tirsdag 22. mai 2012

Solen skinner - og fra avisene smiler ungdommer som ikke lever lengre til oss..


Sola skinner, og fra papiraviser og nettavisene smiler ungdommer som ikke lever lengre.. Faren til en av dem har akkurat fått vite at datteren hans levde flere timer etter at hun ble skutt.. og mange lurer på hvorfor ikke hun ble bedre tatt hånd om - og gråter over at hun ikke ble reddet - når hun ble skutt rett før hjelpen ankom øya.


Det må være grusomt å være pårørende til disse barna. Foreldre, søsken, besteforeldre.. 


Ute skinner sola. En ny sommer er i anmars, og de pårørende til 22 juli - sitter i rettsalen og må forholde seg til - ikke bare at de har mistet en av sine kjære, men også til en kaldblodig slakter - som opphøyer seg selv, stiller masse krav - og slik det ser ut for meg - i forhold til det jeg har lest meg til - blir pakket inn i bomull og får de fleste kravene sine innfridd.


Det er til å bli fullstendig mannevond av!


I dag skulle alle disse ungdommene - og voksne fra 22 juli tragedien gått rundt her i verden.. de skulle ha stått opp i dag tidlig, spist frokost - og beveget seg ut i nydelig vær - på vei til skole eller jobb..


Men - nå ligger de alle sammen, 77 mennesker - de fleste av dem helt i begynnelsen av livene sine, på en kirkegård. I en grav. Drept av en mann hvis navn vi ikke nevner.


Og de pårørende til alle disse ofrene, blir utsatt for mer smerte enn det er tenkelig mulig. Og - når alle disse detaljene kommer opp - så får de nye sjokk, ny sorg - og nye smerter...






I min verden, kan jeg ikke forstå hvorfor de pårørende skal måtte gå igjennom alt dette. At de skal være nødt til å få alle detaljene.. at det ikke er noen skjerming for slikt..


Jeg vet at de selv velger om de ønsker å være der eller ikke, men burde ikke noen - en eller annen instans - ta litt bedre vare på disse menneskene? For - i en slik situasjon, så tror jeg ikke at de pårørende er i stand til å vite hva som er best for dem selv. Særlig i ettertid..


Nå, når det er masse mediadekning - ting som skjer hele tiden - hele Norge som backer opp og viser medfølelse og sympati - så kan det hende at de pårørende fortsatt er lammet, fortsatt er i sjokk - og at så lenge de hele tiden må forholde seg til nye vitneforklaringer og ny informasjon om hvordan sine elskede døde, så klarer de ikke å ta inn alt sammen - og derfor lever i et vakuum..


Noe som gjør at når ting roer seg..når det blir stille..og når mediedekningen ikke er der lenger, rettsaken er over og dagliglivet skal starte igjen - så kan alt dette som har kommet opp underveis, små detaljer om hva som har skjedd med deres barn, deres kjæreste, deres mann eller kone - gjøre sorgen enda tyngre å bære..


Jeg føler sterkt med alle de pårørende! Vi er egentlig alle sammen pårørende her.. i større eller mindre grad. Og når det gjør så vondt for oss som ikke en gang kjente disse menneskene som ble så meningsløst drept av en mann - som mener å ha alt sitt på det tørre, og at det at ofrene var politisk aktive var årsak nok til å drepe dem - så tør jeg ikke å tenke på hvor fryktelig vondt de nærmeste pårørende har det i disse dager når sola igjen skinner - og når alle andres pårørende går eller småløper til jobben..til skolen..til sine kjære..




Jeg sender et stort hjerte til alle dere som er pårørende - eller berørt på en eller annen måte! Et hjerte til trøst for alle som sørger..og alle som var involverte - hjelpemannskaper, frivillige - alle som deltok i redningsaksjonen.


Det er heller ikke lett å være de som tok feil avgjørelser - i et av de mest absurde øyeblikkene i Norges historie. Da det som INGEN noen gang kunne tro kunne skje her i landet vårt, skjedde!


Det har vært så mye skriving - om skyld eller ikke skyld - som strengt talt ikke burde være nødvendig i en slik sammenheng hvor det er helt umulig å vite hva man skulle ha gjort i situasjonen. Situasjonen som ingen - aller minst de tilstedeværende hadde noen som helst form for oversikt over!


Så kanskje de avdøde nå skal få hvile i fred? Kanskje de pårørende skal få lov til å starte sorgprosessen uten å måtte lese om sin egen tragedie i avisa hver eneste dag, i papirutgaver og på nett.. 


Og kanskje de som føler enorm skyld fordi de tok et valg som førte til at en overlevde mens en annen mistet livet - skal få lov til å slippe en enda hardere straff - enn den de sikkert har straffet seg med siden tragedien skjedde - nemlig ved hver eneste dag, å gjennomgå minutt for minutt alt som skjedde, og hvordan de kunne ha handlet annerledes i denne makabre situasjonen..


I den totalt uforberedte hendelsen - som ingen av oss som ikke var til stede i øyeblikket - kan klare å forestille oss hvordan var. Og heller ikke hvordan vi selv hadde reagert - eller hvilke valg vi hadde tatt. Akkurat der og da. I det grusomme som skjedde...


Jeg er helt sikker på at alle som var både i regjeringskvartalet og på Utøya for å hjelpe - gjorde så godt de kunne - og vel så det! Dette er mennesker som vier sitt eget liv til å hjelpe andre - og det er det viktig å ha i bakhodet når man kritiserer dem.


Derfor skulle jeg ønske at vi kunne slutte å grave i hva som kunne ha vært gjort annerledes, hvem som gjorde hva feil - og å slutte å granske ned til hver minste lille detalj. For det hjelper ikke noen av de berørte partene. Ikke de pårørende..og ikke de som jobber hver eneste dag for å hjelpe mennesker som er utsatt for ulykker, overfall, ran, voldtekter - og som er grundig trent opp til jobben sin - bare ikke til denne grufulle dagens hendelser - en bombe i regjeringskvartalet - og kaldblodig massakre på Utøya!






Det som hjelper - på sikt - er masse kjærlighet, omsorg og varme fra oss alle! Ikke glem disse berørte partene når mediadekningen stilner..og når dagene for de pårørende blir lange og stille..


Vær et medmenneske - også for de som var der og prøvde å hjelpe så godt de kunne. Vær et medmenneske for alle du møter - i kassa på Rimi, på sykkelstien, i kø på veien til jobb..


Det er mange som sliter i disse dager - og også av andre årsaker. Vi vet aldri hvem vi møter ute - i dag..eller i morgen - eller en annen dag. Vi vet ikke hvem de er - eller hva de har vært utsatt for eller har opplevd... Men vi kan gjøre en forskjell! 


Ved å gi et lite smil, strekke ut en hånd - eller å gi en god klem.


Jeg ønsker alle en god dag! Jeg håper dere går ut og virkelig nyter livet! For livet er det skjøreste vi har.. og vi må bruke det på noe som gir oss mening og glede <3


En riktig god klem til dere alle fra Konfliktlos.





1 kommentar:

  1. Så utrolig sterkt, godt og rørende skrevet!! Dette var bra.og så sårt. Men du setter ord på det på en fin måte. Har lest flere av dine tekster her nå og vil bare takke for alt du deler av din visdom. Jeg besøker deg igjen en dag jeg har enda bedre tid..god klem :)

    SvarSlett