Regndråpebarna
Regndråpebarna
henger seg fast
til skyen sin.
De ler med sin
klukkige, lille latter...
Hvor kommer de fra?
En av dem henger seg
på nesen min.
Den blir hengende...
Det våte lille mysterium...
Skrevet av Cecilie på Fjell skole.
Valget
Talemennesket:
Det som ønsker å stille fram
sin allvitenhet og aldri gir uttrykk
for usikkerhet og tvil.
Talemennesket:
Det som messer
ord om måtehold og helhetssyn
og varmt forsvarer
dem som har bakt og fordelt
samfunnskaka.
Medmennesket:
Hun som famler og spør
innrømmer feil
og roser andre
når disse har lykkes.
Medmennesket:
Hun som solidariserer seg
med de "svake"
fordi hun vet
at deres krav
er hennes krav.
Skrevet av Unni Helland.
Fri som fuglen
Tenk å være sommerfugl...
Da kunne jeg være fri
som fuglen!
Og så kunne jeg fly
fra blomst til blomst...
Nei, forresten...
Jeg tror jeg foretrekker
å være meg selv...
for sikkerhets skyld.
Skrevet av Cecilie på Fjell skole.
Disse diktene er hente fra boken "Rop fra klasserommet" skrevet av Unni Helland, med flere av elevenes dikt.
I forordet skriver hun:
"Til 6.klassingene mine
med takk for gode minner
ny lærdom
glede og vedmod.
Nesten som et dikt.
Og boken er en diktbok.
Fra elever ved Fjell skole i 1984.
Boken er skrevet samtidig som jeg fikk min førstefødte - for 28 år siden. Og selv stiftet jeg ikke bekjentskap med den før ca 1994 - da jeg tok grunnfag i drama, og klassen var på ekskursjon til Fjell skole - og nettopp Unni Helland.
For meg, la dette besøket til Fjell skole og Unni Helland - grunnlaget for hva slags lærer jeg ønsket å være.
Vi møtte opp på Fjell skole en høstdag - eller var det en vårdag - i 1993 eller 1994.
En flott dame kommer mot oss - og "omfavner" oss alle. Akkurat slik føltes det.
Hun tok imot hver enkelt av oss som om vi var den mest spesielle i verden. Hun så oss - på samme måte som hun så elevene sine. Klart og tydelig. Alle like verdifulle.
Enten du var lærer eller elev, brun eller hvit i huden.
Hun så deg som et medmenneske. Som en unik person.
Hun møtte deg med respekt. Med årvåkent blikk - et blikk som viste interesse. Hun tar deg inn i varmen.
Slik hun har tatt hundrevis av elever inn i varmen. Slik hun har gitt lys og håp til mange. Mange som ikke hadde det spesielt lyst eller håpefullt i livene sine.
Hun så. Så - og handlet. Hun så ikke bort... vekk.. slik som mange gjør i dag. Ser bort og vekk fordi de har det travelt.. ikke orker andres problemer... eller ikke vil være med på å hjelpe hvis de ser at noen trenger hjelp, rett og slett.
Lys og håp, forbinder jeg med denne damen. Jeg kjenner henne ikke. Hun kjenner ikke meg. Vi hadde et kort møte på begynnelsen av 90-tallet, der hun ga så mye av seg selv - at hun ble et idol for meg.
Et idol å se opp til. Et idol som var et forbilde på hvordan en god lærer skal være.
Jeg aner ikke om hun ble utbrent, om hun fortsatt er lærer - eller om hun fortsatt løper rundt i gangene på Fjell skole i Drammen og lager lys seremonier med alle elevene sine.
Alle elevene med de 19 språkene i hver klasse.
Alle elevene med foreldrene til elevene med 19 ulike språk i et klasserom, med 19 ulike måter å tilberede mat på, 19 ulike måter å be til sin gud på - eller 19 måter å forholde seg til et skolesystem på...
Jeg aner ikke... allikevel vet jeg at hun ga alle disse en plattform, ga de en måte å takle sin hverdag på, ga de lys og håp for framtiden..
Det finnes mange slike lærere. Unni Helland er en av de - og hun kom så tydelig fram for meg i vårt korte møte.
Slik som henne ønsker jeg å bli - var det jeg satt igjen med da vi tok toget tilbake til Tønsberg.
Slik som Unni Helland.
Som kunne se alle..
Uansett farge på huden, eller forutsetninger for å gå på en norsk skole.
Uansett hjemmeforhold.
Uansett utgangspunkt i livet.
Lys og håp. Lysmesse. En vakker lysmesse som rørte mange av oss til tårer. En stor dame med et stort hjerte. Et hjerte som banket for alle elevene sine.
Ha en fin lørdag!
Hilsen konfliktlos :)
Regndråpebarna
henger seg fast
til skyen sin.
De ler med sin
klukkige, lille latter...
Hvor kommer de fra?
En av dem henger seg
på nesen min.
Den blir hengende...
Det våte lille mysterium...
Skrevet av Cecilie på Fjell skole.
Valget
Talemennesket:
Det som ønsker å stille fram
sin allvitenhet og aldri gir uttrykk
for usikkerhet og tvil.
Talemennesket:
Det som messer
ord om måtehold og helhetssyn
og varmt forsvarer
dem som har bakt og fordelt
samfunnskaka.
Medmennesket:
Hun som famler og spør
innrømmer feil
og roser andre
når disse har lykkes.
Medmennesket:
Hun som solidariserer seg
med de "svake"
fordi hun vet
at deres krav
er hennes krav.
Skrevet av Unni Helland.
Fri som fuglen
Tenk å være sommerfugl...
Da kunne jeg være fri
som fuglen!
Og så kunne jeg fly
fra blomst til blomst...
Nei, forresten...
Jeg tror jeg foretrekker
å være meg selv...
for sikkerhets skyld.
Skrevet av Cecilie på Fjell skole.
Disse diktene er hente fra boken "Rop fra klasserommet" skrevet av Unni Helland, med flere av elevenes dikt.
I forordet skriver hun:
"Til 6.klassingene mine
med takk for gode minner
ny lærdom
glede og vedmod.
Nesten som et dikt.
Og boken er en diktbok.
Fra elever ved Fjell skole i 1984.
Boken er skrevet samtidig som jeg fikk min førstefødte - for 28 år siden. Og selv stiftet jeg ikke bekjentskap med den før ca 1994 - da jeg tok grunnfag i drama, og klassen var på ekskursjon til Fjell skole - og nettopp Unni Helland.
For meg, la dette besøket til Fjell skole og Unni Helland - grunnlaget for hva slags lærer jeg ønsket å være.
Vi møtte opp på Fjell skole en høstdag - eller var det en vårdag - i 1993 eller 1994.
En flott dame kommer mot oss - og "omfavner" oss alle. Akkurat slik føltes det.
Hun tok imot hver enkelt av oss som om vi var den mest spesielle i verden. Hun så oss - på samme måte som hun så elevene sine. Klart og tydelig. Alle like verdifulle.
Enten du var lærer eller elev, brun eller hvit i huden.
Hun så deg som et medmenneske. Som en unik person.
Hun møtte deg med respekt. Med årvåkent blikk - et blikk som viste interesse. Hun tar deg inn i varmen.
Slik hun har tatt hundrevis av elever inn i varmen. Slik hun har gitt lys og håp til mange. Mange som ikke hadde det spesielt lyst eller håpefullt i livene sine.
Hun så. Så - og handlet. Hun så ikke bort... vekk.. slik som mange gjør i dag. Ser bort og vekk fordi de har det travelt.. ikke orker andres problemer... eller ikke vil være med på å hjelpe hvis de ser at noen trenger hjelp, rett og slett.
Lys og håp, forbinder jeg med denne damen. Jeg kjenner henne ikke. Hun kjenner ikke meg. Vi hadde et kort møte på begynnelsen av 90-tallet, der hun ga så mye av seg selv - at hun ble et idol for meg.
Et idol å se opp til. Et idol som var et forbilde på hvordan en god lærer skal være.
Jeg aner ikke om hun ble utbrent, om hun fortsatt er lærer - eller om hun fortsatt løper rundt i gangene på Fjell skole i Drammen og lager lys seremonier med alle elevene sine.
Alle elevene med de 19 språkene i hver klasse.
Alle elevene med foreldrene til elevene med 19 ulike språk i et klasserom, med 19 ulike måter å tilberede mat på, 19 ulike måter å be til sin gud på - eller 19 måter å forholde seg til et skolesystem på...
Jeg aner ikke... allikevel vet jeg at hun ga alle disse en plattform, ga de en måte å takle sin hverdag på, ga de lys og håp for framtiden..
Det finnes mange slike lærere. Unni Helland er en av de - og hun kom så tydelig fram for meg i vårt korte møte.
Slik som henne ønsker jeg å bli - var det jeg satt igjen med da vi tok toget tilbake til Tønsberg.
Slik som Unni Helland.
Som kunne se alle..
Uansett farge på huden, eller forutsetninger for å gå på en norsk skole.
Uansett hjemmeforhold.
Uansett utgangspunkt i livet.
Lys og håp. Lysmesse. En vakker lysmesse som rørte mange av oss til tårer. En stor dame med et stort hjerte. Et hjerte som banket for alle elevene sine.
Ha en fin lørdag!
Hilsen konfliktlos :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar