Våren har kommet!

heart emoticonGod kveld!

smile emoticonVåren kom plutselig her på Nøtterøy!       


Krokusen blomstrer, hønene til naboen har blitt 

erstattet med påfugler om sier "koo-kooooo-ko-

koooo-ko-kooooo" hele dagen, og knoppene på

puselabbene prøver å sprenge seg ut til

myke, små puselabber, til fornøyelse for noen - 

og forargrelse (les atsjoo) for andre. 

 smile emoticon
Selv tåler jeg hverken høner, påfugler, eller 

puselabber, men jeg elsker våren - så da får 

allergi være allergi - og jeg gleder meg over alt 

det fantastiske som skjer når sola begynner å

varme opp jorda og menneskene... 

 For sola varmer virkelig opp både frossen jord,  

og frosne mennesker - og de som for to, 

tre uker siden hutret forbi meg på gata (inklusiv 

meg selv) har rettet seg opp i ryggen og smiler 

til forbipasserende. Takket være sola! 

Sola varmer opp hjertene og smilemusklene 

våre, og når jeg ser rundt meg på alle knopper 

som spretter, og hører barnelatter og skrik og 

skrål i gata, vet jeg helt sikkert at våren har

kommet - og at det er lenge til vinter og mørke 

skal gjøre oss frosne og tilstivnete. 


Jeg elsker våren! Jeg elsker sommeren også, og

høsten, men først er det vår....og jeg håper den 

varer lenge så vi får tid til å nyte den godt og 

lenge. 


Ha en flott helg, helgen før påske! 


Hilsen Konfliktlos <3

smile emoticon 

Midlertidig ute av drift

 God ettermiddag! :)

Sola skinner og gradestokken har gått fra minus 8 - til minus 1 grad i dag. Det er deilig vår i lufta, kombinert med kulde og litt snø. Akkurat passe deilig vinter, spør dere meg! Selv har jeg hatt noen måneder ute av drift, og jeg sliter litt med å komme tilbake i sporet igjen.. det føles som om jeg har sakket skikkelig akterut, at skiene, hvis det går an å bruke dem som metafor for selve livet, har blitt feilsmurt og er fulle av is og snø som gjør at uansett hvor mye jeg prøver å holde meg fast i dagliglivet - så går ingenting som smurt. Jeg sitter fast med kladdene mine, eller sklir utfor der jeg hadde trengt et par bremser - og uansett hva jeg gjør, så føles det som om alt og alle løper fra meg. Og, følelsen av å ikke strekke til, vokser og vokser, til den blir en diger klump i brystet som sitter dønn fast. Er det noen som har hatt den sånn? Det er ingen god følelse, og den er absolutt ikke god når jobben din er å hjelpe andre til å få det bedre!

Det er absolutt ikke noen god følelse, og jeg vet at det er enklere å veilede andre til å få et godt liv, enn å veilede seg selv. Men, tro dere meg - det er faktisk helt umulig å hjelpe andre, hvis man ikke selv har det bra. Det går bare ikke! Jeg har to valg nå - å stå ærlig fram som totalt utslitt, utbrent kall det hva du vil, kjært barn har mange navn, og å skynde meg langsomt tilbake i sporet sammen med alle de andre som er i riktig spor - eller å ta ut mine aller siste krefter og gå på til jeg ramler sammen. Jeg har gjentatte ganger tidligere valgt det siste, og da tar det fryktelig lang tid å komme seg på beina igjen, har jeg erfart. Det er derfor jeg er helt nødt til å velge det første alternativet denne gangen, ellers er jeg redd for at jeg ikke kommer til å komme meg tilbake i sporet igjen..

Jeg må velge å ta sjansen på at det er greit å henge etter en stund, helt greit å ikke klare alt jeg ønsker å klare akkurat nå, og helt greit at jeg skynder meg langsomt. Er det virkelig greit da? Vil jeg bli møtt med respekt hvis jeg ikke fikser det jeg pleier å fikse, eller hvis jeg ikke holder mål akkurat nå? Hva med jobben? Klientene - de som venter på at jeg skal komme tilbake og gjøre jobben min, hva med dem? Eller familien min, vennene mine, alle jeg har lovet å hjelpe? Kan de vente, da?

Hvis jeg skal komme meg helt tilbake til å være en god tiltakskonsulent, en god familierådskoordinator, og en god Konfliktlos - så må jeg ta sjansen på at det er greit at jeg kommer tilbake i mitt eget tempo. Jeg må ta sjansen på at ingen dømmer meg for at jeg ikke klarer å sjonglere alle gjøremål på en gang, og at jeg ikke har så mye tid til rådighet i starten, mens jeg ennå har kladder under skia, eller for mye gli når jeg trenger en bremse. Jeg må også lære meg at hvis noen dømmer meg for ikke å strekke til, så må de få lov til det. Det kan jeg dessverre ikke gjøre noe med akkurat nå.

Og jeg må tørre å si at jeg trenger en hånd å holde i hvis jeg snubler og faller underveis, en klem - og noen som smiler og viser at de synes at det er hyggelig å se meg. Det er det jeg trenger for å komme meg tilbake i riktig spor, og for å klare å henge med de andre på jobben, i familien, og i vennekretsen!

Der - nå turde jeg å be om hjelp! Det var ikke så vanskelig, var det vel? :)

Siden jeg spør meg selv, må jeg innrømme at det var vanskelig helt til jeg bestemte meg for at det får briste eller bære - jeg trenger faktisk litt hjelp til å komme tilbake til hverdagen! Og ingen kan jo hjelpe meg hvis jeg ikke ber om hjelp, kan de vel?

Dette gjelder oss alle - hvis vi ikke tør å vise oss svake - hvordan skal noen kunne hjelpe oss da?

Jeg skal ærlig innrømme at det ikke er lett å be om hjelp. Men jeg synes det er viktig å fortelle alle som sliter med noe, enten det er utbrenthet, sykdom, arbeidsforhold, eller problemer i familien - at de ikke er alene. ALLE sliter med noe i løpet av livet, og hvis vi som jobber med å hjelpe andre - ikke tør å vise fram at vi trenger hjelp når vi føler oss hjelpeløse - hvordan kan vi da hjelpe andre som før eller senere får skia fulle av kladder, eller som raser utfor i alt for stor fart? Jeg bare spør? :)

En viktig ting helt til slutt: Vi kan sikkert være gode alene, men sammen - som et team på jobben, i storfamilien, eller i en venneflokk - kan vi virkelig løfte hverandre til å være det beste av oss selv, noe som igjen gavner flokken. Heia samarbeid og det å løfte hverandre! :)

Ha en god og fin mandagskveld der ute! 

Hilsen Konfliktlos <3

Skolestart - følg med på barnet ditt - eller eleven din!

Skolestart er rett rundt hjørnet - vær observant og følg med på barnet ditt/eleven din!

Skolestart er rett rundt hjørnet, og mange barn og unge gruer seg til å begynne på skolen etter ferien. Ikke fordi de ikke liker å lære nye ting, men kanskje fordi de ikke er en del av fellesskapet, ikke er inkludert i noen vennegjeng, eller de blir mobbet fysisk eller psykisk. Hvis alle - både foreldre, lærere, og andre voksne som besteforeldre, tanter, onkler - eller storesøsken, ser og lytter litt ekstra godt til barna og elevene sine i starten av skoleåret - kan det hende de oppdager det tidlig hvis noe er galt med barnet eller hvis det vegrer seg for å gå på skolen. 

Vær ekstra på vakt nå i starten, så kan du kanskje hjelpe barnet ditt tidlig hvis det trenger din hjelp! Det er vondt å være barn eller ungdom som ikke hører hjemme...  Hilsen Konfliktlos.

Et barn er født ved Sognsvann!

Et barn er født ved Sognsvannet.

I går ble et lite barn født ute i skogen ved Sognsvann. Et bittelite nyfødt barn, født av en kvinne fra romfolket. En kvinne som ikke hadde noe sted å bo, som ikke har lov til å være her, og som blir kjeppjaget fra sted til sted – som om hun var en forbryter. Dette fordi hun er av romfolkets ætt. Og romfolket er noe av det mest forhatte folkeslaget her i landet Norge.

Et barn er født i Betlehem, i Betlehem

-        de gleder seg Jerusalem!

-        Hallelujah – halle- lu – jah!

Det er dessverre ikke mange nordmenn som gleder seg over at et lite barn av romfolket blir født i skogen ved Sognsvann.. jeg synes jeg hører  alle de negative kommentarene om at romfolket får se å komme seg hjem.

Jeg er rystet og sjokkert. Vi er i Norge, den 4.juli i 2013. En romkvinne er gravid. Hun gleder seg til å føde et barn, men lykken slipper ikke helt fram. Uroen og bekymring over hvor hun skal bo når hun føder barnet, og det at hun jages rundt fra sted til sted, som en flyktning og en kriminell – overskygger gleden og lykken over å skulle ha barn.

Norske mødre – de aller fleste i alle fall, blir gravide og hegner om seg selv og barnet. De nester – og lager seg et rede hvor det er trygt, varmt, og godt – og ikke minst klart – til den nye verdensborgeren skal komme. Skap og kommoder er fulle av bitte små, søte sparkebukser, bodier, sokker, undertøy, sengetøy, kjoler, tepper, og leker. Alt er klart – ikke minst flotte stellebord, lekre vogner i rosa, lilla, blått, gult, eller grønt! Det lille barnet er ivaretatt og ønsket – og alle gleder seg til å ta imot nurket.

Sykehusene står klare med leger, jordmødre, sykesøstre – og ikke minst utstyr – som skal hjelpe moren med å få den optimale og minst smertefrie fødselen for moren og barnet. Vi er heldige! Vi lever i et av verdens rikeste land.

Og - langt inni skogene ved Sognsvann – ligger en Romensk ung dame, på noen tepper og pledd – og føder et bittelite prematurt barn… fordi de ikke har et sted å bo, fordi de ikke vet nummeret til sykehuset – og – antakeligvis, var de lengst ned på prioriteringslisten for hvilke pasienter som trengte raskest hjelp!

Hvordan kan vi se barna våre i øynene og si at det er greit, eller at det er til pass for dem fordi de har kommet til Norge for å tigge? Hvem har vi blitt – vi som sitter helt øverst på bløtkaka? 

Har vi blitt roboter som ikke har kontakt med hjertene våre? Har vi det så godt at vi rett og slett kjeder oss, og bruker ytre stimuli som trening, spill, dop, eller shopping for å orke å leve, og som derfor ikke en gang selv, merker hvor lett vi tar på at en utstøtt menneskegruppe, som lever av å reise rundt og prøve å få seg mat og husly – blir kjeppjaget fra sted til sted – og fra kommune til kommune?

I mine øyne holder vi nordmenn på å sprekke av herskesyke og egoisme. Mange av oss ønsker nok å gjøre noe – og da blir vi møtt med hat og fremmedfrykt fra de aller fleste. Sosiale medier med krig og vold er så nær oss – at jeg tror vi lukker alt som er vondt, og de medmenneskelige følelsene helt ute…

Ønsker vi virkelig å være slike ufølsomme maskiner? Hvorfor kan vi ikke samle oss og gi noe av oss selv? Gi noe for å løfte et folkeslag som sliter – slik vi gir tv-aksjons penger til uland – hvor store deler av inntektene fra aksjonene går rett i lomma på toppene? Hva er det som er annerledes med romfolket – og som gjør at vi bare ønsker dem vekk? Og – hvorfor er det lettere og hyggeligere for folk å gi til ”tiggerne” i Afrika og Asia?

For det er i realiteten det de er – de som mottar penger fra tv aksjonen. De er tiggere – men de tigger ikke selv, og de kommer ikke hit til vårt land! Noen andre tigger for dem og bringer disse pengene til de som trenger det… det betyr ikke at ikke de som mottar disse pengene er kriminelle eller at de ikke tigger på gata. Nei – for det er mange av dem…

Det som betyr noe for oss nordmenn, er at vi slipper å se de som har det vondt og vanskelig! Vi slipper å ha dem i nærheten slik som romfolket. Vi kan bare gå inn på nettbanken, trykke noen tastetrykk – og overføre penger på et kontonummer. Avskrive oss vår dårlige samvittighet over at det lever mennesker på jorden som ikke har mat og drikken de trenger for å leve - for så å ikke tenke noe mer på det…

Men hva skal vi gjøre med bitte små, premature barn som fødes på en gressbakke langt uti skogen – som aller nådigst - ja, det vil jeg påstå - får være på et sykehus og få varme og stell i et par, tre dager – for så å måtte flytte ut i skogen igjen og å bo der sammen med andre små og store barn, for å kjempe om å overleve sult og kulden som vi merker det er denne sommeren..eller å dra hjem til enda verre tilstander i hjemlandet...

Skal vi ikke la barnet, moren og faren slippe inn i varmen, slik som de gjorde i Betlehem da Josef, Maria, og Jesusbarnet fikk lov til å komme inn i stallen?

Jeg bare spør? For hjertet mitt blør for den bitte lille babyen,moren og faren.

Hilsen Konfliktlos.

Hva med de som ikke tigger?

Dette innlegget har jeg hentet fra min andre blogg Mutterns blogg. Det hender nemlig at noe av det jeg skriver om passer på begge bloggene, og dette innlegget er et av dem:

I dag hadde jeg det egentlig veldig travelt. Men så viste det seg å bli en ganske rolig og forunderlig dag for Muttern. Dagen startet med at jeg skrev på Konfliktlos siden min på facebook:

God tirsdags morgen alle sammen! Jeg håper dere får det aller beste ut av denne deilige sommerdagen. Den minner meg om sommerdagene da jeg var barn. Litt stille, lat - og dorsk. Med fugler som kvitrer, syriner som dufter, deilig nykokt kaffelukt - og en humle som surrer i det fjerne - litt som om verden står stille... Jeg har mye å gjøre i dag, og det har kanskje du også? Men uansett, så er det godt å ta noen minutter og lukte, kjenne, føle - og ikke minst lytte til verden rundt oss. Mmmm...det er sommer! Ha en riktig deilig dag! Hilsen Konfliktlos.

Så ble jeg sittende i litt undring og mimring over hvor deilig det er når minnene fra barndommens sommer bare plutselig står foran meg med både lukter og følelsene jeg hadde den gangen.

Etterpå jobbet jeg litt, før jeg dro til min gamle mor og drakk kaffe. Hun har ordnet seg en liten koselig hageflekk i borettslaget, som er kranset inn av syriner, mandelblomster, og masse vakre roser. Når jeg satte meg ned i kurvstolen og nippet til kaffen fra små rosa blomstrete kopper, så jeg det blå havet bak alle de vakre sivene som vaiet i vinden, og jeg følte meg rik og veldig heldig i hjertet mitt.

Jeg bestemte meg for at jeg ikke skulle gjøre alt jeg hadde tenkt å gjøre i dag allikevel - fordi det var så flott vær. Så jeg ordnet bare det som måtte ordnes - og så dro jeg på brygga i Tønsberg hvor jeg satte meg på Havariet for å nyte resten av arbeidsdagen.

Da jeg endelig bestemte meg for å dra hjem, skulle jeg innom et par butikker. På veien stanset jeg et par ganger, og det var da jeg fikk se en dame og ei lita jente som gikk rundt og lette i søppelbøttene. De lette ikke bare i en, men i fire, fem stykker. Da jeg kjørte videre, så jeg at de også kikket under lokket på flere containere.

Jeg kjente at jeg fikk vondt i hjertet mitt ved tanken på at jeg selv hadde brukt dagen på å slappe av og kose meg både her og der, mens disse to, som sikkert var både sultne og tørste - gikk rundt og gravde i vårt - ditt og mitt søppel, for å få tak i noen flasker som de kunne pante og kjøpe noe for.

De hadde ikke mer enn en halvfull pose - og de gikk litt fram og tilbake i kassene for å se en siste gang om det fantes bare en liten flaske til. Da jeg kjørte videre, så jeg i bakspeilet at de leide hverandre og sang. Dette gjorde de på tross av at de er fattige og at de ikke har penger til mat og drikke.

Jeg ble veldig ydmyk i hjertet av å se hvor glade de var for "ingenting"... de var tydelig glade for å ha hverandre. Det var ikke vanskelig å se, for det lyste kjærlighet av dem. De var kanskje mor og datter, eller tante og niese, ikke vet jeg - men det jeg vet, er at de hadde noe fint og varmt seg imellom. De var i sin egen lille verden. I sin lille boble - der hvor det ikke var flaut  eller nedverdigende å rote i søpla, eller å synge sangleker mens man gjorde det. En vakker verden - det kunne jeg se helt tydelig...

Det hører med til historien at jeg stoppet ved neste butikk, gikk ut og tok ut noen kontanter før jeg kjørte tilbake for - veldig diskret, og uten å trampe på deres stolthetsfølelse - å putte i hendene på den voksne damen.

Jeg fant dem ikke... og ikke vet jeg hva jeg skulle ha gjort hvis jeg så dem heller. Ville jeg ha gitt dem pengene? Ja, jeg tror det! Men ville de ha likt at jeg ga penger til dem? Og - hva ville andre folk som hadde sett meg, sagt? 

Mange jeg kjenner ville ha blitt irriterte og sagt at man ikke kan gjøre sånn - og at disse "tiggerne" ikke har noe her i vår by å gjøre. Men jeg ville ikke ha brydd meg om hva de sa, jeg ville ha brydd meg om hva barnet og damen følte og tenkte når jeg ga dem pengene. Og så ville jeg ha håpet at de ikke var for stolte til å ta dem imot.

Etterpå ville jeg ha vært glad! Ikke fordi jeg selv hadde gjort en god gjerning, men fordi jeg har mulighet til å kunne rekke ut en bitteliten hjelpende hånd til noen som så sårt trenger det...

Det er så mye hat og hets rundt tiggerne i byen vår, og i landet vårt for øvrig. Selv har jeg skrevet at jeg synes de må få være her på lik linje som andre. Når det etterhvert kommer fram at det er mye organisert vinnings kriminalitet rundt tiggerne, så støtter jeg selvfølgelig ikke dette. Men disse to som jeg observerte i dag... en liten og en stor som prøvde å få endene til å møtes ved å samle flasker de kan pante, som vi andre kaster i søpla uten å ofre hverken fattige eller miljøet en tanke - disse to, og flere som dem - de vil jeg alltid komme til å hjelpe. Hvis de ønsker min hjelp!

                               
Det kunne like gjerne ha vært motsatt - at det var jeg og mine barn som gikk og pantet flasker for å overleve. Men jeg ble født i et annet land - og var så heldig at jeg fikk mulighet til å forsørge meg selv og mine barn...
                
Ha en fin dag alle sammen!

Hilsen Konfliktlos. :)

1. Hver dag er en fantastisk gave! Se ut av deg selv, og ut i verden.. virkelig SE!

Hvis du klarer dette - jeg sier ikke at det alltid er enkelt, eller at dine problemer ikke er viktige eller reelle - så vil du kanskje oppdage at dagen er god, og at det å leve er en gave! Om ikke annet, får du kanskje noen minutter eller timers pusterom fra det du sliter med - noe som igjen kan gi deg ro og glede, som igjen kan gi deg enda flere minutter eller timer med gode opplevelser. 

Let alltid etter et lite mirakel... en marihøne som sakte, sakte beveger seg oppover et strå... en blåklokke i veikanten som vaier i vinden... havets glitrende overflate som ser ut som små diamanter.... en gammel dame i pastellfarget bluse med permanent i sitt gråe hår... en eldre mann med alpelue som sitter og mater duene på benken i parken... lukten av lett sommervind som stryker forbi kinnet ditt en god klem fra et menneske som er glad i deg... og mange andre små- eller store ting.

Kun du vet hva som gjør deg lykkelig - gå ut og finn det! Ha en nydelig dag!

Hilsen Konfliktlos.

God morgen!

God morgen! I dag er det lørdag den 16.mars. Små, lette snøfnugg faller fra himmelen - og hele Nøtterøy er dekket av et hvitt teppe. Et fredelig hvitt teppe.

De fleste er inne - de som ikke er på vei til jobb - eller noe annet sted hvor de må være klokka 09.42 på en lørdags morgen. Vi som bor i Norge, sitte alle stort sett inne på denne tiden av en lørdags morgen i mars når snøen drysser ned fra himmelen, så sant vi ikke har en hund som skal luftes - eller et mål vi må komme oss til.

Så, da sitter vi her da - inne i våre hus eller leiligheter. Alene, eller sammen med noen. Noen er to, andre er tre - mens andre igjen er ti eller 15 fordi de har en stor familie, eller har besøk av noen i helgen. En del av oss er kanskje borte selv, noen er på hyttetur - andre har reist til campingvogna eller på hotell.

Men felles for de fleste, er at de er inne. Inne alene - eller sammen med noen de er glad i og liker, eller ikke liker. Sånn er det. Vi er inne. Inne og er glade - eller inne og er triste. Eller forskrekka, forbanna, forelska - eller fulle av energi. Og er vi fulle av energi, så er vi gjerne en tur på treninga, eller vi skal ut og gå på ski eller på beina - for å få ut energien. Og dette gjør vi også enten alene, eller sammen med noen.

Om du er alene på treninga sammen med mange andre som trener - eller om du er alene i hjemmet ditt - sammen med andre som også er der, er ganske likt. Du er der og gjør noe - og andre er også der og gjør noe. Allikevel kan det hende at det ikke er noen kommunikasjon mellom dere. Dere vet at det er andre der, men dere har ingen kontakt.

Andre igjen, kan være alene - og allikevel ha kommunikasjon med noen de er glade i. De kan være alene hjemme hos seg selv eller på skitur - og allikevel ha følelsen av en sterk kontakt med andre mennesker. De kan ha en så god og trygg følelse av å ha noen der - et eller annet sted - at de føler seg rike og absolutt ikke ensomme.

Slik er det her vi sitter. Vi kan ha mange rundt oss som er glad i oss - men vi merker det ikke fordi vi er ensomme inni hjertene våre. Eller vi kan sitte helt alene og vite at vi ikke er alene - fordi vi vet at det er noen der ute som tenker på oss og som bryr seg om oss.

Det er ikke så lett å oppdage ensomhet her i det litt kalde landet vårt Norge. Fordi vi har hus og leiligheter som vi kan kamuflere oss i. Slik som snøen kamuflerer den stygge, brune jorda og marken hvor ingenting spirer og gror. Og det er ikke bare hus og leiligheter som kan kamuflere ensomhet - det kan også travle jobber, familier, kjærester, og venner. Det at man har noe utad som kan fortelle verden at du ikke er alene - betyr nødvendigvis ikke at du ikke føler deg helt alene inni hjertet og i sjela di. 

Jeg kjenner noen som har det sånn. De føler seg helt alene i hjertene sine. Noen av dem lever alene - andre lever sammen med noen. Felles for dem alle, er at de føler seg dønn alene. De føler ikke at noen er glad i dem, de føler seg ikke forstått - og de føler seg fryktelig ensomme. 

Hva er det som gjør at noen av oss er lykkelige - alene eller sammen med andre, mens andre er ulykkelige uansett? Har det med arv eller miljø å gjøre? Med opplevelser i barndommen og ungdommen? Eller har det med hvordan du velger å se på hendelser og selve livet å gjøre? Er noen født lykkeligere enn andre rett og slett?

Jeg tror det er en blanding av alt. Jeg tror alle er født til verden med litt ulik bagasje. Så vokser vi opp med foreldre - som selv har ulik bagasje. I barndommen og i ungdomstiden, treffer vi andre personer - øvrig familie, barnehagepersonell, lærere, venner, nye venner - alle med hver sin bagasje. Noen flytter og får nye klassekamerater, nye lærere - og noen får nye foreldre og besteforeldre på grunn av skilsmisse eller dødsfall. 

Noen blir ertet - eller mobbet av familie, lærere, andre barn og unge... Man går på videregående, kanskje universitet, høyskoler - eller får seg jobb. Man reiser, treffer nye mennesker, får kjærester - gifter seg, skiller seg..

Alt dette til sammen - har noe å si for hvem akkurat DU er i dag! Og om du er den som er ensom og føler deg dønn alene - uansett om du har folk rundt deg som er veldig glade i deg, men du klarer ikke å ta det imot - så kan det ha noe med alt du har opplevd fram til nå å gjøre. 

Med hvem som ble foreldrene dine, hvem som slo deg ned umotivert på gata, hvem som forlot deg til fordel for enn annen - eller med hvem som mobbet deg og behandlet deg respektløst, å gjøre. Allikevel er det kun du som kan gjøre noe med det!

Kun DU kan fortelle deg selv at du er bra nok og at du er verdifull! Andre kan gjerne si det tusenvis av ganger - men det er kun du selv som kan få deg til å tro på det. Det er du som må åpne opp hjertet ditt slik at du kan klare å ta imot alt som er rundt deg, alt som tilbys deg. Kun DU kan fokusere på det som er positivt i livet ditt. For uansett hvor mørkt og trist det er - og jeg sier ikke at du ikke har noen grunn til å føle det slik - så er det faktisk kun du som kan slippe lyset, gleden - og andre mennesker inn i hjertet ditt. Kun DU!

Så - ha en riktig GOD LØRDAG alle dere der ute! Og spesielt akkurat DU som føler deg ensom langt inn i hjerterota. Spesielt til deg vil jeg sende masse gode tanker - og håpe at du åpner opp hjertet ditt for andre igjen. For du trenger ikke å føle deg alene eller ensom. Du kan velge deg bort fra ensomhet i forhold - og du kan velge å slippe andre mennesker inn i hjertet ditt hvis du er alene.

Jeg vet at DU kan det!

God helg alle sammen!

Hilsen Konfliktlos :)