Solen skinner - og fra avisene smiler ungdommer som ikke lever lengre til oss..

Sola skinner, og fra papiraviser og nettavisene smiler ungdommer som ikke lever lengre.. Faren til en av dem har akkurat fått vite at datteren hans levde flere timer etter at hun ble skutt.. og mange lurer på hvorfor ikke hun ble bedre tatt hånd om - og gråter over at hun ikke ble reddet - når hun ble skutt rett før hjelpen ankom øya.


Det må være grusomt å være pårørende til disse barna. Foreldre, søsken, besteforeldre.. 


Ute skinner sola. En ny sommer er i anmars, og de pårørende til 22 juli - sitter i rettsalen og må forholde seg til - ikke bare at de har mistet en av sine kjære, men også til en kaldblodig slakter - som opphøyer seg selv, stiller masse krav - og slik det ser ut for meg - i forhold til det jeg har lest meg til - blir pakket inn i bomull og får de fleste kravene sine innfridd.


Det er til å bli fullstendig mannevond av!


I dag skulle alle disse ungdommene - og voksne fra 22 juli tragedien gått rundt her i verden.. de skulle ha stått opp i dag tidlig, spist frokost - og beveget seg ut i nydelig vær - på vei til skole eller jobb..


Men - nå ligger de alle sammen, 77 mennesker - de fleste av dem helt i begynnelsen av livene sine, på en kirkegård. I en grav. Drept av en mann hvis navn vi ikke nevner.


Og de pårørende til alle disse ofrene, blir utsatt for mer smerte enn det er tenkelig mulig. Og - når alle disse detaljene kommer opp - så får de nye sjokk, ny sorg - og nye smerter...

I min verden, kan jeg ikke forstå hvorfor de pårørende skal måtte gå igjennom alt dette. At de skal være nødt til å få alle detaljene.. at det ikke er noen skjerming for slikt..


Jeg vet at de selv velger om de ønsker å være der eller ikke, men burde ikke noen - en eller annen instans - ta litt bedre vare på disse menneskene? For - i en slik situasjon, så tror jeg ikke at de pårørende er i stand til å vite hva som er best for dem selv. Særlig i ettertid..


Nå, når det er masse mediadekning - ting som skjer hele tiden - hele Norge som backer opp og viser medfølelse og sympati - så kan det hende at de pårørende fortsatt er lammet, fortsatt er i sjokk - og at så lenge de hele tiden må forholde seg til nye vitneforklaringer og ny informasjon om hvordan sine elskede døde, så klarer de ikke å ta inn alt sammen - og derfor lever i et vakuum..


Noe som gjør at når ting roer seg..når det blir stille..og når mediedekningen ikke er der lenger, rettsaken er over og dagliglivet skal starte igjen - så kan alt dette som har kommet opp underveis, små detaljer om hva som har skjedd med deres barn, deres kjæreste, deres mann eller kone - gjøre sorgen enda tyngre å bære..


Jeg føler sterkt med alle de pårørende! Vi er egentlig alle sammen pårørende her.. i større eller mindre grad. Og når det gjør så vondt for oss som ikke en gang kjente disse menneskene som ble så meningsløst drept av en mann - som mener å ha alt sitt på det tørre, og at det at ofrene var politisk aktive var årsak nok til å drepe dem - så tør jeg ikke å tenke på hvor fryktelig vondt de nærmeste pårørende har det i disse dager når sola igjen skinner - og når alle andres pårørende går eller småløper til jobben..til skolen..til sine kjære..

Jeg sender et stort hjerte til alle dere som er pårørende - eller berørt på en eller annen måte! Et hjerte til trøst for alle som sørger..og alle som var involverte - hjelpemannskaper, frivillige - alle som deltok i redningsaksjonen.


Det er heller ikke lett å være de som tok feil avgjørelser - i et av de mest absurde øyeblikkene i Norges historie. Da det som INGEN noen gang kunne tro kunne skje her i landet vårt, skjedde!


Det har vært så mye skriving - om skyld eller ikke skyld - som strengt talt ikke burde være nødvendig i en slik sammenheng hvor det er helt umulig å vite hva man skulle ha gjort i situasjonen. Situasjonen som ingen - aller minst de tilstedeværende hadde noen som helst form for oversikt over!


Så kanskje de avdøde nå skal få hvile i fred? Kanskje de pårørende skal få lov til å starte sorgprosessen uten å måtte lese om sin egen tragedie i avisa hver eneste dag, i papirutgaver og på nett.. 


Og kanskje de som føler enorm skyld fordi de tok et valg som førte til at en overlevde mens en annen mistet livet - skal få lov til å slippe en enda hardere straff - enn den de sikkert har straffet seg med siden tragedien skjedde - nemlig ved hver eneste dag, å gjennomgå minutt for minutt alt som skjedde, og hvordan de kunne ha handlet annerledes i denne makabre situasjonen..


I den totalt uforberedte hendelsen - som ingen av oss som ikke var til stede i øyeblikket - kan klare å forestille oss hvordan var. Og heller ikke hvordan vi selv hadde reagert - eller hvilke valg vi hadde tatt. Akkurat der og da. I det grusomme som skjedde...


Jeg er helt sikker på at alle som var både i regjeringskvartalet og på Utøya for å hjelpe - gjorde så godt de kunne - og vel så det! Dette er mennesker som vier sitt eget liv til å hjelpe andre - og det er det viktig å ha i bakhodet når man kritiserer dem.


Derfor skulle jeg ønske at vi kunne slutte å grave i hva som kunne ha vært gjort annerledes, hvem som gjorde hva feil - og å slutte å granske ned til hver minste lille detalj. For det hjelper ikke noen av de berørte partene. Ikke de pårørende..og ikke de som jobber hver eneste dag for å hjelpe mennesker som er utsatt for ulykker, overfall, ran, voldtekter - og som er grundig trent opp til jobben sin - bare ikke til denne grufulle dagens hendelser - en bombe i regjeringskvartalet - og kaldblodig massakre på Utøya!

Det som hjelper - på sikt - er masse kjærlighet, omsorg og varme fra oss alle! Ikke glem disse berørte partene når mediadekningen stilner..og når dagene for de pårørende blir lange og stille..


Vær et medmenneske - også for de som var der og prøvde å hjelpe så godt de kunne. Vær et medmenneske for alle du møter - i kassa på Rimi, på sykkelstien, i kø på veien til jobb..


Det er mange som sliter i disse dager - og også av andre årsaker. Vi vet aldri hvem vi møter ute - i dag..eller i morgen - eller en annen dag. Vi vet ikke hvem de er - eller hva de har vært utsatt for eller har opplevd... Men vi kan gjøre en forskjell! 


Ved å gi et lite smil, strekke ut en hånd - eller å gi en god klem.


Jeg ønsker alle en god dag! Jeg håper dere går ut og virkelig nyter livet! For livet er det skjøreste vi har.. og vi må bruke det på noe som gir oss mening og glede <3


En riktig god klem til dere alle fra Konfliktlos.

Gode venner kan løfte deg!

Gode venner kan løfte deg!

De kan forandre dagen din på null komma niks!

I går var jeg et sted hvor jeg ble tatt imot som en dronning..

Jeg ble møtt i døra, varmt ønsket velkommen - og jeg ble tatt imot med åpne armer.

Åpne armer - av noen som jeg forsto - hadde gledet seg til jeg kom!

Jeg fikk masse god mat og drikke. Jeg kjørte bil - og de som var der koste seg med vin og annet god drikke. Selv fikk jeg en alkoholfri velkomstdrink - lekkert tilberedt, med bringebær og fargerike pinner, i lekre stetteglas - som satte meg tilbake til svunnen tid, og som minnet meg om gode opplevelser fra "gamledager" hvor nydelige serviser på pent dekket bord - var en viktigere del av det å få gjester -  enn det ser ut til å være i dag.

Jeg ble servert nydelig mat - og noe av det som gjorde matopplevelsen ekstra nydelig -  var hva jeg ble servert maten i. Et koselig, litt gammeldags servise, vakre glass - og en lekker vinkaraffel - som vertinnen hadde arvet fra en gammel tante.


Midt på bordet, sto et vakkert lite kunstverk - et lite brett - vakkert dekorert med snirkler i samme farge som fatet. Der sto det tre små blomstervaser i skjørt glass  - også disse dekorert med små utskjæringer i glasset. Oppi glassene var det små kvaster med prestekrager og hvitveis. Alt var skjørt - og magisk..

Magisk var også stemningen rundt bordet. Vi pratet og koste oss - lenge og vel.. og jeg forlot selskapet med en følelse av å være totalt på plass i meg selv. En riktig god følelse.


Du lurer kanskje på hvorfor jeg skriver om dette. Om det ikke er sånn alltid..? At jeg er på plass i meg selv? Jeg som jobber med kommunikasjon og konfliktløsning - og som er ekspert på kroppspråk og på fastlåste mønstre.


Vel - det er nok ikke fult så enkelt. Jeg er nok omtrent like ofte som alle dere andre - enten på plass i meg selv, eller ikke  - avhengig av hva som til enhver tid skjer inni meg - eller rundt meg.  Og jeg jobber flittig og iherdig med meg selv, for å prøve å være ordentlig på plass i meg selv. Fordi der er det godt og deilig å være.


Men, den gode følelsen kan forsvinne like raskt som den kom - hvis jeg ikke er flink og ivaretar mine egne behov. For meg er det forskjellige ting. Som for eksempel behovet for å være alene, behovet for å drive med ting som interesserer meg, behovet for å trene, behovet for å skrive, lese eller å synge - og masse annet. 


Hvis jeg ikke tar vare på disse, mine egne behov - og heller setter alle andre foran meg selv i køen av behovsdekning, så vil jeg tape uansett. Jeg vil tape tiden min, overskuddet mitt, min evne til å tenke rasjonelt, mitt altoppslukende livsbegjær - og min glede over å bety noe for noen.


For - alle har vi et behov for å bety noe for noen! For å føle at noen liker oss - og ønsker oss velkommen!


Og - tar vi ikke vare på våre egne behov og setter andres litt til side - i alle fall av og til - så kan det hende at vi ender opp med å stupe i bakken, og det er ingen tjent med - hverken oss selv eller de andre. 


Man kan ikke alltid se om en person er på plass eller ei på utsiden. Veldig mange mennesker er flinke til å skjule bak en perfekt fasade - at de virkelig sliter.. med seg selv - eller med andre rundt seg.


Så -  årsaken til at jeg skriver om dette - er at vi alle har våre små og store utfordringer i livet. På skolen, på arbeidsplassen, i familien - og i vennekretsen. Mange ganger skjer det ting rundt oss - som vi ikke kan gjøre noe med. Vi har kanskje gjort alt vi kan for mennesker som vi er veldig glad i - og som står oss nær... men allikevel tar de avstand fra oss... de beskylder oss for ting, eller forteller oss og alle andre som vil høre på dem - at vi er de verste menneskene de vet om.


Slik kan vi veldig lett få et stempel. Et stempel i panna - av noen som kanskje selv føler seg mislykka, som har rotet det til for seg - og som kanskje ikke orker å gå inn i seg selv for å jobbe seg ut av det de selv sliter med.


 Og - hvis dette stempelet - som en annen har satt på oss, begynner å etse seg inn i tankene våre... kan vi veldig raskt begynne å se ned på oss selv, dømme oss selv - og tilogmed begynne å hate oss selv.. Og det er da vi virkelig er nødt til å gjøre noe drastisk. Noe drastisk - som for eksempel å prøve å la vedkommende gå.. slippe taket rett og slett..


La de gå - selv om du er veldig glad i dem.. la de gå - respekter at de ikke ønsker deg i livene sine lenger... gi slipp.. og gi aller helst slipp i kjærlighet. For hvis du aksepterer det som skjer - og gir slipp i kjærlighet - så er det lettere å gå videre.. uten denne altoppslukende smerten over ikke å strekke til. Over ikke å være bra nok for en som du har gitt veldig mye tid, støtte, og omsorg til..


Lettere - på tross av den grusomme smerten som du føler i hjertet og i sjela di - når du slipper taket i denne personen som du er veldig, veldig glad i.. 


En person som du har båret på skuldrene i flere år. Som ikke var tung fordi du var så glad i vedkommende.. 


men som ble så tung etterhvert - fordi du måtte bære ham eller henne - hele veien... Hele veien -  på hans måte, noe du ikke hadde hverken verktøyene eller knær til å gjøre..


Og da han selv ropte "stopp" - jeg ønsker ikke at du bærer meg lenger - du gjør det på helt feil måte - og jeg liker deg overhode ikke lenger" - og du skvatt til, og mistet ham ned på bakken et lite sekund - før du prøvde å strekke ut hånden din for å nå ham så han skulle reise seg opp igjen. For så å oppleve at han slo den irritert bort - full av hat og raseri - og ba deg om å dra dit peppern gror...


Eller - etter mange år, hvor  dine gjentatte forsøk på å strekke ut hånden - ble kaldt og hardt avslått.. og du selv la deg ned på bakken og tryglet og ba om at han skulle ta hånden din, men han fortsatte å avvise deg ved å snu seg vekk - eller ved å spytte deg rett i ansiktet.


Hvis du selv da ikke forstår at du må la ham gjøre det han selv ønsker - selv om du har gitt ham hundrevis av tilbud om å løfte ham opp igjen, for å bære ham så godt du kan- på din måte..fordi du er deg  og han er han..


hvis du selv ikke da kan la ham gå..samme hvor vondt det er for deg - og kanskje også for ham? Hvem vet?  - så kommer du aldri til å kunne ha et ordentlig og fullverdig liv.


Fordi du lever i et limboland - og venter og håper på noe som sannsynligvis aldri kommer til å skje!

  


Det er da vi må slippe taket. Helt - og ikke litt etter litt. For ellers vil det aldri gå over. Den smerten vi har inni oss - den som tærer oss opp hvis vi ikke gir slipp. Som spiser opp de verdifulle dagene våre. Og lager store hull i hjernen vår - hull av ingenting - som gjør at det blir vanskelig å konsentrere seg ordentlig - og å leve livene våre

Det er en tid for alt. Det er også en tid for å gi slipp på det som man ikke kan forstå...det som er så vondt å tenke på at man ikke klarer å la være å tenke på det... og det som ikke er ment å være..


Det er alltid vondt å gi slipp på noen man er veldig glad i - enten de er døde eller de lever.. grusomt vondt - på ulike måter. 


Men noen ganger må man hoppe inn i smerten de er å gi slipp... for når man tar hoppet - og lander, så lander man kanskje ikke så hardt som man trodde man kom til å gjøre. Man slår seg kanskje litt først, før man reiser seg opp - børster av seg smerten - og går videre i livet.


Videre - i møte med mennesker som respekterer deg, som liker deg - og som viser at du er verdifull for dem!


Og - først når du bestemmer deg for å gi slipp og gå videre i livet ditt uten en tung person hengende over ryggen din - vil du oppdage hva verden virkelig har å by på! Og - hvor lett det er å leve lykkelig!


Og å omgi deg med mennesker som respekter deg, liker deg - og som ønsker deg velkommen! Velkommen inn i livene deres. Som den du er.. en helt unik og spesiell person - som det bare finnes en eneste av i hele verden - selv om du er tvilling, eller trilling.. eller hva som helst!

Så - hvis du tør... så våg å gi slipp på alt som du ikke kan forandre. 


Ta sats - som den første gangen du skulle hoppe fra 3 meter'n i svømmehallen da du var liten. 


Trekk pusten dypt, ta sats - og hopp! Hopp før du rekker å ombestemme deg!


Jeg lover deg at du kommer til å lande helt greit - hvis ikke bedre enn du hadde forventet deg! Gi slipp i det som smerter deg, og som du vet at du ikke kan forandre! Slipp taket i hånden du så gjerne vil hjelpe..for den dytter deg bare bort allikevel - og du selv vil falle ydmyket ned på bakken - uten livsglede, uten energi, uten evnen til å glede deg over selve livet - hvis du ikke slipper taket.


Hopp vekk  - og ut fra smerten over det du vet at du ikke kan forandre! Du har et fantastisk liv å leve - sammen med mennesker som lager vakre, magiske blomsterdekorasjoner - og serverer deg nydelig mat av sitt fineste servise...


Ha en fantastisk ny uke!

Hilsen Konfliktlos :)