønsker jeg å bli - var det jeg satt igjen med da vi tok toget tilbake til Tønsberg.


Slik som Unni Helland.


Som kunne se alle..


Uansett farge på huden, eller forutsetninger for å gå på en norsk skole.


Uansett hjemmeforhold.


Uansett utgangspunkt i livet.


Lys og håp. Lysmesse. En vakker lysmesse som rørte mange av oss til tårer. En stor dame med et stort hjerte. Et hjerte som banket for alle elevene sine.


Ha en fin lørdag!


Hilsen konfliktlos :)





fredag 11. mai 2012

Hjelp - tiggerne er her!!!


Her er enda et innlegg fra min andre blogg Mutterns blog. Det er viktig stoff - så jeg ønsker å dele dette på begge bloggene!
Ha en fin dag alle sammen!
Hilsen Konfliklos.

Vi og vårt ”vellykete” samfunn!
Jeg kjenner ingen tiggere.. men ofte når jeg leser avisa – møter jeg ansiktene til flere av dem. På store bilder, gjerne tatt i litt dårlige vinkler.
Og det er veldig lett å se at de ikke akkurat har vært på noen fotoshoot!

Tiggerne er her.

I landet vårt - og i byen vår.

Og det er tydeligvis veldig skummelt og ekkelt for mange. Også for mange politikere.

I byen vår, Tønsberg er det veldig viktig å beholde fasaden. Fasaden utad. 

Fasaden mot verden rundt oss. Og å lukke igjen – eller å fortrenge de ”stygge” tingene.. de tingene som ikke passer inn i idyllbildet av den flotte, ordentlige byen vår. Sommerbyen over alle byer – byen som stadig vinner konkurranser og som er kåret til Vestfolds vakreste juleby!

I en slik by passer det ikke å ha fattige tiggere som sitter på gatene våre og tigger i et skrukkete pappbeger. Det passer ikke inn i bybildet vårt. I det bybildet som vi selv har skapt – hvor alt er rent og pent, og ingenting nytt eller fremmed skal slippe til. Av frykt for at ”noe” kan skje. Noe uforutsett og farlig.

Kanskje at disse fremmede skal stjele fra oss – det har jeg lest mye om i aviser i det siste. Hvordan vi må passe oss så vi ikke blir bestjålet av tiggerne.

Eller – kanskje vi synes det er litt ekkelt å ha tiggere i byen vår, fordi det minner oss på hvor godt vi selv har det – og gir oss et aldri så lite stikk i samvittigheten fordi vi vet at vi kan gi dem bare litt av alt vi har – mens vi ikke har vist dem noen velvilje -  bare sett ned og bort – og gått stivt og iskaldt forbi?

Hva er det med oss ”vellykkete” overflodsmennesker – som de aller fleste av oss er, som gjør at det som er fattig og annerledes er ekkelt?

Hva er det som gjør at vi ser ned, eller bort – og slår av bryteren for all medmenneskelighet og varme – så lenge det ikke gjelder en av våre egne landsmenn?

Hvor ble det av den enorme rosetog-mentaliteten som samlet oss alle i varme og forståelse? Var den ekte? Eller var den for mange et spill for galleriet? Noe man gjorde fordi alle andre gjorde det – og fordi det så fint ut?

Hvordan kan vi skifte så raskt mellom varme og forståelse – til kulde og hardhet?

Vi aner ingenting om hva disse menneskene har opplevd før de kom til Norge for å tigge? Hvilke sorger og vonde opplevelser de bærer på!

Hvor mange tror dere tigger for moro skyld? Eller fordi de har penger nok til å klare seg? Enten de jobber for seg selv eller for andre som driver med organisert vinningskriminalitet – så må vel alle forstå at disse tiggerne er aller nederst på rangstigen – og at vår avvisning, vårt frykt, og vårt til tider ”hat” mot dem – ikke gjør verden til et bedre sted å være for dem..

Hvor mange av tiggerne tror dere kommer fra land med systemer som tar seg av dem hvis noe går galt? Hvor mange av dem tror dere mottar arbeidsledighetstrygd og andre ytelser fra staten?

Og – hvorfor er vi så redde for å dele av alt det vi har?

Hvor mange penger trenger vi egentlig? Og – hvor lykkelige blir vi av å lukke øynene og å gå forbi mennesker som lider nød?

For – det er ikke bare tiggerne vi går forbi og stenger ute. Det er alle som ikke passer inn i vårt eget idealbilde av hvordan verden skal være. Det er fattige, det er syke, det er folk med andre meninger eller trosretninger enn oss selv, alle som blir en belastning eller en bekymring..

For mange såkalt vellykkete mennesker ønsker ikke bekymringer i tilværelsen. Mange ønsker bare å ha det godt, passe på at de selv har nok av alt – til enhver tid, ønsker ikke å dele noe med andre - bare hamstre. Hamstre tid, penger, biler, båter, reiser, klær, sko, smykker, ting..masse ting.. ting de aldri får bruk for. Bare har. Og samler på.

I går leste jeg her i TB om en litauer som samlet klær og solgte dem videre. Og folk var i harnisk over at han hadde skrevet at klærne gikk til fattige mennesker. Ja, han burde kanskje ikke ha skrevet det, når det viste seg at han solgte klærne videre. Men hva gjør det oss – at han selger dem og tjener penger på det når vi allikevel ikke trenger klærne. Når vi har gitt dem bort. 

Satt dem utenfor huset til bortkjøring?

Og – hvorfor kan vi gi penger og klær til noen som trenger det – i form av støtte til Redd barna, Plan fadder, Frelsesarmeen osv – men ikke til tiggerne i byen vår eller til en mann som reiser rundt og samler inn klær for å tjene penger til livets opphold? Er det fordi vi slipper å se de andre? Slipper å ta det inn på kroppen – at det faktisk er mye nød og fattigdom i verden, og så lenge vi betaler en skjerv til organisasjoner som støtter fattige mennesker – så har vi gjort vår plikt?

Alle vet jo at i slike organisasjoner er det masse penger som går bort – før de kommer til de som trenger det. Hvorfor blir mange da så sinte på mannen som selger klærne vi gir ham – eller på tiggerne som sitter på gata, som vi faktisk har mulighet til å hjelpe direkte?

Hvor smålige har vi i vårt lille, rike land egentlig blitt?

Hodet mitt er fullt av spørsmål til oss som lever godt her i Norge – og til resten av verden for øvrig. Jeg spør et stort og digert HVORFOR?

Vi er jo alle mennesker! Vi er av kjøtt og blod! Hjertene våre banker i ulik takt, men de banker!

Og – alle ønsker å leve godt og at barna og familie og venner skal ha det bra. 

Hvorfor ønsker vi ikke da å hjelpe de fattigste av de fattige – som forviller seg inn i vår ”perfekte” verden? Hvorfor kan vi ikke dele? Ikke bare med andre nordmenn – men også med de som har en annen nasjonalitet, en annen hudfarge, et annet språk?

De er mennesker – som deg og meg. De har familier, de har drømmer, de har følelser.. og de tigger ikke fordi de ønsker å plage deg og meg. De tigger heller ikke fordi de er sleipe. De har også en sjel, en indre stolthet – men fordi de må tigge – så setter de stoltheten og sjelen sin til side, trykker den ned – og gjør det de må gjøre for å overleve..

Skal du og jeg trykke sjelen deres ytterligere ned ved å overse dem, skjelle dem ut, og skrive negative ting om dem i avisa? Eller skal vi si ”hei”, smile – og putte et par tiere i koppen deres – et bittelite bidrag som kan bety uendelig mye for tiggeren som fikk ”alt” dette: et ”hei”, et smil – og to tiere..

Jeg ønsker å få fram solidaritetsfølelsen hos alle som leser dette. Jeg vet at mange av dere vil bli sinte og bare tenke på hvor irriterte dere er på disse tiggerne som ”invaderer” byen vår. Allikevel ber jeg dere om å tenke dere om en gang til. Med hjertet.
Se for dere at dere har mistet alt. Barna deres har ikke tak over hodet. De gråter fordi de er sultne. De ser på deg – en mor eller en far, med store, tårevåte øyne. Du er deres håp. Du kan avgjøre deres framtid. Du er deres trygghet.
Hva gjør du ikke for barna dine som du elsker mest av alt? Er du – hvis du ikke har en eneste annen mulighet – villig til å reise til et kaldt land, sitte i flere minusgrader på en bitteliten isoporbit, med veldig lite klær på deg – med et pappkrus – og tigge for å få penger til mat og husrom for barna dine?
Jeg tror svaret er ja!

Ha en fin dag!

Hilsen Muttern <3




onsdag 9. mai 2012

En telefon!



Har noen av dere noen gang opplevd å kjempe mot "overformynderiet"? 

Har du opplevd å komme til kort overfor noe som sitter med "makta" - og som elsker å få deg til å føle deg liten?

Hva er det med noen mennesker som gjør at de koser seg litt når de kan gjøre ting mest mulig vanskelig for deg?  Det kan være en parkeringsvakt som står og tar tiden på parkeringslappen din - slik at han kan forte seg å gi deg en parkeringsbot hvis du er to minutter for sent, en NAV ansatt som behandler deg som en trygdemisbruker fordi du har vært for syk til å åpne posten din på et par uker, eller som i dette tilfellet - en ansatt ved et ressurs senter for fylkeskommunen - alle med det til felles at de selv har en dårlig dag – og trenger noen å ta ut frustrasjonen sin på…

 Det er i grunnen feil å henge ut ulike yrkesgrupper, for slike folk finnes overalt i alle yrker - og bildet er tilfeldig valgt - men jeg tror dere alle kan tenke dere til hva slags type mennesker jeg sikter til. Nemlig de som ødelegger for sine hyggeligere kolleger ved å være så opptatte av å gjøre alt på sin måte, bestemme, kontrollere – og å ha det siste ordet – alltid!

Det fikk en jeg kjenner selv erfare her om dagen. La oss kalle henne "Lisa". 

Lisa ringte meg fortvilet for å høre om det var noe jeg kunne gjøre for henne. Hun hadde nemlig havnet i en litt umulig situasjon.

Saken gjaldt at hun hadde gått på en videregående skole, hadde blitt syk - og dermed hadde mistet retten til karakterer i noen fag. Så hadde skolens veileder anbefalt henne å søke et ressurssenter for å få tatt disse fagene opp igjen – og veilederen hadde garantert Lisa rett til gratis skolegang i disse fagene basert på hennes sykehistorie.

Så Lisa startet på denne skolen i god tro, og gikk der ferdig - og fikk i etterkant servert en svimlende regning hun valgte å ikke betale, men heller å sende tilbake med et brev og forklaring på hvorfor hun mente at hun ikke skulle betale. 

Men, nei - hos ressurssenteret møtte Lisa ingen vilje til å ha en dialog om dette - og de sendte regningen til inkasso.

Lisas mor og far grep så inn, og de både ringte, møtte opp -  og skrev brev og e-post til skolen, men skolen var ikke lydhør - og hverken Lisas foreldre eller den videregående skolens veileder kom noe videre med dem. Regler var regler.

Det ble deretter etter mye om og men - inngått en avtale i forliksrådet mellom Lisas foreldre og forliksrådet om at regningen skulle bli betalt i månedlige rater til inkassobyrået - noe som ble fulgt til punkt og prikke fra dag en. Og alt virket såre vel - helt til den dagen - vel to år etter - da Lisa ringte og ba om å få tilsendt sitt vitnemål fra denne skolen.


Da fikk Lisa beskjed om at nei - Lisa hadde ingen rett til vitnemål før alle skolepengene - noen og tyve tusen var betalt. Dette forklarte en relativt ubehagelig dame til Lisa -  først på telefonen - og senere ved oppmøte. Damen sa at så lenge det var et par tusen kroner resterende hos inkassobyrået, kunne hun ikke få vitnemålet sitt fra denne skolen. Dette sier damen på tross av at skolen har mottatt pengene sine for to år siden - og at Lisa har full rett på å få utlevert vitnemålet sitt!

Lisa som er ung - og skal ettersende vitnemålet til universiteter og høyskoler som hun har søkt på, blir fortvilet og full av avmakt. 

Hun har - etter å ha vært langvarig syk med alt det medførte av tapt skolegang, ingen russefeiring sammen med vennene sine og mange slitsomme og vonde undersøkelser på sykehuset - klart å ta ferdig videregående skole i ettertid - for å få kompetanse til å studere videre - samtidig som hun jobbet ved siden av for å klare å betale det det økonomisk. Hun hadde skolerett som hun ikke fikk bruke, men orker ikke å gå til sak på grunn av dette, selv om hun da sannsynligvis ville ha fått pengene refundert.

Hun velger heller å ordne det selv, og når hun endelig er i mål med dette, så kommer en fylkesansatt skoledame som har en dårlig dag - og "slår" beina under henne - så det smeller!

Og Lisa og foreldrene er fortvilet over situasjonen, og aner ikke hva de skal gjøre fordi de ikke kjenner systemet..

Men så - vips - skjer det en skremmende forvandling med damen - for når jeg tar en eneste telefon til den fylkesansatte damen, med spørsmål om på hvilket grunnlag hun mener å kunne nekte Lisa vitnemålet sitt - og på den måten ødelegge hennes fremtidige skolegang grunnet en ubetalt regning to år i forveien  - så blir saken løst på under fem minutter..

Var det virkelig nødvendig å utsette Lisa og foreldrene hennes for dette på toppen av alt annet? Antakeligvis hadde damen de snakket med bare en dårlig dag?

Nå skal sies at den fylkesansatte damen følte seg rimelig flau over å ha gjort en relativt stor fadese ved å utsette skoleeleven Lisa -  som har jobbet seg tilbake og er klar for videre studier etter sykdom og belastningen det er å ta fag på nytt – for ytterligere belastninger i form av å nekte å gi henne sitt rettmessige vitnemål. Basert på at Lisa en gang for et par år siden - ikke hadde betalt noe som hun skriftlig var blitt lovet at hun ikke skulle betale for..
  
Men det er skremmende! For det første at det faktisk finnes mennesker som setter seg selv som dommere over andre - uten en gang å undersøke saken ordentlig -  kun basert på hva de "tror". Ja, tror – og ikke vet!

 Og minst like skremmende er det - at en eneste telefon fra en som stiller spørsmålstegn ved den fylkesansatte damens hensikter for å gjøre det hun gjør mot en tidligere skole elev – gjør at den så vanskelige og dømmende fylkesansatte damen blir veldig hyggelig og hjelpsom - og riktig så angrende.. i løpet av ca to og et halvt minutt..

Mens hun dagen før var både krass og nedlatende mot Lisa - noe som kanskje ødela Lisas nyvunnede  selvtillit etter å ha søkt universiteter og høyskoler, samt gleden av å skulle studere videre..


Ja, det er skremmende hvor mye "makt" noen i samfunnet har - og skremmende at noen av de som sitter med denne makten, velger å bruke den til å trampe på andre, tråkke dem ned - og oppføre seg ubehagelige mot dem fordi de selv har en dårlig dag, eller fordi de selv påberoper seg "makten" fordi de sitter med noe den andre trenger. 

Skremmende at bare det å stille dem et "hvorfor" spørsmål - kan få dem ned fra pidestallen og inn i en mer etisk og moralsk riktig væremåte overfor "kundene" sine, publikum – oss brukerne i samfunnet, slik at de kan være velmenende, serviceinnstilte, og hyggelige - i sine møter med et medmenneske på den andre siden av skranken eller bordet..

 Ja, og skremmende at damen ikke kunne være like hyggelig mot Lisa, som mot meg i telefonen.

Men, nå er Lisa den lykkelige "eier" av sitt eget vitnemål - og den fylkesansatte damen var til slutt oppriktig lei seg - og angret på det hun hadde utsatt Lisa for.

Så historien endte lykkelig denne gangen - men Lisa kunne ha vært spart for en del påkjenninger hvis damen hadde tenkt seg om før hun  uttalte seg på en særdeles negativ og ubehagelig måte - om noe hun ikke hadde greie på!

Ha en fin dag der ute - alle Lisaer og fylkesannsatte damer! og - alle dere andre også!

Hilsen Konfliktlos :)

mandag 7. mai 2012

"FLESKEBERG"


I dag setter jeg samme innlegget på denne bloggen, og på min andre blogg "Mutterns blogg" med nettadresse  http://muttern.blogspot.com   hvis noen ønsker å lese begge. Dette gjør jeg av og til - når jeg  skriver om et viktig tema -  fordi ikke alle leser begge bloggene mine.


Ha en fin dag - og en fin lesing!  
Hilsen Konfliktlos :) 





                                 "Fleskeberg"

"Fleskeberg.. fleskeberg - jeg vil ikke være et fleske-berg..."

Sangen med denne teksten - ljomer ut av bilhøytaleren som står på full guffe!  Den er laget av en mann på over førti som ikke vet hvilken diett han skal følge - i jungelen av oppskrifter på å bli tynn på ti dager eller få rumpa til Tone Damli Aaberge ved å følge ulike treningstips.

"Fleskeberg..fleskeberg..." Denne mannen er ikke ond. Det kan man høre på stemmen hans. Han har rett og slett laget denne ræppen - ja - for det er en ræpp - fordi han har kommet i 40 års krisa, i følge ham selv. Og det er greit nok, det.

At nitimen derimot - er så opphengt i "fleskeberg" - synes jeg derimot er litt merkelig.. Nitimen - mitt yndlinsprogram med tidligere oppegående programledere - med fokus på ordentlige ting, og med moralen og etikken på plass, har gledet mang en radiolytter med sine morgensendinger. Og nå har de altså kommet på facebook!

For noen uker siden, lå det mange bilder på nitimens facebookside - av "fleskeberg" i bikini og badedrakt. Disse bildene - som forhåpentligvis ikke var av noen av lytterne - ble gjort grundig narr av, både i tekst og på bildene.

Jeg klarte ikke å dy meg, men måtte spørre om dette er nødvendig på riksdekkende radioprograms facebookside. De svarte med å slette bildene, noe som vel viste at når de fikk tenkt seg om, så forsto de kanskje at det ikke var så underholdende for andre enn programlederne. Da jeg skrev at jeg syntes det var nedbrytende i forhold til min egen jobb som er å bygge opp mennesker - så var det nemlig mange flere som skrev kommentarer i tråd med min egen kommentar - nemlig at dette ikke er morsomt i det hele tatt - men rett og slett uthenging av tykke mennesker.

(Jeg skrev ikke der, at jeg selv er et fleskeberg.)

 Vel – men - årsaken til at jeg skriver dette blog innlegget, er at jeg selv er akkurat det - et "fleskeberg".

Og jeg skriver det fordi jeg synes det er alt for mye fokus på utseende, vekt, og andre ytre ting – som ødelegger konsentrasjonen og evnen til ungdommen – på rett og slett å leve..

Jeg selv er et "fleskeberg" på pluss/minus 120 kilo, som ikke er så veldig opptatt av kiloene mine. Jeg skammer meg ikke over å bære på mange flere kilo enn mange av dere andre, jeg går på stranda i bikini - og soler "flesket" mitt - til noens forargelse og andres forlystelse.

Det spiller ingen rolle for meg. Jeg er meg – uansett hva andre tenker og mener om meg. Og jeg lever her og nå – og har absolutt ikke lyst til å bruke livet mitt på å se ut som andre vil at jeg skal, oppføre meg etter hvordan det lønner seg å oppføre seg for å bli populær i en eller flere gjenger – eller grupper mennesker – eller prøve å passe inn der hvor jeg selv vet at jeg overhode ikke hører hjemme. Langt mindre ønsker å høre hjemme, ved nærmere ettertanke..

Allikevel -  har jeg valgt å være med på ”fatcamp” - og har blitt noen kilo lettere - og flere skal det bli. Men ikke for utseendets skyld!

Jeg må også nevne at der, på fatcamp – traff jeg så utrolig mange flotte mennesker  - og flere som jeg fortsatt har kontakt med.

Men det er viktig å presisere at jeg ikke velger å gå ned av årsaker som at andre ikke liker meg fordi de synes at jeg ser ut som et "fleskeberg" – eller fordi det er tusenvis av "synsere" der ute som retter sitt negative fokus, og sin egen utilstrekkelighet mot slike som ser ut som meg - eller mot folk med andre utseender eller lyter som de ikke liker.

Jeg gjør det for helsas skyld - og kun det.

Lenge merket jeg ikke på kroppen at den slet ved å bære på så mange kilo. Jeg har aldri merket det på vennekretsen eller kjæreste emner heller. Har jeg vært heldig?

Kanskje? Heldig fordi jeg selv var fornøyd med livet – og med hvem jeg var og hva jeg sto for, slik at dette med vekt og utseende - ikke ble noe stort tema for meg.

Jeg tør påstå at jeg har hatt bedre selvtillit som "fleskeberg" enn som tynn, og det tror jeg handler om hvor fokuset mitt har vært: ikke på meg selv, min kropp, mitt følelsesliv, mine penger, mine merittlister, mine karrierer – men mere på menneskene rundt meg, deres liv, deres sorger, deres tap, deres problemer..

Mitt fokus har - fra jeg var ca seks år - vært på hvordan alle andre har det, på at jeg skal være snill og god mot de som har det vondt, passe på at ingen er slemme mot hverandre, gjøre andre lykkelige og glade - og på ikke å trampe på noens føtter.

Jeg sier ikke at noen ikke har følt at jeg har trampet på deres føtter, for det kan man aldri vite hva andre føler når man omgåes andre mennesker, men jeg har i alle fall aldri bevisst gått inn for verken å trampe på noens føtter – eller å få folk til å føle seg små. Tvert imot, har jeg prøvd å løfte og å bygge opp mennesker som har følt seg små og ligget nede – eller å støtte, og å motivere folk som ønsket en støttespiller i livet.

Med et slikt fokus, tenker man ikke så mye over hva andre synes om kroppen din, kvisene dine, musklene dine - eller spisevanene dine. For det har du rett og slett ikke tid til!

Da jeg var ung, hadde jeg bulimi. Da jeg var ung og tynn.

Er det ikke sprøtt å tenke på?

Da jeg var ung, slank, og vakker – startet jeg min første slankekur fordi jeg følte meg tykk, stygg, og ingenting verdt..

Min første slankekur startet da jeg som 16 åring fikk masse kommentarer om "melonene" mine og ”meieriet” mitt -  fra medelever – gutter, på videregående. Da veide jeg ca 58 kilo, var lys og fager – og egentlig ganske populær – noe jeg fikk vite av de samme guttene i ettertid. Trist egentlig, at jeg tok meg så nær av at noen kommenterte attributtene mine – at jeg valgte å ødelegge en viktig kroppsfunksjon, nemlig forbrenningen min – på grunn av dette…

Fra da av, prøvde jeg alt - fra eggkurer med ni egg om dagen, via sjokoladekurer, vin kurer, druekur, annanaskur, Grethe Rhode kur, Grete Larsen kur, Vektvokterne, Nutrilett, Rikshospitalets suppe kur, osv, osv.

Men jeg har aldri prøvd lavkarbo. Jeg sluttet å slanke meg da jeg ble mor i en alder av 24 år. Da jeg forsto at det ville påvirke barna mine hvis jeg fortsatte jojo slankingen som jeg hadde drevet med i nærmere 8 år. Og som hadde forvandlet kroppen min fra normal slank til overvektig ved at hver slankekur fikk meg til raskt å gå ned 10, 20 kilo, for så - enda raskere å øke med 20, 30, 40 kilo - helt til jeg skulle ha barn nr 1.

Da hadde jeg ”slanket ” meg fra 58 - 95 kilo. Jeg la på meg 12 kilo under svangerskapet - og gikk ned 30 kilo rett etterpå. Da veide jeg 77 kilo og så faktisk tynn ut, noe jeg fikk svar på når jeg var på fatcamp.

Det viste seg nemlig at når de regnet ut benmassen min, så har jeg tung benmasse - noe som gjør at på tross av mine kun 164 cm over bakken, har idealvekt på ca 74 kilo - noe ingen BMI målinger noensinne har fortalt meg. De målingene sa at jeg ikke skulle veie noe særlig mer enn 54 kilo - et umulig tall for en som er født med sin fars fotball legger og lår!

Denne gangen gikk jeg ikke ned ved å slanke meg, men ved å gå masse tur med min nyfødte sønn i barnevogn, ved å amme – og ved å levere litervis av morsmelk på nyfødtovervåkningen.

Etter to år, ble jeg gravid igjen - og i dette svangerskapet la jeg på meg 16 kilo. Da veide jeg 91 kilo. 91 kilo som jeg ikke klarte å ta av like raskt - kanskje fordi jeg slet med vann i kroppen, og fordi denne lille jenta ikke var så sulten, slik at melkeproduksjonen stagnerte og min lille babyjente måtte få tillegg til morsmelk - og sluttet tidligere enn storebroren.

Så - ca ni måneder senere - ble jeg gravid med nummer tre  og la på meg 12 kilo til. Da var jeg oppe i 103 kilo. Som jeg heller ikke klarte å gå av meg - på tross av ei lita sulten jente, en litt eldre storesøster som jeg måtte bære rundt på fordi hun ikke hadde lært å gå ennå, og en aktiv storebror på litt over tre år som var høyt og lavt - og som jeg løp etter hele dagen.

Kan det ha skjedd noe med forbrenningen min i og med at jeg hadde gått på alt som var av slankekurer - og endte opp tyngre og tyngre? Var det hormonelt? Eller var det som faren min yndet å si - at jeg spiste for mye godteri og drakk for mye brus?

Det er ikke godt å si...

Jeg hadde nok tidligere - i anfallene av underernæring og sult på grunn av slankekurer og fastekurer – hatt bulemiske anfall – og kastet i meg mye godterier i de periodene jeg ikke slanket meg, men etter at jeg fikk barn - så spiste de fleste av venninnene mine mye mer enn meg både av mat og av godterier – og allikevel gikk ikke de opp, mens jeg la på meg av å ”gå forbi et bakeri” – slik føltes det i alle fall..

Ikke satt jeg stille heller. Jeg løp og løp, som nærmest enslig mor til tre barn under fire år, med en mann som var til sjøs - og var vant til å klare alt mulig alene - så det var så langt i fra noe slaraffenliv jeg levde!

Etter hvert hadde jeg full jobb på dagtid, tok utdanning på kvelden, hadde verv i flere arrangementsgrupper og komiteer, kjørte unger hit og dit – og var utrolig aktiv.

Jeg satt nesten aldri stille, og jeg spiste nok ikke så mye mer enn alle andre heller - men jeg spiste feil. Jeg spiste mest brød – fordi det gikk raskt å lage, og kunne tas med overalt.

Brød og gjærbakst var mine favoritter - og verste fiender!

Så etterhvert som ungene ble eldre, det var slutt på løping og bæring - og jeg jobbet som lærer på ungdomskolen og i videregående - så ble det ikke så mye løping, og noe særlig tid til trening. Selv om jeg fikk se en oversikt som viste at jeg i løpet av relativt få år, hadde betalt inn 38 000,- kr til Active badeland – som mer eller mindre støttemedlem – for å ha muligheten til å trene når jeg hadde lyst og anledning.


Det hører med til historien at jeg, da jeg var ung - var veldig aktiv og trente masse - før jeg kuttet av meg halve armen og ble delvis lam i den, og ødela ryggen, hodet og nakken - i en bilulykke hvor jeg holdt på å dø - da jeg var gravid med førstemann i 1983. Noe som nok også har gjort trening til noe kjedeligere og vanskeligere å få til enn før ulykken.

Vel - før dette, i ungdomstiden, hadde jeg ukeplaner som ved siden av skole, vasking hjemme, og lekser – så omtrent slik ut:

2 ganger i uka  - håndball
2 ganger i uka – roing i båt, eller jogging og styrketrening
1 gang i uka - jazzballett
1-2 ganger i uka - ridning

Pluss masse sykling - jeg bodde fire km fra skolen  - og manglet to meter på å få gratis skolebuss, så det ble sykling. Først på morgenen, så hjem til middag og lekser, så tilbake igjen enten på trening - eller andre ting sammen med bestevennene som bodde like ved skolen.

Og ellers seilte jeg, danset ballett, steppet, svømte, gikk på skøyter - og masse på ski med faren min som var ski instruktør.

Senere ble det slalom, og som ung voksen var jeg aktivt med på alt som var gøy – blant annet volleyball og fotball, samt andre ballaktiviteter da jeg seilte på en oljetanker - og vi konkurrerte mot andre lands båter.

 Jeg var alltid med på alle aktiviteter - at jeg var tyngre enn de andre - hindret meg aldri. Ikke før jeg som 48 åring ble alvorlig syk, og da jeg ble frisk igjen av dette - skadet høyre kne da jeg prøvde å slå datteren min på 20 år i steppdans på Wee. Jeg slo henne faktisk - og slo også knockout på kneet mitt - som inntil da hadde tålt helt opp til 145 kilo - som jeg veide på det aller meste.

Vel - jeg er som sagt et "fleskeberg" - og allikevel har jeg, og har jeg hatt det bra med meg selv og hvem jeg er!

Og jeg skriver dette for at de som tror at slike som meg – som folk betegner som ”fleskeberg” - ikke nødvendigvis har sittet stille hele livet og spist.

Vi har kanskje opplevd ting som du som er tynn - eller akkurat passe - ikke har. Eller, vi er forskjellige - og kroppene våre reagerer ulikt på ting vi blir utsatt for. Der noen ville blitt tynn blir jeg kanskje tykk - eller motsatt..

Og – det er viktig for dere andre å vite - at det faktisk ikke er alle som er misfornøyde med seg selv fordi de er det som noen av dere andre kaller "fleskeberg".

Noen av oss har det helt fint, og da tåler vi å bli kalt ”fleskeberg” – men andre igjen kanskje sliter med vekten, sliter med psyken, sliter med at kroppen ikke fungerer slik de ønsker – og da er det som å strø salt i et åpent sår.. for alle ”fleskeberg” vet akkurat hvordan de ser ut – men dere som kaller andre for ”fleskeberg” – vet ikke noe om hvorfor ”fleskebergene” har blitt ”fleskeberg”. Og hvis dere hadde visst hvorfor, så tror jeg de færreste av dere hadde kalt overvektige for ”fleskeberg”, eller pekt på oss og ledd av oss.

Hvis dere hadde visst hva som gjør at noen blir et ”fleskeberg” - og kjent bakgrunnshistorien vår – så hadde dere kanskje grått, kanskje følt sympati, kanskje følt at dere selv var utrolig heldige – men dere hadde nok ikke hatt lyst til å drite ut – eller å latterliggjøre ”fleskebergvennen” deres.
Jeg er et heldig ”fleskeberg”!

Hvorfor det, lurer du kanskje på?

Jo – fordi jeg alltid har hatt mange venner – og bare to av alle vennene mine har vært ekle mot meg fordi jeg har vært overvektig. Og de var det da jeg var voksen.

Den ene sa : ”fy f.. så feit du har blitt – har du tenkt å gjøre noe med det, eller?” Etter å ha drukket tett hele dagen - og den andre sa: ”så rart at ikke barna mine synes du er tjukk – det virker ikke som om de legger merke til det en gang..” som om jeg var et slags rart dyr i en dyrepark – som ungene burde ha ledd av og pratet om..

Ingen av disse er mine venner lengre. Selv om jeg er et ”fleskeberg” – så synes jeg ikke at det er ok å ha venner som sier slike ting til meg. Og dessuten har jeg så mange fantastiske, flotte, og ordentlig gode venner – at jeg ikke trengte slike venner som disse.

En av dem ble sur på meg da jeg fortalte henne hva jeg syntes om uttalelsen hennes, og den andre – har visst ikke helt forstått at vi ikke er gode venner lengre. Men det er greit. Inni meg vet jeg at det finnes andre gode venner som har snakket med meg – på en ordentlig måte at de har vært bekymret for helsen min, og det er helt greit. Jeg vet også at selv om jeg er et ”fleskeberg” – så har jeg rett til å bli behandlet med respekt – som alle andre.

Det er derfor jeg skriver om dette, fordi alle dere som kjenner eller møter et ”fleskeberg” – ikke skal gjøre narr av vedkommende. Vi er nemlig ikke rare dyr – vi er mennesker på lik linje med alle dere andre. Vi er alle kategorier, alle typer, alle raser – og alle er ulike – akkurat som alle dere andre.

Jeg mener ikke at dere som er tynne nødvendigvis er kroppsfikserte - selv om jeg ser en skummelt økende tendens til kroppsfokusering - og til å skulle være så perfekt som mulig, med fettsuging her – og bootox der – på ekstremt unge jenter, noe som kan ødelegge dem for livet.

Og jeg tror ikke det handler om kropper, men om hva som foregår oppi hjernen til de som er totalt opptatt av kroppen og utseendet sitt. Det er flott å være veltrent, sterk og pen – men hvor langt man er villig til å gå for å se bra ut, er skummelt å se synes jeg..

Og jeg vet selv at å være tynn ikke er ensbetydende med å være fornøyd med kroppen sin og utseendet sitt.

Og hva gjør du når du har gjort alt du kan for å se best mulig ut, fikset på kroppen, fått ny nese, nye øyelokk, nytt hår, nye pupper – og så er du den samme inni? Like misfornøyd, like usikker, like opptatt av å se enda bedre ut som du var før alle inngrepene, all extension, all bootoxen, brystreduksjonen, fettsugingen, osv, osv..

Og – hva gjør du da?

Jeg kan godt forstå at hvis du veier 60 kilo og går opp fire kilo, slik at buksene strammer – så ønsker du å gå ned til din egen buksestørrelse igjen.

Men verden holder på å bli gal etter min mening – og hva når disse menneskene som har fikset og ordnet på alt de har, begynner å bli gamle og får god tid til å tenke igjennom hva de gjorde med livene sine.. hva da?

Vi har et liv – så vidt jeg vet – hva med å fylle det med noe annet enn hvor pene og tynne vi kan bli????

Livet er så utrolig mye mer enn det – og det er så trist at disse menneskene aldri får føle hvordan livet kan være uten all perfeksjonismen..

Det jeg mener, er at hvis jeg skulle være tynn og perfekt - så ville jeg ikke fått tid til å gjøre alt det andre jeg gjør, som å være en samtalepartner når noen har det vanskelig, som å låne ut skulderen min og mange hundre kopper te til noen som trenger det, en sengeplass til en ungdom som har gått seg vill her i livet, og som trenger trygghet.

Jeg ville ikke hatt tid til mannen og barna mine, deres kjærester, familien min, vennene mine - eller andre som jeg har brukt tusenvis av timer sammen med - og ikke har angret et sekund på.

Jeg ville ikke ha sett hvitveisene i skogen, de hvite krusningene på blått hav, jordbærene i skråningen, fuglene på trærne.. Ikke kjent lukten av nyslått gress, av sol oppvarmet svaberg, av salt hav… ikke lagt merke til vind i håret, regn på leppene, snø på nesa.. eller hørt musikk i ørene, barn som ler, eller duren av et fly som flyr over hustaket..

Jeg ville ikke hatt tid, rett og slett - til å lese alle de flotte, spennende bøkene jeg har lest, ta alle de morsomme eksamenene jeg har tatt, hatt alle de interessante jobbene jeg har hatt - eller opplevd alt det fantastiske jeg har opplevd.


For jeg ville bare ha tenkt på hvordan jeg så ut, om jeg kunne gå i de og de klærne. Om noen syntes jeg var dum hvis jeg tok et kakestykke til, om hva jeg skulle ha på meg når jeg var ute og jogget - eller om jeg kunne klare å løpe så og så mange meter til på den og den tiden..og sånn er bare rett og slett ikke jeg!

Jo, forresten jeg er litt konkurransemenneske - det skal jeg innrømme. Jeg har vært med i NM i roing klasse 18 år - i singlesculler, etter å ha danket ut gutta i roklubben som 15 åring.

Jeg var god på håndballbanen og elendig i seiling. Jeg elsket å danse, og å ri - og jeg tok som eneste jente sikkerhetskurs som 19 åring og klatret rundt på leidere med alt for store vernestøvler i str 45 (jeg brukte str 37)  og en hjelm som snurret rundt og rundt på hodet mitt mens jeg prøvde å slukke en brann i et hus.

Jeg har både dykker- og røykdykkersertifikat - og har holdt på å drukne da jeg som 22 åring på jobb på tankbåten Texaco Stockholm skulle dykke etter kreps fordi jeg var den eneste ombord som hadde gyldig dykkersertifikat, og det var hull i tørrdrakta slik at den fylte seg med vann - og flaskene ble for tunge - til tross for at jeg blåste opp liv vesten.

Jeg har ikke sittet på rumpa mi og spist! Jeg har vært aktiv som bare det… men tilfeldighetene - eller omstendighetene - gjorde at ting ble som de ble for meg, og nå er jeg altså et "fleskeberg!"

Skal jeg skamme meg for det?

Nei, jeg skammer meg ikke for å være meg. Og jeg er opptatt av at folk kan bli litt bevisste på hva de kaller andre – som ikke er helt like dem selv.

Jeg er opptatt av at vi alle kan respektere hverandre som den vi er. Personlig har jeg nok med meg selv – og jeg ikke skal gå rund tog irritere meg fordi noen er sånn eller slik.

Vi er ofte så ubevisste i det vi gjør, at vi ikke tenker over konsekvensene det kan få for andre. Det er viktig at vi som er voksne er bevisste selv – slik at vi kan lære barna våre å ikke kalle andre for "fleskeberg" eller andre kallenavn som er basert på andres utseende.

Selv har jeg vært rimelig forskånet fra å bli mobbet på grunn av utseendet mitt. Den mobbingen jeg har blitt utsatt for, har vært fra et par familiemedlemmer, et par såkalte venner - og et par mennesker som lot sitt eget sinne over noe som de selv slet med - gå utover meg.

Jeg fikk faktisk beskjed av en hylende  ung jente på en bensinstasjon på vei fra Revetal til Hof – at jeg var alt for tjukk til å spise boller til frokost – da jeg og datteren min, prøvde å levere tilbake to boller som var rå inni – da vi var ute og kjørte en formiddag. Men slike ting gjør meg bare lattermild.. og trist for denne jenta  - som tydeligvis sliter med seg selv..

Men datteren min ble lei seg – og de øvrige familiemedlemmene mine, og det er ikke ok det heller – for for dem er jeg mamma, kone, tante, og søster – og ingen liker at sine egne blir behandlet som dritt.

NEI - jeg skammer meg ikke, for hvem jeg er! Og jeg håper ingen andre skammer seg for hvem de er heller – enten de er ”fettberg” eller har andre kallenavn..

For jeg vet hva jeg har vært igjennom her i livet.. og jeg vet hva livet har kostet meg, og hvorfor jeg har blitt et ”fettberg”. Jeg vet hvilke prioriteringer jeg har valgt - og selv om jeg har sett at ting jeg har valgt, har gått på bekostning av meg selv og min helse - så har jeg gjort det i kjærlighet. Og alt som er gjort i kjærlighet, har en mening – og jeg angrer ikke på valgene mine om å være der for andre før meg selv..

Men nå – i en alder av 51 - har jeg i kjærlighet til meg selv,  barna mine og mannen min - valgte å jobbe litt med å endre livsstilen min – slik jeg lærte på Fatcamp for å få tilbake helsa mi igjen! Og – da er det nok fare for at fokuset blir mest på meg selv i første omgang – til jeg har kastet krykkene – og kan gå igjen!

Jeg kommer til å fokusere på meg selv og min egen helse - men ikke på hvor tung jeg er, hvor pen eller stygg jeg er  eller på hvorvidt jeg får grått hår og rynker, eller andre utseendemessige ting.

Jeg vil nok fortsette å gjøre det beste ut av meg selv når jeg våkner om morgenen, hopper i dusjen - og velger hva jeg skal ha på meg, men resten av dagen - ønsker jeg ikke speilet som fokus. Kun det å leve – og å være frisk.


I tillegg ønsker jeg som før - å være et levende menneske, og et godt medmenneske for alle som ønsker at jeg skal være der for dem.

Nå er det på tide å legge seg for en Mutter - når jeg skriver, merker jeg ikke hvor raskt tiden går :))

God natt alle sammen, sov godt!

Hilsen Muttern <3