mandag 1. oktober 2012

Kan sorg og glede gå hånd i hånd?

Kan sorg og glede gå hånd i hånd?

For nøyaktig 8 år siden i dag, døde faren min. Han ble bare 67 år gammel - og fra å være glad for å ha verdens absolutt sprekeste og mest sporty pappa - til å se ham bare skrumpe sammen og bli sykere og sykere ganske raskt, var usigelig vondt.

Da jeg våknet i dag tidlig, så hadde jeg en knugende følelse i magen. Kroppen min fortalte meg at noe var feil, men hodet hadde ikke våknet helt ennå - så jeg brukte ganske lang tid på å huske at i dag, 1.oktober for 8 år siden, var den dagen pappa døde..

Jeg kom på det da jeg fikk svar på en sms som jeg sendte til en annen som sto ham veldig nær, og det var vedkommende - som skrev at det var hyggelig å få en sms akkurat i dag, som minnet meg på det. Og da falt liksom puslespillbiten over hvorfor jeg hadde denne knugende følelsen på plass. Så klart! Den vondeste dagen i mitt liv - var i dag - for 8 år siden! Og det husket kroppen min..

Jeg husket det for et par dager siden også. Og mange ganger i løpet av alle disse årene som har gått. Og det er like vondt hver gang jeg kommer på det. Og samtidig, får det meg til å tenke på mange gode minner fra gode stunder med pappaen min. Minner som gjør meg glad! Minner som gjør meg trist! Og minner som rører meg, og som gjør meg takknemlig for å ha hatt et menneske i livet mitt som var min trygghet og mitt store idol! Det er klart at vi hadde både gode dager og ikke fullt så gode dager sammen, i alle de 44 årene vi kjente hverandre - og et er klart at vi - som de fleste andre fedre og døtre ikke alltid var enige med hverandre. Og derfor husker man både gode og problematiske ting når man minnes noen... etterhvert tror jeg man ofte husker de gode tingene best. De andre tingene, blir liksom helt uvesentlige når man ikke kan se eller prate med hverandre lenger.

Denne blomsten - Tusenfryd - minner meg veldig om pappa hver gang han klippet plenen på hytta. Det minner meg om at han valgte å klippe rundt Tusenfrydene slik at han kunne nyte synet av dem.så lenge som mulig. Også etter at han ble syk, da han satt på det nye gliset sitt - traktoren - som han fikk slik at han kunne fortsette å gjøre det han likte å gjøre, selv om han var syk. Og dette bildet er av Tusenfrydene hans.



Hver gang jeg hører en Irsk sang, tenker jeg også på ham. Fordi han elsket denne musikken og alt som hadde med Irland å gjøre. I tillegg sang og spilte han Irske sanger på gitar. Daglig. Så hvordan Irske sanger ikke skal få meg til å tenke på pappa - er for meg helt utenkelig at kan gå an.

Det trenger ikke nødvendigvis å være dagen han ble født, eller dagen han døde som jeg kommer på minner om ham. Det kan være like så godt være en hvilken som helst dag. Han kan være borte fra tankene mine noen dager - for så plutselig å dukke opp igjen. Noen ganger blir jeg glad for å ha opplevd å ha ham til far, og andre ganger blir jeg lei meg fordi jeg skulle ønske han og jeg kunne ha fått mere tid sammen, sunget flere sanger sammen - og diskutert det vi pleide å diskutere sammen. Det gjør meg også trist hver gang jeg blir glad for noe og har lyst til å dele det med ham. For det finnes ingen lenger som jeg kan dele ting med slik jeg delte dem med ham - han var jo en helt unik person - akkurat som vi alle er. Og vi har alle våre helt unike forhold til hverander - som ingen andre kan erstatte.



Så, hvordan kan jeg glemme at faren min døde for 8 år siden i dag? Og - skal jeg ha dårlig samvittighet fordi jeg ikke husket det med en gang jeg våknet i dag tidlig?  Nei, jeg tror ikke at jeg trenger å ha dårlig samvittighet. Jeg er akkurat like glad i - og savner ham like mye - selv om jeg tillater meg å leve her og nå. Det er ikke nødvendig å holde såret åpent slik at det ikke skal gro rue på det. Pappa minst av alle, ville ha ønsket det! Og, jeg har ikke glemt det, for det er ikke mange dager siden jeg tenkte på det... Jeg har også valgt å fokusere mer på den dagen som han ble født. Den dagen vi pleide å feire ham mens han levde. Med bløtekake med jordbær på - som alltid var vanskelig å få pisket krem til på grunn av at det var på sommeren - ofte midt i den varmeste tiden. I fellesferien! Denne dagen pleier vi å snakke masse om deg, pappa! og ellers også... Når vi sitter under epletreet som du fikk i hodet da du skulle felle det, men som nektet å dø - og har vokst seg stort og fullt av epler igjen! Og, hver gang noen sier noe på en litt sarkastisk måte på radioen - da mener barnebarna ofte at det kunne ha vært deg.. Og ikke minst hver gang noen i familien skal ta viktige valg.... da spør ofte en av ungene meg "mamma - hva tror du bestefar ville ha sagt?"

Ja, det er vondt å ha sorg... og det kan være godt på en måte også.... for har man opplevd å ha noen man er utrolig glad i, rundt seg - så er savnet selvfølgelig stort.. Men alternativet er verre... for hvis det ikke gjør vondt å miste noen - så har man kanskje ikke opplevd å ha noen heller? Og det er jo en annen form for sorg...


Også her ved havet, ved huset ditt - som har vært huset til flere generasjoner av vår familie - er minnene om deg ekstra sterke... og ekstra gode...

Her føles det godt å være - fordi du er så nær... 

Så, sorgen over at du er borte  -er i ferd med å leges. Og det kjennes som en god sorg - nå når jeg har fått den litt på avstand. For det var godt å ha deg som pappa <3

Ha en fin kveld alle der ute! Og tør å leve og å være glad i de stundene du ikke sørger! For sorg og glede går hånd i hånd - og det er rom for begge...

Hilsen Konfliktlos:))


1 kommentar:

  1. Det var godt å lese om beste-bestefar:)

    SvarSlett