"FLESKEBERG"

I dag setter jeg samme innlegget på denne bloggen, og på min andre blogg "Mutterns blogg" med nettadresse  http://muttern.blogspot.com   hvis noen ønsker å lese begge. Dette gjør jeg av og til - når jeg  skriver om et viktig tema -  fordi ikke alle leser begge bloggene mine.


Ha en fin dag - og en fin lesing!  
Hilsen Konfliktlos :) 

                                 "Fleskeberg"

"Fleskeberg.. fleskeberg - jeg vil ikke være et fleske-berg..."

Sangen med denne teksten - ljomer ut av bilhøytaleren som står på full guffe!  Den er laget av en mann på over førti som ikke vet hvilken diett han skal følge - i jungelen av oppskrifter på å bli tynn på ti dager eller få rumpa til Tone Damli Aaberge ved å følge ulike treningstips.

"Fleskeberg..fleskeberg..." Denne mannen er ikke ond. Det kan man høre på stemmen hans. Han har rett og slett laget denne ræppen - ja - for det er en ræpp - fordi han har kommet i 40 års krisa, i følge ham selv. Og det er greit nok, det.

At nitimen derimot - er så opphengt i "fleskeberg" - synes jeg derimot er litt merkelig.. Nitimen - mitt yndlinsprogram med tidligere oppegående programledere - med fokus på ordentlige ting, og med moralen og etikken på plass, har gledet mang en radiolytter med sine morgensendinger. Og nå har de altså kommet på facebook!

For noen uker siden, lå det mange bilder på nitimens facebookside - av "fleskeberg" i bikini og badedrakt. Disse bildene - som forhåpentligvis ikke var av noen av lytterne - ble gjort grundig narr av, både i tekst og på bildene.

Jeg klarte ikke å dy meg, men måtte spørre om dette er nødvendig på riksdekkende radioprograms facebookside. De svarte med å slette bildene, noe som vel viste at når de fikk tenkt seg om, så forsto de kanskje at det ikke var så underholdende for andre enn programlederne. Da jeg skrev at jeg syntes det var nedbrytende i forhold til min egen jobb som er å bygge opp mennesker - så var det nemlig mange flere som skrev kommentarer i tråd med min egen kommentar - nemlig at dette ikke er morsomt i det hele tatt - men rett og slett uthenging av tykke mennesker.

(Jeg skrev ikke der, at jeg selv er et fleskeberg.)

 Vel – men - årsaken til at jeg skriver dette blog innlegget, er at jeg selv er akkurat det - et "fleskeberg".

Og jeg skriver det fordi jeg synes det er alt for mye fokus på utseende, vekt, og andre ytre ting – som ødelegger konsentrasjonen og evnen til ungdommen – på rett og slett å leve..

Jeg selv er et "fleskeberg" på pluss/minus 120 kilo, som ikke er så veldig opptatt av kiloene mine. Jeg skammer meg ikke over å bære på mange flere kilo enn mange av dere andre, jeg går på stranda i bikini - og soler "flesket" mitt - til noens forargelse og andres forlystelse.

Det spiller ingen rolle for meg. Jeg er meg – uansett hva andre tenker og mener om meg. Og jeg lever her og nå – og har absolutt ikke lyst til å bruke livet mitt på å se ut som andre vil at jeg skal, oppføre meg etter hvordan det lønner seg å oppføre seg for å bli populær i en eller flere gjenger – eller grupper mennesker – eller prøve å passe inn der hvor jeg selv vet at jeg overhode ikke hører hjemme. Langt mindre ønsker å høre hjemme, ved nærmere ettertanke..

Allikevel -  har jeg valgt å være med på ”fatcamp” - og har blitt noen kilo lettere - og flere skal det bli. Men ikke for utseendets skyld!

Jeg må også nevne at der, på fatcamp – traff jeg så utrolig mange flotte mennesker  - og flere som jeg fortsatt har kontakt med.

Men det er viktig å presisere at jeg ikke velger å gå ned av årsaker som at andre ikke liker meg fordi de synes at jeg ser ut som et "fleskeberg" – eller fordi det er tusenvis av "synsere" der ute som retter sitt negative fokus, og sin egen utilstrekkelighet mot slike som ser ut som meg - eller mot folk med andre utseender eller lyter som de ikke liker.

Jeg gjør det for helsas skyld - og kun det.

Lenge merket jeg ikke på kroppen at den slet ved å bære på så mange kilo. Jeg har aldri merket det på vennekretsen eller kjæreste emner heller. Har jeg vært heldig?

Kanskje? Heldig fordi jeg selv var fornøyd med livet – og med hvem jeg var og hva jeg sto for, slik at dette med vekt og utseende - ikke ble noe stort tema for meg.

Jeg tør påstå at jeg har hatt bedre selvtillit som "fleskeberg" enn som tynn, og det tror jeg handler om hvor fokuset mitt har vært: ikke på meg selv, min kropp, mitt følelsesliv, mine penger, mine merittlister, mine karrierer – men mere på menneskene rundt meg, deres liv, deres sorger, deres tap, deres problemer..

Mitt fokus har - fra jeg var ca seks år - vært på hvordan alle andre har det, på at jeg skal være snill og god mot de som har det vondt, passe på at ingen er slemme mot hverandre, gjøre andre lykkelige og glade - og på ikke å trampe på noens føtter.

Jeg sier ikke at noen ikke har følt at jeg har trampet på deres føtter, for det kan man aldri vite hva andre føler når man omgåes andre mennesker, men jeg har i alle fall aldri bevisst gått inn for verken å trampe på noens føtter – eller å få folk til å føle seg små. Tvert imot, har jeg prøvd å løfte og å bygge opp mennesker som har følt seg små og ligget nede – eller å støtte, og å motivere folk som ønsket en støttespiller i livet.

Med et slikt fokus, tenker man ikke så mye over hva andre synes om kroppen din, kvisene dine, musklene dine - eller spisevanene dine. For det har du rett og slett ikke tid til!

Da jeg var ung, hadde jeg bulimi. Da jeg var ung og tynn.

Er det ikke sprøtt å tenke på?

Da jeg var ung, slank, og vakker – startet jeg min første slankekur fordi jeg følte meg tykk, stygg, og ingenting verdt..

Min første slankekur startet da jeg som 16 åring fikk masse kommentarer om "melonene" mine og ”meieriet” mitt -  fra medelever – gutter, på videregående. Da veide jeg ca 58 kilo, var lys og fager – og egentlig ganske populær – noe jeg fikk vite av de samme guttene i ettertid. Trist egentlig, at jeg tok meg så nær av at noen kommenterte attributtene mine – at jeg valgte å ødelegge en viktig kroppsfunksjon, nemlig forbrenningen min – på grunn av dette…

Fra da av, prøvde jeg alt - fra eggkurer med ni egg om dagen, via sjokoladekurer, vin kurer, druekur, annanaskur, Grethe Rhode kur, Grete Larsen kur, Vektvokterne, Nutrilett, Rikshospitalets suppe kur, osv, osv.

Men jeg har aldri prøvd lavkarbo. Jeg sluttet å slanke meg da jeg ble mor i en alder av 24 år. Da jeg forsto at det ville påvirke barna mine hvis jeg fortsatte jojo slankingen som jeg hadde drevet med i nærmere 8 år. Og som hadde forvandlet kroppen min fra normal slank til overvektig ved at hver slankekur fikk meg til raskt å gå ned 10, 20 kilo, for så - enda raskere å øke med 20, 30, 40 kilo - helt til jeg skulle ha barn nr 1.

Da hadde jeg ”slanket ” meg fra 58 - 95 kilo. Jeg la på meg 12 kilo under svangerskapet - og gikk ned 30 kilo rett etterpå. Da veide jeg 77 kilo og så faktisk tynn ut, noe jeg fikk svar på når jeg var på fatcamp.

Det viste seg nemlig at når de regnet ut benmassen min, så har jeg tung benmasse - noe som gjør at på tross av mine kun 164 cm over bakken, har idealvekt på ca 74 kilo - noe ingen BMI målinger noensinne har fortalt meg. De målingene sa at jeg ikke skulle veie noe særlig mer enn 54 kilo - et umulig tall for en som er født med sin fars fotball legger og lår!

Denne gangen gikk jeg ikke ned ved å slanke meg, men ved å gå masse tur med min nyfødte sønn i barnevogn, ved å amme – og ved å levere litervis av morsmelk på nyfødtovervåkningen.

Etter to år, ble jeg gravid igjen - og i dette svangerskapet la jeg på meg 16 kilo. Da veide jeg 91 kilo. 91 kilo som jeg ikke klarte å ta av like raskt - kanskje fordi jeg slet med vann i kroppen, og fordi denne lille jenta ikke var så sulten, slik at melkeproduksjonen stagnerte og min lille babyjente måtte få tillegg til morsmelk - og sluttet tidligere enn storebroren.

Så - ca ni måneder senere - ble jeg gravid med nummer tre  og la på meg 12 kilo til. Da var jeg oppe i 103 kilo. Som jeg heller ikke klarte å gå av meg - på tross av ei lita sulten jente, en litt eldre storesøster som jeg måtte bære rundt på fordi hun ikke hadde lært å gå ennå, og en aktiv storebror på litt over tre år som var høyt og lavt - og som jeg løp etter hele dagen.

Kan det ha skjedd noe med forbrenningen min i og med at jeg hadde gått på alt som var av slankekurer - og endte opp tyngre og tyngre? Var det hormonelt? Eller var det som faren min yndet å si - at jeg spiste for mye godteri og drakk for mye brus?

Det er ikke godt å si...

Jeg hadde nok tidligere - i anfallene av underernæring og sult på grunn av slankekurer og fastekurer – hatt bulemiske anfall – og kastet i meg mye godterier i de periodene jeg ikke slanket meg, men etter at jeg fikk barn - så spiste de fleste av venninnene mine mye mer enn meg både av mat og av godterier – og allikevel gikk ikke de opp, mens jeg la på meg av å ”gå forbi et bakeri” – slik føltes det i alle fall..

Ikke satt jeg stille heller. Jeg løp og løp, som nærmest enslig mor til tre barn under fire år, med en mann som var til sjøs - og var vant til å klare alt mulig alene - så det var så langt i fra noe slaraffenliv jeg levde!

Etter hvert hadde jeg full jobb på dagtid, tok utdanning på kvelden, hadde verv i flere arrangementsgrupper og komiteer, kjørte unger hit og dit – og var utrolig aktiv.

Jeg satt nesten aldri stille, og jeg spiste nok ikke så mye mer enn alle andre heller - men jeg spiste feil. Jeg spiste mest brød – fordi det gikk raskt å lage, og kunne tas med overalt.

Brød og gjærbakst var mine favoritter - og verste fiender!

Så etterhvert som ungene ble eldre, det var slutt på løping og bæring - og jeg jobbet som lærer på ungdomskolen og i videregående - så ble det ikke så mye løping, og noe særlig tid til trening. Selv om jeg fikk se en oversikt som viste at jeg i løpet av relativt få år, hadde betalt inn 38 000,- kr til Active badeland – som mer eller mindre støttemedlem – for å ha muligheten til å trene når jeg hadde lyst og anledning.

Det hører med til historien at jeg, da jeg var ung - var veldig aktiv og trente masse - før jeg kuttet av meg halve armen og ble delvis lam i den, og ødela ryggen, hodet og nakken - i en bilulykke hvor jeg holdt på å dø - da jeg var gravid med førstemann i 1983. Noe som nok også har gjort trening til noe kjedeligere og vanskeligere å få til enn før ulykken.

Vel - før dette, i ungdomstiden, hadde jeg ukeplaner som ved siden av skole, vasking hjemme, og lekser – så omtrent slik ut:

2 ganger i uka  - håndball

2 ganger i uka – roing i båt, eller jogging og styrketrening

1 gang i uka - jazzballett

1-2 ganger i uka - ridning

Pluss masse sykling - jeg bodde fire km fra skolen  - og manglet to meter på å få gratis skolebuss, så det ble sykling. Først på morgenen, så hjem til middag og lekser, så tilbake igjen enten på trening - eller andre ting sammen med bestevennene som bodde like ved skolen.

Og ellers seilte jeg, danset ballett, steppet, svømte, gikk på skøyter - og masse på ski med faren min som var ski instruktør.

Senere ble det slalom, og som ung voksen var jeg aktivt med på alt som var gøy – blant annet volleyball og fotball, samt andre ballaktiviteter da jeg seilte på en oljetanker - og vi konkurrerte mot andre lands båter.

 Jeg var alltid med på alle aktiviteter - at jeg var tyngre enn de andre - hindret meg aldri. Ikke før jeg som 48 åring ble alvorlig syk, og da jeg ble frisk igjen av dette - skadet høyre kne da jeg prøvde å slå datteren min på 20 år i steppdans på Wee. Jeg slo henne faktisk - og slo også knockout på kneet mitt - som inntil da hadde tålt helt opp til 145 kilo - som jeg veide på det aller meste.

Vel - jeg er som sagt et "fleskeberg" - og allikevel har jeg, og har jeg hatt det bra med meg selv og hvem jeg er!

Og jeg skriver dette for at de som tror at slike som meg – som folk betegner som ”fleskeberg” - ikke nødvendigvis har sittet stille hele livet og spist.

Vi har kanskje opplevd ting som du som er tynn - eller akkurat passe - ikke har. Eller, vi er forskjellige - og kroppene våre reagerer ulikt på ting vi blir utsatt for. Der noen ville blitt tynn blir jeg kanskje tykk - eller motsatt..

Og – det er viktig for dere andre å vite - at det faktisk ikke er alle som er misfornøyde med seg selv fordi de er det som noen av dere andre kaller "fleskeberg".

Noen av oss har det helt fint, og da tåler vi å bli kalt ”fleskeberg” – men andre igjen kanskje sliter med vekten, sliter med psyken, sliter med at kroppen ikke fungerer slik de ønsker – og da er det som å strø salt i et åpent sår.. for alle ”fleskeberg” vet akkurat hvordan de ser ut – men dere som kaller andre for ”fleskeberg” – vet ikke noe om hvorfor ”fleskebergene” har blitt ”fleskeberg”. Og hvis dere hadde visst hvorfor, så tror jeg de færreste av dere hadde kalt overvektige for ”fleskeberg”, eller pekt på oss og ledd av oss.

Hvis dere hadde visst hva som gjør at noen blir et ”fleskeberg” - og kjent bakgrunnshistorien vår – så hadde dere kanskje grått, kanskje følt sympati, kanskje følt at dere selv var utrolig heldige – men dere hadde nok ikke hatt lyst til å drite ut – eller å latterliggjøre ”fleskebergvennen” deres.

Jeg er et heldig ”fleskeberg”!

Hvorfor det, lurer du kanskje på?

Jo – fordi jeg alltid har hatt mange venner – og bare to av alle vennene mine har vært ekle mot meg fordi jeg har vært overvektig. Og de var det da jeg var voksen.

Den ene sa : ”fy f.. så feit du har blitt – har du tenkt å gjøre noe med det, eller?” Etter å ha drukket tett hele dagen - og den andre sa: ”så rart at ikke barna mine synes du er tjukk – det virker ikke som om de legger merke til det en gang..” som om jeg var et slags rart dyr i en dyrepark – som ungene burde ha ledd av og pratet om..

Ingen av disse er mine venner lengre. Selv om jeg er et ”fleskeberg” – så synes jeg ikke at det er ok å ha venner som sier slike ting til meg. Og dessuten har jeg så mange fantastiske, flotte, og ordentlig gode venner – at jeg ikke trengte slike venner som disse.

En av dem ble sur på meg da jeg fortalte henne hva jeg syntes om uttalelsen hennes, og den andre – har visst ikke helt forstått at vi ikke er gode venner lengre. Men det er greit. Inni meg vet jeg at det finnes andre gode venner som har snakket med meg – på en ordentlig måte at de har vært bekymret for helsen min, og det er helt greit. Jeg vet også at selv om jeg er et ”fleskeberg” – så har jeg rett til å bli behandlet med respekt – som alle andre.

Det er derfor jeg skriver om dette, fordi alle dere som kjenner eller møter et ”fleskeberg” – ikke skal gjøre narr av vedkommende. Vi er nemlig ikke rare dyr – vi er mennesker på lik linje med alle dere andre. Vi er alle kategorier, alle typer, alle raser – og alle er ulike – akkurat som alle dere andre.

Jeg mener ikke at dere som er tynne nødvendigvis er kroppsfikserte - selv om jeg ser en skummelt økende tendens til kroppsfokusering - og til å skulle være så perfekt som mulig, med fettsuging her – og bootox der – på ekstremt unge jenter, noe som kan ødelegge dem for livet.

Og jeg tror ikke det handler om kropper, men om hva som foregår oppi hjernen til de som er totalt opptatt av kroppen og utseendet sitt. Det er flott å være veltrent, sterk og pen – men hvor langt man er villig til å gå for å se bra ut, er skummelt å se synes jeg..

Og jeg vet selv at å være tynn ikke er ensbetydende med å være fornøyd med kroppen sin og utseendet sitt.

Og hva gjør du når du har gjort alt du kan for å se best mulig ut, fikset på kroppen, fått ny nese, nye øyelokk, nytt hår, nye pupper – og så er du den samme inni? Like misfornøyd, like usikker, like opptatt av å se enda bedre ut som du var før alle inngrepene, all extension, all bootoxen, brystreduksjonen, fettsugingen, osv, osv..

Og – hva gjør du da?

Jeg kan godt forstå at hvis du veier 60 kilo og går opp fire kilo, slik at buksene strammer – så ønsker du å gå ned til din egen buksestørrelse igjen.

Men verden holder på å bli gal etter min mening – og hva når disse menneskene som har fikset og ordnet på alt de har, begynner å bli gamle og får god tid til å tenke igjennom hva de gjorde med livene sine.. hva da?

Vi har et liv – så vidt jeg vet – hva med å fylle det med noe annet enn hvor pene og tynne vi kan bli????

Livet er så utrolig mye mer enn det – og det er så trist at disse menneskene aldri får føle hvordan livet kan være uten all perfeksjonismen..

Det jeg mener, er at hvis jeg skulle være tynn og perfekt - så ville jeg ikke fått tid til å gjøre alt det andre jeg gjør, som å være en samtalepartner når noen har det vanskelig, som å låne ut skulderen min og mange hundre kopper te til noen som trenger det, en sengeplass til en ungdom som har gått seg vill her i livet, og som trenger trygghet.

Jeg ville ikke hatt tid til mannen og barna mine, deres kjærester, familien min, vennene mine - eller andre som jeg har brukt tusenvis av timer sammen med - og ikke har angret et sekund på.

Jeg ville ikke ha sett hvitveisene i skogen, de hvite krusningene på blått hav, jordbærene i skråningen, fuglene på trærne.. Ikke kjent lukten av nyslått gress, av sol oppvarmet svaberg, av salt hav… ikke lagt merke til vind i håret, regn på leppene, snø på nesa.. eller hørt musikk i ørene, barn som ler, eller duren av et fly som flyr over hustaket..

Jeg ville ikke hatt tid, rett og slett - til å lese alle de flotte, spennende bøkene jeg har lest, ta alle de morsomme eksamenene jeg har tatt, hatt alle de interessante jobbene jeg har hatt - eller opplevd alt det fantastiske jeg har opplevd.

For jeg ville bare ha tenkt på hvordan jeg så ut, om jeg kunne gå i de og de klærne. Om noen syntes jeg var dum hvis jeg tok et kakestykke til, om hva jeg skulle ha på meg når jeg var ute og jogget - eller om jeg kunne klare å løpe så og så mange meter til på den og den tiden..og sånn er bare rett og slett ikke jeg!

Jo, forresten jeg er litt konkurransemenneske - det skal jeg innrømme. Jeg har vært med i NM i roing klasse 18 år - i singlesculler, etter å ha danket ut gutta i roklubben som 15 åring.

Jeg var god på håndballbanen og elendig i seiling. Jeg elsket å danse, og å ri - og jeg tok som eneste jente sikkerhetskurs som 19 åring og klatret rundt på leidere med alt for store vernestøvler i str 45 (jeg brukte str 37)  og en hjelm som snurret rundt og rundt på hodet mitt mens jeg prøvde å slukke en brann i et hus.

Jeg har både dykker- og røykdykkersertifikat - og har holdt på å drukne da jeg som 22 åring på jobb på tankbåten Texaco Stockholm skulle dykke etter kreps fordi jeg var den eneste ombord som hadde gyldig dykkersertifikat, og det var hull i tørrdrakta slik at den fylte seg med vann - og flaskene ble for tunge - til tross for at jeg blåste opp liv vesten.

Jeg har ikke sittet på rumpa mi og spist! Jeg har vært aktiv som bare det… men tilfeldighetene - eller omstendighetene - gjorde at ting ble som de ble for meg, og nå er jeg altså et "fleskeberg!"

Skal jeg skamme meg for det?

Nei, jeg skammer meg ikke for å være meg. Og jeg er opptatt av at folk kan bli litt bevisste på hva de kaller andre – som ikke er helt like dem selv.

Jeg er opptatt av at vi alle kan respektere hverandre som den vi er. Personlig har jeg nok med meg selv – og jeg ikke skal gå rund tog irritere meg fordi noen er sånn eller slik.

Vi er ofte så ubevisste i det vi gjør, at vi ikke tenker over konsekvensene det kan få for andre. Det er viktig at vi som er voksne er bevisste selv – slik at vi kan lære barna våre å ikke kalle andre for "fleskeberg" eller andre kallenavn som er basert på andres utseende.

Selv har jeg vært rimelig forskånet fra å bli mobbet på grunn av utseendet mitt. Den mobbingen jeg har blitt utsatt for, har vært fra et par familiemedlemmer, et par såkalte venner - og et par mennesker som lot sitt eget sinne over noe som de selv slet med - gå utover meg.

Jeg fikk faktisk beskjed av en hylende  ung jente på en bensinstasjon på vei fra Revetal til Hof – at jeg var alt for tjukk til å spise boller til frokost – da jeg og datteren min, prøvde å levere tilbake to boller som var rå inni – da vi var ute og kjørte en formiddag. Men slike ting gjør meg bare lattermild.. og trist for denne jenta  - som tydeligvis sliter med seg selv..

Men datteren min ble lei seg – og de øvrige familiemedlemmene mine, og det er ikke ok det heller – for for dem er jeg mamma, kone, tante, og søster – og ingen liker at sine egne blir behandlet som dritt.

NEI - jeg skammer meg ikke, for hvem jeg er! Og jeg håper ingen andre skammer seg for hvem de er heller – enten de er ”fettberg” eller har andre kallenavn..

For jeg vet hva jeg har vært igjennom her i livet.. og jeg vet hva livet har kostet meg, og hvorfor jeg har blitt et ”fettberg”. Jeg vet hvilke prioriteringer jeg har valgt - og selv om jeg har sett at ting jeg har valgt, har gått på bekostning av meg selv og min helse - så har jeg gjort det i kjærlighet. Og alt som er gjort i kjærlighet, har en mening – og jeg angrer ikke på valgene mine om å være der for andre før meg selv..

Men nå – i en alder av 51 - har jeg i kjærlighet til meg selv,  barna mine og mannen min - valgte å jobbe litt med å endre livsstilen min – slik jeg lærte på Fatcamp for å få tilbake helsa mi igjen! Og – da er det nok fare for at fokuset blir mest på meg selv i første omgang – til jeg har kastet krykkene – og kan gå igjen!

Jeg kommer til å fokusere på meg selv og min egen helse - men ikke på hvor tung jeg er, hvor pen eller stygg jeg er  eller på hvorvidt jeg får grått hår og rynker, eller andre utseendemessige ting.

Jeg vil nok fortsette å gjøre det beste ut av meg selv når jeg våkner om morgenen, hopper i dusjen - og velger hva jeg skal ha på meg, men resten av dagen - ønsker jeg ikke speilet som fokus. Kun det å leve – og å være frisk.

I tillegg ønsker jeg som før - å være et levende menneske, og et godt medmenneske for alle som ønsker at jeg skal være der for dem.

Nå er det på tide å legge seg for en Mutter - når jeg skriver, merker jeg ikke hvor raskt tiden går :))

God natt alle sammen, sov godt!

Hilsen Muttern <3