Nå har heksejakten begynt!
Etter et par stille uker i uten nevneverdige oppslag i media angående 22 juli i fjor, har vi begynt oppvarmingen til rettsavgjørelsen 24 august.
Oppvarmingen, opptrappingen, eller heksejakten.
Kjært barn har mange navn..og det er mange som nå bruker denne heksejakten for å mele sin egen kake.
Jeg er sjeleglad for at det ikke var meg som var statsminister den dagen - og jeg syntes Jens Stoltenberg gjorde en flott jobb i en helt absurd situasjon. En situasjon som for de fleste her i vårt lille Norge - aldri ville drømme om, at kunne skje.
Jeg vet heldigvis ikke hvordan jeg hadde følt det hvis jeg var en av de pårørende til dramaet som utspant seg den dagen. Det er veldig forståelig at de ønsker seg svar og syndebukker.
Men selve gjerningsmannen sitter inne bak lås og slå - i påvente av å få dommen sin.
Og all de såkalte syndebukkene var der for å hjelpe - og selv om de ikke klarte å redde disse menneskene - hvor største delen var ungdommer, så prøvde de så godt de kunne! Selv om det dessverre ikke ble gjort godt nok..eller raskt nok..
De prøvde så godt de kunne, og slik de var opplært - eller kanskje ikke opplært - til å takle en slik situasjon.
Men de klarte det ikke. De feilet. Og det er de selvfølgelig aller mest klar over selv!
Og midt i sin egen selvransakelse av hva de kunne ha gjort annerledes, midt i sin egen skyldbevisste skam og mørke - soner de allerede en lang dom. For ingen er en strengere dommer enn en selv. Og når alt kommer til alt - så blir ikke disse 22 juli ofrene levende igjen uansett hvor mye skyld disse menneskene får kastet etter seg. Ingen pårørende får noen av sine tilbake igjen. Alt vi får, er masse drittkasting og beskyldninger - og hat.
Destruktivt hat. Og mennesker som utnytter dette hatet til å manipulere, og til egen vinning. Egen vinning i form av en posisjon i samfunnet, et ord vunnet, en kamp om rettferdighet - og kanskje også en frustrasjon over noe annet - som ganske raffinert blir brukt i denne kampen. Kampen om skyld.
Jeg vet ikke hvordan jeg hadde opptrådt hvis jeg var Jens Stoltenberg som skulle lede landet gjennom denne terrorhandlingen. Ei heller hvis jeg var en av politifolkene som kom tidlig på stedet og som etter det mange mener - "burde" ha gjort alt annerledes.
Men jeg vet hvor uvirkelig det var å være en person som satt trygt i hjemmet sitt og så fulgte med på alt dette på TV - og det var helt uvirkelig for oss her hjemme... hvor uvirkelig var det ikke da å stå midt oppi det?
Jeg vet også hvordan mange utnytter vårt nå - så sårbare land - til å manipulere og til å så splid mellom ulike menneskegrupper i disse dager.
Akkurat nå - sitter noen å godter seg fordi det de ønsket skulle skje, har skjedd. Samholdet er i ferd med å gå i oppløsning.
Det flotte, gode, kjærlighetsfylte samholdet - som hele verden kommenterte at vi, nordmenn hadde - er i ferd med å rakne - og å pulveriseres..
Og hvem pulveriserer godheten, kjærligheten, og samholdet? Jo - vi selv!
Vi selv gjør akkurat dette: vi river ned alt det som var for godt til å være sant.. vi roper skjellsord og røsker i hverandre - og skriker til hverandre - om alt de andre kunne ha gjort annerledes...
Og - ikke minst om hva vi selv hadde gjort annerledes hvis vi hadde på oss de andres sko!
Og, hvem har noe å tjene på det?
Og - hvorfor gjør vi det?
Er det fordi mannen som utførte disse grusomme handlingene - har blitt tatt i med silkehansker? Er det fordi han som er den egentlige syndebukken har gått fram og tilbake med sleske smil, og har fått lov til å kommentere og til å uttale seg fritt og freidig om hvorfor han gjorde disse ugjerningene?
Er det fordi den som har skylden for alt dette - får slippe å ta konsekvensene av handlingene sine - og heller blir pakket inn i bomull og - slik det ser ut for oss - ser ut til å ha det - på tross av ugjerningene han har gjort - helt greit?
Hvis vi først skal ramse opp syndebukker, så kan vi jo starte med foreldrene. Eller kanskje besteforeldrene - eller oldeforeldrene til gjerningsmannen? Hva i barndommen gjorde at han følte et så sterkt behov for å utføre dette grusomme og ugjenkallelige mot så mange mennesker?
Hva med barnehage og skole? Hva slags ansvar har de tatt? Eller samfunnet for øvrig? De som lager våpen? De som holdt ham utenfor i lek - og de som lot som om de ikke så det?
Jeg tør påstå at absolutt alle som var der når det skjedde - ønsket å bidra så godt de kunne! Og at de også prøvde på det.. At de allikevel ikke klarte det - er dessverre grusomt trist. Og allikevel, dessverre - ikke noe å gjøre med nå.
Det er for sent. For sent for alle de som ble drept, og for de pårørende som aldri får se sine kjæreste igjen.. Det er ufattelig og grusomt vondt.
Og, det er viktig å ikke drive heksejakt om skyld nå i ettertid..
Lettere sagt enn gjort - men allikevel nødvendig for å kunne gå videre i livet..
Det er nødvendig å gi slipp på jakten på disse menneskene som allerede har det veldig tøft. Nødvendig for ikke å ødelegge enda flere liv.
Nødvendig for at ikke samfunnet vårt skal rakne helt..
Og nødvendig for at ikke den med all skyld - nemlig gjerningsmannen - skal sitte i cella si og kose seg når han finner ut at - jo, da - han klarte det!
Han klarte å drepe alle disse menneskene på en dag - og i etterkant av dette - så fløy folk i tottene på hverandre - og prøvde å stemple skyld i panna på hverandre.
Akkurat det han håpet på! Akkurat det som skal til for å ødelegge landet vårt, verdiene våre, og samholdet vårt...
Skal vi virkelig la ham få den fornøyelsen?
Skal vi ikke heller tenke over hvor grusomt det er å gjøre sitt beste - og så vite etterpå at det beste ikke var godt nok.. og at mange døde fordi ting gikk galt? Det må jo være straff nok i massevis?
Ingen er når alt kommer til alt - en verre dommer enn en selv. Tenk hvilken belastning det er å vite at det du gjorde ikke var bra nok?
Og - hvorfor er vi ikke forberedt på slike ting?
Kanskje vi lever i en boble av statusjag og vellykkethet - som gjør at vi ikke klarer å se realistisk på potensielle farer før vi har vært utsatt for dem? Kanskje det ikke er mulig å forutse at slike ting faktisk kan hende her i landet vårt?
Forhåpentligvis våkner vi opp før et er for sent - og stopper heksejakten. Heksejakten på statsministeren, på politifolkene, og på alle som ikke gjorde de riktige tingene den 22 juli i 2011.
Hvor ble det av kjærligheten som ble utløst av sitatet som en AUF jente skrev på facebook dagen etter:" hvis en mann kan vise så mye hat - tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen"
Det var et godt spørsmål den gangen, og er det også i dag.
Hilsen Konfliktlos.
Etter et par stille uker i uten nevneverdige oppslag i media angående 22 juli i fjor, har vi begynt oppvarmingen til rettsavgjørelsen 24 august.
Oppvarmingen, opptrappingen, eller heksejakten.
Kjært barn har mange navn..og det er mange som nå bruker denne heksejakten for å mele sin egen kake.
Jeg er sjeleglad for at det ikke var meg som var statsminister den dagen - og jeg syntes Jens Stoltenberg gjorde en flott jobb i en helt absurd situasjon. En situasjon som for de fleste her i vårt lille Norge - aldri ville drømme om, at kunne skje.
Jeg vet heldigvis ikke hvordan jeg hadde følt det hvis jeg var en av de pårørende til dramaet som utspant seg den dagen. Det er veldig forståelig at de ønsker seg svar og syndebukker.
Men selve gjerningsmannen sitter inne bak lås og slå - i påvente av å få dommen sin.
Og all de såkalte syndebukkene var der for å hjelpe - og selv om de ikke klarte å redde disse menneskene - hvor største delen var ungdommer, så prøvde de så godt de kunne! Selv om det dessverre ikke ble gjort godt nok..eller raskt nok..
De prøvde så godt de kunne, og slik de var opplært - eller kanskje ikke opplært - til å takle en slik situasjon.
Men de klarte det ikke. De feilet. Og det er de selvfølgelig aller mest klar over selv!
Og midt i sin egen selvransakelse av hva de kunne ha gjort annerledes, midt i sin egen skyldbevisste skam og mørke - soner de allerede en lang dom. For ingen er en strengere dommer enn en selv. Og når alt kommer til alt - så blir ikke disse 22 juli ofrene levende igjen uansett hvor mye skyld disse menneskene får kastet etter seg. Ingen pårørende får noen av sine tilbake igjen. Alt vi får, er masse drittkasting og beskyldninger - og hat.
Destruktivt hat. Og mennesker som utnytter dette hatet til å manipulere, og til egen vinning. Egen vinning i form av en posisjon i samfunnet, et ord vunnet, en kamp om rettferdighet - og kanskje også en frustrasjon over noe annet - som ganske raffinert blir brukt i denne kampen. Kampen om skyld.
Jeg vet ikke hvordan jeg hadde opptrådt hvis jeg var Jens Stoltenberg som skulle lede landet gjennom denne terrorhandlingen. Ei heller hvis jeg var en av politifolkene som kom tidlig på stedet og som etter det mange mener - "burde" ha gjort alt annerledes.
Men jeg vet hvor uvirkelig det var å være en person som satt trygt i hjemmet sitt og så fulgte med på alt dette på TV - og det var helt uvirkelig for oss her hjemme... hvor uvirkelig var det ikke da å stå midt oppi det?
Jeg vet også hvordan mange utnytter vårt nå - så sårbare land - til å manipulere og til å så splid mellom ulike menneskegrupper i disse dager.
Akkurat nå - sitter noen å godter seg fordi det de ønsket skulle skje, har skjedd. Samholdet er i ferd med å gå i oppløsning.
Det flotte, gode, kjærlighetsfylte samholdet - som hele verden kommenterte at vi, nordmenn hadde - er i ferd med å rakne - og å pulveriseres..
Og hvem pulveriserer godheten, kjærligheten, og samholdet? Jo - vi selv!
Vi selv gjør akkurat dette: vi river ned alt det som var for godt til å være sant.. vi roper skjellsord og røsker i hverandre - og skriker til hverandre - om alt de andre kunne ha gjort annerledes...
Og - ikke minst om hva vi selv hadde gjort annerledes hvis vi hadde på oss de andres sko!
Og, hvem har noe å tjene på det?
Og - hvorfor gjør vi det?
Er det fordi mannen som utførte disse grusomme handlingene - har blitt tatt i med silkehansker? Er det fordi han som er den egentlige syndebukken har gått fram og tilbake med sleske smil, og har fått lov til å kommentere og til å uttale seg fritt og freidig om hvorfor han gjorde disse ugjerningene?
Er det fordi den som har skylden for alt dette - får slippe å ta konsekvensene av handlingene sine - og heller blir pakket inn i bomull og - slik det ser ut for oss - ser ut til å ha det - på tross av ugjerningene han har gjort - helt greit?
Hvis vi først skal ramse opp syndebukker, så kan vi jo starte med foreldrene. Eller kanskje besteforeldrene - eller oldeforeldrene til gjerningsmannen? Hva i barndommen gjorde at han følte et så sterkt behov for å utføre dette grusomme og ugjenkallelige mot så mange mennesker?
Hva med barnehage og skole? Hva slags ansvar har de tatt? Eller samfunnet for øvrig? De som lager våpen? De som holdt ham utenfor i lek - og de som lot som om de ikke så det?
Jeg tør påstå at absolutt alle som var der når det skjedde - ønsket å bidra så godt de kunne! Og at de også prøvde på det.. At de allikevel ikke klarte det - er dessverre grusomt trist. Og allikevel, dessverre - ikke noe å gjøre med nå.
Det er for sent. For sent for alle de som ble drept, og for de pårørende som aldri får se sine kjæreste igjen.. Det er ufattelig og grusomt vondt.
Og, det er viktig å ikke drive heksejakt om skyld nå i ettertid..
Lettere sagt enn gjort - men allikevel nødvendig for å kunne gå videre i livet..
Det er nødvendig å gi slipp på jakten på disse menneskene som allerede har det veldig tøft. Nødvendig for ikke å ødelegge enda flere liv.
Nødvendig for at ikke samfunnet vårt skal rakne helt..
Og nødvendig for at ikke den med all skyld - nemlig gjerningsmannen - skal sitte i cella si og kose seg når han finner ut at - jo, da - han klarte det!
Han klarte å drepe alle disse menneskene på en dag - og i etterkant av dette - så fløy folk i tottene på hverandre - og prøvde å stemple skyld i panna på hverandre.
Akkurat det han håpet på! Akkurat det som skal til for å ødelegge landet vårt, verdiene våre, og samholdet vårt...
Skal vi virkelig la ham få den fornøyelsen?
Skal vi ikke heller tenke over hvor grusomt det er å gjøre sitt beste - og så vite etterpå at det beste ikke var godt nok.. og at mange døde fordi ting gikk galt? Det må jo være straff nok i massevis?
Ingen er når alt kommer til alt - en verre dommer enn en selv. Tenk hvilken belastning det er å vite at det du gjorde ikke var bra nok?
Og - hvorfor er vi ikke forberedt på slike ting?
Kanskje vi lever i en boble av statusjag og vellykkethet - som gjør at vi ikke klarer å se realistisk på potensielle farer før vi har vært utsatt for dem? Kanskje det ikke er mulig å forutse at slike ting faktisk kan hende her i landet vårt?
Forhåpentligvis våkner vi opp før et er for sent - og stopper heksejakten. Heksejakten på statsministeren, på politifolkene, og på alle som ikke gjorde de riktige tingene den 22 juli i 2011.
Hvor ble det av kjærligheten som ble utløst av sitatet som en AUF jente skrev på facebook dagen etter:" hvis en mann kan vise så mye hat - tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen"
Det var et godt spørsmål den gangen, og er det også i dag.
Hilsen Konfliktlos.
