torsdag 11. oktober 2012

Trivsel på skolen!

                       




        Trivsel i skolehverdagen er ingen selvfølge! 
Alle barn har rett til å gå på skolen, og alle barn burde ha den samme retten til å føle seg trygge både på skoleveien, i timene  - og i friminuttene!


                    

Slik er det dessverre ikke alltid. Det skjer masse som "ingen" ser - eller tør å se - både til og fra, og på skolen. 




Selv kjenner jeg mange barn og unge som blir banket opp hver eneste dag. Eller som aldri får gå i fred.. og som får stygge kommentarer slengt etter seg overalt hvor de går... til slutt går de ikke ut i friminutter og pauser, og de blir ofte sittende alene i gangen til lenge etter at alle de andre skoleelevene har gått hjem for dagen, fordi de er livredde for å få bank på hjemveien.



Ofte venter en hel gjeng med feiginger bak skolen, i et skogholt - eller på en øde strekning - på at vedkommende skal komme forbi...



 Det er ikke alltid lærerne eller andre voksne ser hva som skjer. Noen ganger fordi de er travle og ikke tar seg tid til å se, andre ganger fordi de som plager vet akkurat hvor og når de skal gjøre det for at de voksne ikke skal se det. De lurer ofte mobbeofrene sine bak en vegg som ligger i skjul, ned en trapp som ligger på baksiden av skolen - eller det står en gjeng rundt en som holder på å banke opp en annen - for å skjule hva som foregår inni ringen.


 Helst burde alle skolebarn få lov til å være en del av et fellesskap! Et fellesskap med latter og lek, trygghet og glede! Hvis alle var en del av dette fellesskapet, og ingen ble holdt utenfor - så ville læringen gått lettere, og konsentrasjonen til mange elever bli bedre...

                      

Slik er det dessverre ikke i dag. Det er en økende tendens til mobbing og utestenging. Og mye av dette foregår via mobiler og sosiale medier - som for eksempel facebook..

Det er vondt å være utestengt eller å bli plaget fysisk og psykisk. Ingen burde bli utsatt for det - hverken barn, ungdom eller voksne. 


Noen ganger orker ikke barn eller ungdom å gå på skolen fordi de har det så forferdelig der... da sier de noen ganger at de har vondt i magen, eller i hodet. Eller de blir sinte - og roper ut at de hater å gå på skolen!

Hvis det er ditt barn som ofte har vondt - eller ofte er sint på skolen, så ta barnet eller ungdommen på alvor!

For du vil kanskje få sjokk hvis du visste hvordan ditt barns skolehverdag er...

Og noen ganger er også de som mobber ofte syke og sinte... fordi de gruer seg til nok en hverdag hvor de må leve opp til ryktet sitt som versting, og problembarn...



"Noen" må stoppe dette! Og "noen" er oss alle!

Vi har alle et ansvar for å si i fra når vi ser eller hører om at noen har det vondt!



Og vi kan starte med oss selv og hva vi sier om hverandre... og fortsette med barna våre så fort de kan forstå.

Lære dem gode holdninger til seg selv og hverandre. For hvis man har det bra med seg selv, så trenger man ikke å plage andre.

Og - vi kan drive holdningsskapende arbeid helt fra barnehagen.

For i barnehagen er barna åpne, nysgjerrige og lærervillige.

Og hvis de allerede i barnehagen lærer å si i fra hvis de selv eller andre blir plaget eller utstøtt, så sier de lettere i fra når de blir eldre og kommer oppover i klassetrinnene også.

Og - alle voksne må også se. Og tørre å gripe inn, enten ved å si i fra til noen andre - eller ved å gjøre noe selv.

God natt til dere alle!

Hilsen Konfliktlos.

1 kommentar:

  1. Dette er jeg SÅ enig med deg i. At vi må starte hos oss selv. Bygge opp gode holdninger, vedlikeholde Stå opp for de barna som trenger oss.
    I tillegg til at barn mobber barn på skolen og at ansvarlige voksne lukker øynene for lett er det dessverre slik at det er flere grunner til at barn ”har vondt i magen”. At de ikke vil gå på skolen. Som opplever skolen som en utrygg og uoversiktelig arena. Fordi de ikke blir møtt som den de er. Fordi de ikke passer inn i forventningen om normaleleven.
    Å fronte barns rettigheter til å ha en trygg, god og givende skolehverdag er en superviktig oppgave. Stå på videre, Ann Magritt!

    SvarSlett