Når man har rundet 50, en alder som jeg virkelig kjenner er en god alder for meg, skjer det dessverre også triste ting rundt oss..
For få dager siden, tapte en god venninne kampen mot kreften. Hun var et flott menneske som jeg satte stor pris på, og jeg kommer til å savne henne veldig som venn, støttespiller og sparringspartner. Jeg tenker på mannen og barna hennes, som mistet sin kone og mamma så alt, alt for tidlig..og synes det er så uendelig trist at hun er borte.
Hvorfor får noen snudd livene sine opp ned på denne måten? Det er så dønn urettferdig synes jeg! Fra å være en livsglad og sprudlende person det ene øyeblikket - så blir man syk, sliten og maktesløs i det neste..
Vi har ingen sikkerhet for at ikke vi selv skal rammes av denne sykdommen, eller en annen alvorlig sykdom. Ikke har vi klagerett på kroppene våre heller.. og det er da jeg lurer på - burde man ikke forberedes fra man er ung - i hvordan man skal takle å komme i en slik situasjon? Jeg kjenner flere som er rammet av alvorlig sykdom, og noen av dem har ingen til å hjelpe seg med å finne ut av hvilke rettigheter de har - eller hvem som kan avlaste dem med alle bekymringene som de går med - av både økonomisk art og i forhold til sykdommen og hva den gjør med deg..
Hvor henvender man seg egentlig? Hvem hjelper deg i jungelen av papirer og rettigheter som du har? Er det ok at alt dette blir en ekstra byrde - i tillegg til den du og familien din allerede har?
I Norge har vi det så godt, sier alle. Og jeg er enig i det. Vi har det godt. Så lenge vi ikke blir alvorlig syke, skadde, eller uføre. For blir vi det, så må vi i tillegg til å være veldig syke - dra på en reise ut i jungelen..en jungel full av utfordringer som vi ikke er forberedt på. Vi må ha med oss verktøy som vi aldri har lært å bruke..og vi må være ytterst forsiktige så vi ikke tråkker feil - for da kommer jungeldyret NAV og tar oss. Selv om vi ligger nede..
Sånn er det i Norge. Det sitter noen jungeldyr og passer på at vi ikke får det enkelt når vi først har havnet i deres klør..hvor de bestemmer alt en syke kan og ikke kan gjøre, og passer på at alt går riktig for seg for dem - i stedet for at de kunne sittet og jobbet for å finne ut av hvordan du som syk - kunne få all den hjelpen og oppbackingen du har krav på - uten at du behøvde å reise på en slik slitsom reise blant jungelens lover og regler som er forferdelig vanskelig å forholde
seg til når du er syk og sliten, og behøver hvile og godt stell.
Mitt ønske for alle som er syke og sliter med å finne ut av ting - skal kunne ringe ett eneste telefonnummer hvor de kan legge av seg alle de ekstra byrdene, og så kommer det noen å ordner opp for dem - slik at de kan konsentrere seg om å prøve å bli friske igjen.
Ha en fin søndags ettermiddag alle sammen!
Hilsen Konfliktlos.
For få dager siden, tapte en god venninne kampen mot kreften. Hun var et flott menneske som jeg satte stor pris på, og jeg kommer til å savne henne veldig som venn, støttespiller og sparringspartner. Jeg tenker på mannen og barna hennes, som mistet sin kone og mamma så alt, alt for tidlig..og synes det er så uendelig trist at hun er borte.
Hvorfor får noen snudd livene sine opp ned på denne måten? Det er så dønn urettferdig synes jeg! Fra å være en livsglad og sprudlende person det ene øyeblikket - så blir man syk, sliten og maktesløs i det neste..
Vi har ingen sikkerhet for at ikke vi selv skal rammes av denne sykdommen, eller en annen alvorlig sykdom. Ikke har vi klagerett på kroppene våre heller.. og det er da jeg lurer på - burde man ikke forberedes fra man er ung - i hvordan man skal takle å komme i en slik situasjon? Jeg kjenner flere som er rammet av alvorlig sykdom, og noen av dem har ingen til å hjelpe seg med å finne ut av hvilke rettigheter de har - eller hvem som kan avlaste dem med alle bekymringene som de går med - av både økonomisk art og i forhold til sykdommen og hva den gjør med deg..
Hvor henvender man seg egentlig? Hvem hjelper deg i jungelen av papirer og rettigheter som du har? Er det ok at alt dette blir en ekstra byrde - i tillegg til den du og familien din allerede har?
I Norge har vi det så godt, sier alle. Og jeg er enig i det. Vi har det godt. Så lenge vi ikke blir alvorlig syke, skadde, eller uføre. For blir vi det, så må vi i tillegg til å være veldig syke - dra på en reise ut i jungelen..en jungel full av utfordringer som vi ikke er forberedt på. Vi må ha med oss verktøy som vi aldri har lært å bruke..og vi må være ytterst forsiktige så vi ikke tråkker feil - for da kommer jungeldyret NAV og tar oss. Selv om vi ligger nede..
Sånn er det i Norge. Det sitter noen jungeldyr og passer på at vi ikke får det enkelt når vi først har havnet i deres klør..hvor de bestemmer alt en syke kan og ikke kan gjøre, og passer på at alt går riktig for seg for dem - i stedet for at de kunne sittet og jobbet for å finne ut av hvordan du som syk - kunne få all den hjelpen og oppbackingen du har krav på - uten at du behøvde å reise på en slik slitsom reise blant jungelens lover og regler som er forferdelig vanskelig å forholde
seg til når du er syk og sliten, og behøver hvile og godt stell.
Mitt ønske for alle som er syke og sliter med å finne ut av ting - skal kunne ringe ett eneste telefonnummer hvor de kan legge av seg alle de ekstra byrdene, og så kommer det noen å ordner opp for dem - slik at de kan konsentrere seg om å prøve å bli friske igjen.
Ha en fin søndags ettermiddag alle sammen!
Hilsen Konfliktlos.
Det har jeg tenkt på mange ganger, særlig etter at jeg fikk en kronisk sykdom. Det koster mange krefter å orientere seg i jungelen, krefter som man kunne brukt til å prøve å takle sykdommen. Det er noe feil når man får vondt i magen hver gang man får et brev fra nav, og den første tanken er: "Hva har de funnet på denne gangen, da?" Heldigvis klarte jeg å finne noen gode støttespillere (lege, fysioterapeut og gestaltterapeut)som hjalp meg i forhold til sykdommen, slik at det ble litt lettere for meg å takle byråkratiet. Nå, fire år etter, kan jeg si at jeg er over det verste, og lever et ganske godt liv...og det er ikke på grunn av, men på tross av systemet!
SvarSlett