Om å møte seg selv i døra..

I går - da jeg skrev innlegget: "Hvem bestemmer over din adventstid" skrev jeg om hvordan det føles når noen du er i nær relasjon til, kaster sitt stress over på deg. Noen vil kanskje si at ingen kan kaste noe over deg, men billedlig sett - så føles det nøyaktig slik noen ganger..

Og - det var da jeg satt på cafè med mine to døtre og spiste lunsj i dag - at jeg møtte meg selv i døra - rett og slett! 

Vi sitter og koser oss med te og tunfisk salat, da min eldste datter på 25, spør meg om jeg har skrevet noen nye innlegg i mutterns blogg. Mutterns blogg ( muttern.bloggspot.com )er min andre, litt mer private blogg hvor jeg skriver om det å være mutter til voksne barn - og andre ting en mutter opplever i hverdagen.

Vel, jeg hadde postet innlegget "Hvem bestemmer over din adventstid" på begge bloggene mine  og hun begynte å lese høyt for lillesøsteren på 23. Hun leser med et stort smil rundt munnen.. Flott, tenker jeg - hun liker bloggen min (hun jobber som journalist  og er ganske kritisk til hvordan vi andre i familien formulerer oss skriftlig) - så jeg tror smilet hennes kommer av at jeg har skrevet noe bra. Det er først da begge to brister ut i latter og nesten holder på å falle av stolene sine - at jeg forstår hva de ler av. 

De ler av meg som har skrevet om advent- og julestresset moren min kaster over meg. Og jeg vet veldig godt hvorfor! De ler fordi de opplever meg på nøyaktig samme måten som jeg opplever moren min. Kanskje ikke når det gjelder advent og jul - for da stresser jeg lite, men når det gjelder alt fra om de bruker lue (de er 23 og 25 ) - til om de har husket å kjøpe pepperspray til å ha med seg på byen -  og for ikke å snakke om alt maset jeg har utsatt dem for om mangel på mineraler og vitaminer i årenes løp..

Og jeg ler like så godt med, for hva ellers kan jeg gjøre? Jeg ler  - og innser at jeg må feie for min egen dør før jeg feier for andres. Samtidig er jeg glad for at døtrene mine -  og sønnen min for den sakens skyld påpeker slike ting for meg. For jeg er jo hverken perfekt eller feilfri - i likhet med de aller fleste andre... og jeg må ærlig innrømme at det gjør godt med en god latter - selv om det er meg vi alle tre sitter og ler høyt av :)

Så, jeg ønsker dere alle en fortsatt god advent - med eller uten feil og mangler!

Hilsen Konfliktlos :)

Hvem bestemmer over din adventstid?

I dag er det 7 desember. Noen - og jeg sier ikke alle -  løper rundt og stresser hverandre opp - livredde for at de ikke rekker å bli ferdige til jul.


Det at noen gjør det - påvirker oss andre som har bestemt oss for at vi selv ønsker å ha en avslappende og magisk adventstid hvor andre ting enn travelheten står i fokus.


Selv fikk jeg en telefon fra en slik person for et par dager siden. Denne personen står meg nær, og er selvfølgelig moren min. Samtalen forløp omtrent slik: "hei, det er meg. Har du husket...? jeg så at det var tilbud på ditt og datt i den og den butikken! du må forte deg hvis det ikke skal bli utsolgt. fikk du ordnet det du vet? ja, for det er bare på mandager du kan.. og du trenger ikke å stresse til jul vet du, du kan bare ...bla..bla..bla..vaske..bla...rense..bla...bla...ikke kjøpe dyre ting..bla..bla...bla..." og - har jeg ikke vært stresset fra før av, så kan det veldig godt hende at jeg blir det nå :)


Jeg kommer til meg selv, stående med telefonrøret i hånden - litt langt ut fra øret.. Jeg har sluttet å lytte, jeg vet hva som kommer - det kom i fjor, i forfjor - og alle de ca 34 årene som har gått siden jeg flyttet hjemmefra..


Fristelsen er stor til å rope: Ja, da mamma!!! Jeg hører hva du sier, du har sagt det minst 34 ganger før.. Men jeg tar meg raskt i det. Dette er hennes måte å organisere alle dagene til jul på. Hun kan få lov til å være akkurat som hun er. Jeg må bare skjerme meg litt, slik at alt hun sier går ut av røret og forbi meg. Ikke inn i mine tanker, mine planer, og setter seg fast i min kropp. Det er vanskelig, men det går an..


Dette er hennes stress. Før var det også mitt stress..men de gangene jeg klarer å "lytte" uten å protestere, før jeg avslutter samtalen med et lite smil, og med å forsikre henne om at det går helt fint med meg i disse juleforberedelsene - så sitter jeg igjen med godfølelesen av at dette er mammaen min som jeg er veldig glad i. Som jeg noen ganger har lyst til å vri halsen av - når hun er i sitt mest oppspilte hjørne - men som er en så stor del av livet mitt, at jeg vet at den dagen hun ikke er blant oss lenger - så kommer jeg til å savne henne veldig. 


Alle hennes formaninger, hennes - til tider irriterende måte å avbryte meg på når jeg snakker, hennes "velmente" råd om ditt og datt - og hennes evne til å få meg til å føle meg som ei lita skolejente.. alt dette er deler av livet mitt. Det er fakta. Og jeg kan ikke forandre moren min, for moren min er som hun er - og jeg kan velge om jeg ønsker å ta til meg det hun sier eller ikke.


Det er mange som har foreldre som ikke lever lenger, og som allikevel er styrt av disse foreldrenes holdninger og forventninger til seg selv. Den dagen du klarer å se at dine foreldre er preget av sine foreldres holdninger og forventninger til seg, som foreldrene deres igjen er styrt av sine foreldres holdninger og forventninger til seg - så har du trådt ut av barndommen og inn i din helt egen voksenverden. Hvor du - og bare du har ansvar for å leve på den måten DU ønsker - og å bestemme nøyaktig hvordan DIN verden skal se ut. 


Det er bare du som bestemmer om du skal stresse til jul eller ikke. Det hjelper ikke å si at du må ditt og datt - for når alt kommer til alt, og du tør å svare ærlig: hvem sier at du MÅ alt du føler at du må i forhold til julen - i livet generelt?




Jeg ønsker deg en riktig god advent - på den måten som bare DU ønsker at den skal være <3






Hilsen konfliktlos.