God lørdag! Her hvor jeg bor, er det grått og trist på utsiden av vinduet. Hvis jeg setter meg ned for å fundere over dette, så kan jeg sikkert bli tung til sinns. Noe må gjøres for å holde det gode humøret oppe! Av og til, skulle jeg ønske at jeg var kunstner og kunne ha digre lerreter stående i stua, hvor jeg kunne leke meg med alle farger jeg ønsket meg - og bare klasket alt opp på lerretet!
Så hvorfor gjør jeg ikke det, da? Det er jo ikke en uoverkommelig drøm, dette?
Men, nei - jeg har sikkert tusen grunner for ikke å gjøre det, og her er noen av dem:
1. Hvor skal jeg gjøre av møblene mine, mens jeg maler?
2. Hva vil alle de som kommer innom tro hvis de må sitte på gulvet å drikke kaffe - oppå plast eller papp - i de nye kreasjonene sine?
3. Hvordan skal jeg orke å ha alt dette griseriet midt i huset - maling søl som kan bli dratt rundt omkring overalt?
4. Orker jeg alt rotet, tro?
5. Har jeg råd? Er ikke lerret og maling veldig dyrt - i alle fall hvis jeg skal ha ordentlige saker? Og det må jeg - ellers blir det ikke noe gøy!
6. Har jeg ikke annet å gjøre?
Så jeg tror jeg bare dropper det. Det blir så masse stress og kaos. Og så tar det av tiden min. Alt det jeg BURDE og MÅ gjøre!
Men jeg har så lyst!
Jeg simpelthen bare elsker tanken på å stå barbeint midt i stua og klaske alle regnbuens farger rundt omkring på et lerret! Å kose meg her og nå - uten bekymringer og tanker om ting som har med jobben min å gjøre, om hjemmesiden min, om kursene mine er interessante nok,om evaluerings-skjemaer, eller om menneskene jeg er glad i - eller livet i sin helhet!
Så hvorfor tar jeg meg ikke en hel dag alene... kun med lerret og farger - og kanskje litt musikk på høy guffe, eller total stillhet...? For jeg lever vel ikke her på jorden for å løpe rundt omkring og å gjøre ting som jeg selv eller andre forventer av meg hele tiden?
Det er jo slik det har blitt i samfunnet vårt i dag. Vi gjør ofte mange ting fordi vi ikke vil falle utenfor, svikte noen, virke sløve - eller ikke svare til andres og egen forventning til hvem vi er... men er det slik vi finner indre ro og harmoni med andre? Ved å løpe av sted i suksessens maratonløp? Slik at livene våre blir som et kapittel i en bok - og vips så er det over!
Jeg tror sannelig at jeg skal finne fram et lerret i dag! I alle fall et lite et. Og maling har jeg fra da noen søte småjenter jeg kjenner malte verdens flotteste malerier til meg for en stund siden. Malerier med hjerter og engler - som de malte i nøyaktig hvilke farger de ønsket seg. Uten tanke på om det burde eller måtte være sånn eller slik...
Vi mennesker er rare! Vi lever store deler av livene våre, årene våre, månedene, ukene, dagene, timene, minuttene og sekundene våre - ut i fra hva andre ønsker av oss. Eller ut i fra hva vi selv synes at vi burde eller må gjøre.
Er det ikke merkelig?
Det er derfor jeg er så opptatt av å senke skuldrene - og å kjenne i hjertene våre hvor vi er i livet vårt, og hva vi virkelig ønsker å gjøre! Akkurat her og nå!
Hvordan kan vi vite hva vi egentlig vil og ønsker oss - livet er jo fullt av valg og muligheter? Vi finner det kanskje ut i slike stunder hvor vi slipper alt vi har tenkt å gjøre, for så å gjøre nettopp noe annet.
Noe uventet. Og noe som får fargene til å gnistre både inni og utenpå deg!
Det trenger ikke nødvendigvis å ha noe med farger å gjøre, det kan like godt ha med musikk, sport, litteratur, snekring, baking - ja, alt som du likte å gjøre da du var barn eller ungdom! Alt som du kanskje har gjemt og glemt - langt inn inn i direktøren, husmora, læreren, legen, snekkeren, sykepleieren, bibliotekaren eller rørleggeren!
Og - om det ikke blir slike flotte fargerike hus ut av det jeg maler - for det gjør det garantert ikke, så har jeg hatt min helt egen, deilige "klaskemaling på lerret" stund en lørdag ettermiddag i november...
Ha en flott helg videre - og finn deg noen farger du også! Det er skikkelig morsomt!
Hilsen Konfliktlos:)
