lørdag 19. mars 2016

Våren har kommet!



heart emoticonGod kveld!
smile emoticonVåren kom plutselig her på Nøtterøy!       


Krokusen blomstrer, hønene til naboen har blitt 

erstattet med påfugler om sier "koo-kooooo-ko-

koooo-ko-kooooo" hele dagen, og knoppene på

puselabbene prøver å sprenge seg ut til

myke, små puselabber, til fornøyelse for noen - 

og forargrelse (les atsjoo) for andre. 


 smile emoticon
Selv tåler jeg hverken høner, påfugler, eller 

puselabber, men jeg elsker våren - så da får 

allergi være allergi - og jeg gleder meg over alt 

det fantastiske som skjer når sola begynner å

varme opp jorda og menneskene... 



 For sola varmer virkelig opp både frossen jord,  

og frosne mennesker - og de som for to, 

tre uker siden hutret forbi meg på gata (inklusiv 

meg selv) har rettet seg opp i ryggen og smiler 

til forbipasserende. Takket være sola! 

Sola varmer opp hjertene og smilemusklene 

våre, og når jeg ser rundt meg på alle knopper 

som spretter, og hører barnelatter og skrik og 

skrål i gata, vet jeg helt sikkert at våren har

kommet - og at det er lenge til vinter og mørke 

skal gjøre oss frosne og tilstivnete. 


Jeg elsker våren! Jeg elsker sommeren også, og

høsten, men først er det vår....og jeg håper den 

varer lenge så vi får tid til å nyte den godt og 

lenge. 


Ha en flott helg, helgen før påske! 


Hilsen Konfliktlos <3




smile emoticon 

mandag 15. februar 2016

Midlertidig ute av drift

 God ettermiddag! :)
Sola skinner og gradestokken har gått fra minus 8 - til minus 1 grad i dag. Det er deilig vår i lufta, kombinert med kulde og litt snø. Akkurat passe deilig vinter, spør dere meg! Selv har jeg hatt noen måneder ute av drift, og jeg sliter litt med å komme tilbake i sporet igjen.. det føles som om jeg har sakket skikkelig akterut, at skiene, hvis det går an å bruke dem som metafor for selve livet, har blitt feilsmurt og er fulle av is og snø som gjør at uansett hvor mye jeg prøver å holde meg fast i dagliglivet - så går ingenting som smurt. Jeg sitter fast med kladdene mine, eller sklir utfor der jeg hadde trengt et par bremser - og uansett hva jeg gjør, så føles det som om alt og alle løper fra meg. Og, følelsen av å ikke strekke til, vokser og vokser, til den blir en diger klump i brystet som sitter dønn fast. Er det noen som har hatt den sånn? Det er ingen god følelse, og den er absolutt ikke god når jobben din er å hjelpe andre til å få det bedre!

Det er absolutt ikke noen god følelse, og jeg vet at det er enklere å veilede andre til å få et godt liv, enn å veilede seg selv. Men, tro dere meg - det er faktisk helt umulig å hjelpe andre, hvis man ikke selv har det bra. Det går bare ikke! Jeg har to valg nå - å stå ærlig fram som totalt utslitt, utbrent kall det hva du vil, kjært barn har mange navn, og å skynde meg langsomt tilbake i sporet sammen med alle de andre som er i riktig spor - eller å ta ut mine aller siste krefter og gå på til jeg ramler sammen. Jeg har gjentatte ganger tidligere valgt det siste, og da tar det fryktelig lang tid å komme seg på beina igjen, har jeg erfart. Det er derfor jeg er helt nødt til å velge det første alternativet denne gangen, ellers er jeg redd for at jeg ikke kommer til å komme meg tilbake i sporet igjen..

Jeg må velge å ta sjansen på at det er greit å henge etter en stund, helt greit å ikke klare alt jeg ønsker å klare akkurat nå, og helt greit at jeg skynder meg langsomt. Er det virkelig greit da? Vil jeg bli møtt med respekt hvis jeg ikke fikser det jeg pleier å fikse, eller hvis jeg ikke holder mål akkurat nå? Hva med jobben? Klientene - de som venter på at jeg skal komme tilbake og gjøre jobben min, hva med dem? Eller familien min, vennene mine, alle jeg har lovet å hjelpe? Kan de vente, da?

Hvis jeg skal komme meg helt tilbake til å være en god tiltakskonsulent, en god familierådskoordinator, og en god Konfliktlos - så må jeg ta sjansen på at det er greit at jeg kommer tilbake i mitt eget tempo. Jeg må ta sjansen på at ingen dømmer meg for at jeg ikke klarer å sjonglere alle gjøremål på en gang, og at jeg ikke har så mye tid til rådighet i starten, mens jeg ennå har kladder under skia, eller for mye gli når jeg trenger en bremse. Jeg må også lære meg at hvis noen dømmer meg for ikke å strekke til, så må de få lov til det. Det kan jeg dessverre ikke gjøre noe med akkurat nå.

Og jeg må tørre å si at jeg trenger en hånd å holde i hvis jeg snubler og faller underveis, en klem - og noen som smiler og viser at de synes at det er hyggelig å se meg. Det er det jeg trenger for å komme meg tilbake i riktig spor, og for å klare å henge med de andre på jobben, i familien, og i vennekretsen!

Der - nå turde jeg å be om hjelp! Det var ikke så vanskelig, var det vel? :)

Siden jeg spør meg selv, må jeg innrømme at det var vanskelig helt til jeg bestemte meg for at det får briste eller bære - jeg trenger faktisk litt hjelp til å komme tilbake til hverdagen! Og ingen kan jo hjelpe meg hvis jeg ikke ber om hjelp, kan de vel?

Dette gjelder oss alle - hvis vi ikke tør å vise oss svake - hvordan skal noen kunne hjelpe oss da?

Jeg skal ærlig innrømme at det ikke er lett å be om hjelp. Men jeg synes det er viktig å fortelle alle som sliter med noe, enten det er utbrenthet, sykdom, arbeidsforhold, eller problemer i familien - at de ikke er alene. ALLE sliter med noe i løpet av livet, og hvis vi som jobber med å hjelpe andre - ikke tør å vise fram at vi trenger hjelp når vi føler oss hjelpeløse - hvordan kan vi da hjelpe andre som før eller senere får skia fulle av kladder, eller som raser utfor i alt for stor fart? Jeg bare spør? :)

En viktig ting helt til slutt: Vi kan sikkert være gode alene, men sammen - som et team på jobben, i storfamilien, eller i en venneflokk - kan vi virkelig løfte hverandre til å være det beste av oss selv, noe som igjen gavner flokken. Heia samarbeid og det å løfte hverandre! :)

Ha en god og fin mandagskveld der ute! 

Hilsen Konfliktlos <3