Hjelp - tiggerne er her!!!

Her er enda et innlegg fra min andre blogg Mutterns blog. Det er viktig stoff - så jeg ønsker å dele dette på begge bloggene!
Ha en fin dag alle sammen!
Hilsen Konfliklos.

Vi og vårt ”vellykete” samfunn!

Jeg kjenner ingen tiggere.. men ofte når jeg leser avisa – møter jeg ansiktene til flere av dem. På store bilder, gjerne tatt i litt dårlige vinkler.

Og det er veldig lett å se at de ikke akkurat har vært på noen fotoshoot!

Tiggerne er her.

I landet vårt - og i byen vår.

Og det er tydeligvis veldig skummelt og ekkelt for mange. Også for mange politikere.

I byen vår, Tønsberg er det veldig viktig å beholde fasaden. Fasaden utad. 

Fasaden mot verden rundt oss. Og å lukke igjen – eller å fortrenge de ”stygge” tingene.. de tingene som ikke passer inn i idyllbildet av den flotte, ordentlige byen vår. Sommerbyen over alle byer – byen som stadig vinner konkurranser og som er kåret til Vestfolds vakreste juleby!

I en slik by passer det ikke å ha fattige tiggere som sitter på gatene våre og tigger i et skrukkete pappbeger. Det passer ikke inn i bybildet vårt. I det bybildet som vi selv har skapt – hvor alt er rent og pent, og ingenting nytt eller fremmed skal slippe til. Av frykt for at ”noe” kan skje. Noe uforutsett og farlig.

Kanskje at disse fremmede skal stjele fra oss – det har jeg lest mye om i aviser i det siste. Hvordan vi må passe oss så vi ikke blir bestjålet av tiggerne.

Eller – kanskje vi synes det er litt ekkelt å ha tiggere i byen vår, fordi det minner oss på hvor godt vi selv har det – og gir oss et aldri så lite stikk i samvittigheten fordi vi vet at vi kan gi dem bare litt av alt vi har – mens vi ikke har vist dem noen velvilje -  bare sett ned og bort – og gått stivt og iskaldt forbi?

Hva er det med oss ”vellykkete” overflodsmennesker – som de aller fleste av oss er, som gjør at det som er fattig og annerledes er ekkelt?

Hva er det som gjør at vi ser ned, eller bort – og slår av bryteren for all medmenneskelighet og varme – så lenge det ikke gjelder en av våre egne landsmenn?

Hvor ble det av den enorme rosetog-mentaliteten som samlet oss alle i varme og forståelse? Var den ekte? Eller var den for mange et spill for galleriet? Noe man gjorde fordi alle andre gjorde det – og fordi det så fint ut?

Hvordan kan vi skifte så raskt mellom varme og forståelse – til kulde og hardhet?

Vi aner ingenting om hva disse menneskene har opplevd før de kom til Norge for å tigge? Hvilke sorger og vonde opplevelser de bærer på!

Hvor mange tror dere tigger for moro skyld? Eller fordi de har penger nok til å klare seg? Enten de jobber for seg selv eller for andre som driver med organisert vinningskriminalitet – så må vel alle forstå at disse tiggerne er aller nederst på rangstigen – og at vår avvisning, vårt frykt, og vårt til tider ”hat” mot dem – ikke gjør verden til et bedre sted å være for dem..

Hvor mange av tiggerne tror dere kommer fra land med systemer som tar seg av dem hvis noe går galt? Hvor mange av dem tror dere mottar arbeidsledighetstrygd og andre ytelser fra staten?

Og – hvorfor er vi så redde for å dele av alt det vi har?

Hvor mange penger trenger vi egentlig? Og – hvor lykkelige blir vi av å lukke øynene og å gå forbi mennesker som lider nød?

For – det er ikke bare tiggerne vi går forbi og stenger ute. Det er alle som ikke passer inn i vårt eget idealbilde av hvordan verden skal være. Det er fattige, det er syke, det er folk med andre meninger eller trosretninger enn oss selv, alle som blir en belastning eller en bekymring..

For mange såkalt vellykkete mennesker ønsker ikke bekymringer i tilværelsen. Mange ønsker bare å ha det godt, passe på at de selv har nok av alt – til enhver tid, ønsker ikke å dele noe med andre - bare hamstre. Hamstre tid, penger, biler, båter, reiser, klær, sko, smykker, ting..masse ting.. ting de aldri får bruk for. Bare har. Og samler på.

I går leste jeg her i TB om en litauer som samlet klær og solgte dem videre. Og folk var i harnisk over at han hadde skrevet at klærne gikk til fattige mennesker. Ja, han burde kanskje ikke ha skrevet det, når det viste seg at han solgte klærne videre. Men hva gjør det oss – at han selger dem og tjener penger på det når vi allikevel ikke trenger klærne. Når vi har gitt dem bort. 

Satt dem utenfor huset til bortkjøring?

Og – hvorfor kan vi gi penger og klær til noen som trenger det – i form av støtte til Redd barna, Plan fadder, Frelsesarmeen osv – men ikke til tiggerne i byen vår eller til en mann som reiser rundt og samler inn klær for å tjene penger til livets opphold? Er det fordi vi slipper å se de andre? Slipper å ta det inn på kroppen – at det faktisk er mye nød og fattigdom i verden, og så lenge vi betaler en skjerv til organisasjoner som støtter fattige mennesker – så har vi gjort vår plikt?

Alle vet jo at i slike organisasjoner er det masse penger som går bort – før de kommer til de som trenger det. Hvorfor blir mange da så sinte på mannen som selger klærne vi gir ham – eller på tiggerne som sitter på gata, som vi faktisk har mulighet til å hjelpe direkte?

Hvor smålige har vi i vårt lille, rike land egentlig blitt?

Hodet mitt er fullt av spørsmål til oss som lever godt her i Norge – og til resten av verden for øvrig. Jeg spør et stort og digert HVORFOR?

Vi er jo alle mennesker! Vi er av kjøtt og blod! Hjertene våre banker i ulik takt, men de banker!

Og – alle ønsker å leve godt og at barna og familie og venner skal ha det bra. 

Hvorfor ønsker vi ikke da å hjelpe de fattigste av de fattige – som forviller seg inn i vår ”perfekte” verden? Hvorfor kan vi ikke dele? Ikke bare med andre nordmenn – men også med de som har en annen nasjonalitet, en annen hudfarge, et annet språk?

De er mennesker – som deg og meg. De har familier, de har drømmer, de har følelser.. og de tigger ikke fordi de ønsker å plage deg og meg. De tigger heller ikke fordi de er sleipe. De har også en sjel, en indre stolthet – men fordi de må tigge – så setter de stoltheten og sjelen sin til side, trykker den ned – og gjør det de må gjøre for å overleve..

Skal du og jeg trykke sjelen deres ytterligere ned ved å overse dem, skjelle dem ut, og skrive negative ting om dem i avisa? Eller skal vi si ”hei”, smile – og putte et par tiere i koppen deres – et bittelite bidrag som kan bety uendelig mye for tiggeren som fikk ”alt” dette: et ”hei”, et smil – og to tiere..

Jeg ønsker å få fram solidaritetsfølelsen hos alle som leser dette. Jeg vet at mange av dere vil bli sinte og bare tenke på hvor irriterte dere er på disse tiggerne som ”invaderer” byen vår. Allikevel ber jeg dere om å tenke dere om en gang til. Med hjertet.

Se for dere at dere har mistet alt. Barna deres har ikke tak over hodet. De gråter fordi de er sultne. De ser på deg – en mor eller en far, med store, tårevåte øyne. Du er deres håp. Du kan avgjøre deres framtid. Du er deres trygghet.

Hva gjør du ikke for barna dine som du elsker mest av alt? Er du – hvis du ikke har en eneste annen mulighet – villig til å reise til et kaldt land, sitte i flere minusgrader på en bitteliten isoporbit, med veldig lite klær på deg – med et pappkrus – og tigge for å få penger til mat og husrom for barna dine?

Jeg tror svaret er ja!

Ha en fin dag!

Hilsen Muttern <3