Hjerter finnes overalt! 

Man møter bankende hjerter, hjerter som slår raskt - og hjerter som slår sakte. 

Unge hjerter, og gamle hjerter.

Hjerter som er på bristepunktet av kjærlighetssorg og andre sorger, og hjerter som er boblende lykkelige og glade.

Men, visste du at det finnes vannhjerter? Hjerter som oppstår av vanndråper?

Jeg fant noen bilder av dem - og jeg syntes de var så fine at jeg ville dele dem med dere - nå i det triste novemberværet.

 Hvis du ser på dem, så er de helt perfekte! De har ulike størrelser og farger - men de er alle like vakre...

Noen er vakrere for deg, enn for meg - og omvendt!
Men alle er vakre for noen!

Så jeg ønsker deg en riktig god tirsdags november ettermiddag med disse vakre hjertebildene!

Velg deg hvilket hjerte du liker best, og se hvor perfekt og vakkert det er. Kanskje hjertet ditt får en indre ro av å se på disse hjertene?

Hjerteklem fra Konfliktlos til hver og en av dere <3

MAMMAS SVIK

Jeg har anmeldt en bok på et nettsted som heter digglitt, som jeg skriver litt for. Og dette er den vondeste boka jeg noen gang har lest!

Det er boka MAMMAS SVIK som er skrevet av Anne-Brit Harsem for datteren til den ene moren som er dømt for grov vold og incest mot sine egne barn i den såkalte Alvdal saken. http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Ny-tiltale-mot-moren-i-Alvdal-saken-7016095.html

En gripende bok, som handler om en vond og grusom historie om hvordan en mor og en stefar bedriver grusomme voldelige og seksuelle overgrep mot barna sine, og om hvordan en pappa, en farmor, en farfar, naboer, lærere - og så til slutt barnevernet og et helt lokalsamfunn - svikter fire barn, ved å la være å lytte til den eldste datterens gjentatte bekymringsmeldinger til alle hun snakket med.

Boka handler rett og slett om dette ene ordet SVIK. Og jeg tenker på hvor mange barn som blir sveket hver eneste dag - av voksne som ikke tør eller vil - blande seg borti andre voksnes barneoppdragelse. Og langt mindre sende bekymringsmeldinger.

Det er så viktig at vi tør å si i fra når vi tror at noe er galt! Først kanskje til de som har ansvaret for barnet - og så hvis barnet ikke får det bedre - ta ansvar for å sende bekymringsmelding videre til barnevernet. Hvis vi ikke gjør det, vil voksne med unormal og grenseløs - kanskje voldelig og seksuell atferd mor små, hjelpeløse barn - lære barna sine at det de voksne gjør mot dem er riktig og greit, når det i virkeligheten er forferdelig galt!

Vi må ikke bli så redde for å si i fra til hverandre, eller å bry oss når vi ser at barn har det vondt. For barn har det ikke vondt uten grunn! Og når barna blir utagerende, trekker seg inn i seg selv, eller har spesiell atferd - så er det fordi barnet er et symptom på at noe er galt i deres oppvekstmiljø! Det er aldri barna som er slemme og vanskelige. Det er de voksne som ikke klarer omsorgsrollen - eller som bedriver omsorgssvikt på en eller annen måte. Ikke nødvendigvis så grusomt som i dette tilfellet, men allikevel omsorgsvikt i form av grenseløshet, rigiditet, avvisning, rus, konflikter, mangel på nærhet, og andre ting.

Jeg har selv fått kjeft av voksne fordi jeg har blandet meg inn i ting jeg ser er galt. Og det er verdt det - hvis det kan hjelpe et barn eller en ungdom til å få det bra!

Her kan dere lese bokanmeldelsen - og jeg anbefaler alle som jobber med barn, å lese denne boken - selv om den er grusom og vond. Fordi den er skrevet på en troverdig måte, om et veldig vanskelig tema.

http://digglitt.no/mammas-svik/

Ha en god dag!

Hilsen Konfliktlos :)

God Lørdag!

God lørdag! Her hvor jeg bor, er det grått og trist på utsiden av vinduet. Hvis jeg setter meg ned for å fundere over dette, så kan jeg sikkert bli tung til sinns. Noe må gjøres for å holde det gode humøret oppe! Av og til, skulle jeg ønske at jeg var kunstner og kunne ha digre lerreter stående i stua, hvor jeg kunne leke meg med alle farger jeg ønsket meg - og bare klasket alt opp på lerretet!

Så hvorfor gjør jeg ikke det, da? Det er jo ikke en uoverkommelig drøm, dette? 

Men, nei - jeg har sikkert tusen grunner for ikke å gjøre det, og her er noen av dem:

1. Hvor skal jeg gjøre av møblene mine, mens jeg maler?

2. Hva vil alle de som kommer innom tro hvis de må sitte på gulvet å drikke kaffe - oppå plast eller papp - i de nye kreasjonene sine?

3. Hvordan skal jeg orke å ha alt dette griseriet midt i huset - maling søl som kan bli dratt rundt omkring overalt?

4. Orker jeg alt rotet, tro?

5. Har jeg råd? Er ikke lerret og maling veldig dyrt - i alle fall hvis jeg skal ha ordentlige saker? Og det må jeg  - ellers blir det ikke noe gøy!

6. Har jeg ikke annet å gjøre?

Så jeg tror jeg bare dropper det. Det blir så masse stress og kaos. Og så tar det av tiden min. Alt det jeg BURDE og MÅ gjøre!

 

Men jeg har så lyst!

Jeg simpelthen bare elsker tanken på å stå barbeint midt i stua og klaske alle regnbuens farger rundt omkring på et lerret! Å kose meg her og nå - uten bekymringer og tanker om ting som har med jobben min å gjøre, om hjemmesiden min, om kursene mine er interessante nok,om evaluerings-skjemaer, eller om menneskene jeg er glad i - eller livet i sin helhet!

Så hvorfor tar jeg meg ikke en hel dag alene... kun med lerret og farger - og kanskje litt musikk på høy guffe, eller total stillhet...? For jeg lever vel ikke her på jorden for å løpe rundt omkring og å gjøre ting som jeg selv eller andre forventer av meg hele tiden?

Det er jo slik det har blitt i samfunnet vårt i dag. Vi gjør ofte mange ting fordi vi ikke vil falle utenfor, svikte noen, virke sløve - eller ikke svare til andres og egen forventning til hvem vi er... men er det slik vi finner indre ro og harmoni med andre? Ved å løpe av sted i suksessens maratonløp? Slik at livene våre blir som et kapittel i en bok - og vips så er det over!

Nei, slik synes ikke jeg at livet skal være! Av og til må man trå til og gjøre ting som man føler at man må eller burde - men ikke alltid.

Jeg tror sannelig at jeg skal finne fram et lerret i dag! I alle fall et lite et. Og maling har jeg fra da noen søte småjenter jeg kjenner malte verdens flotteste malerier til meg for en stund siden. Malerier med hjerter og engler - som de malte i nøyaktig hvilke farger de ønsket seg. Uten tanke på om det burde eller måtte være sånn eller slik...

Vi mennesker er rare! Vi lever store deler av livene våre, årene våre, månedene, ukene, dagene, timene, minuttene og sekundene våre - ut i fra hva andre ønsker av oss. Eller ut i fra hva vi selv synes at vi burde eller må gjøre.

Er det ikke merkelig?

Det er derfor jeg er så opptatt av å senke skuldrene - og å kjenne i hjertene våre hvor vi er i livet vårt, og hva vi virkelig ønsker å gjøre! Akkurat her og nå!

Hvordan kan vi vite hva vi egentlig vil og ønsker oss - livet er jo fullt av valg og muligheter? Vi finner det kanskje ut i slike stunder hvor vi slipper alt vi har tenkt å gjøre, for så å gjøre nettopp noe annet.

Noe uventet. Og noe som får fargene til å gnistre både inni og utenpå deg!

Det trenger ikke nødvendigvis å ha noe med farger å gjøre, det kan like godt ha med musikk, sport, litteratur, snekring, baking - ja, alt som du likte å gjøre da du var barn eller ungdom! Alt som du kanskje har gjemt og glemt - langt inn inn i direktøren, husmora, læreren, legen, snekkeren, sykepleieren, bibliotekaren eller rørleggeren!

Og - om det ikke blir slike flotte fargerike hus ut av det jeg maler - for det gjør det garantert ikke, så har jeg hatt min helt egen, deilige "klaskemaling på lerret" stund en lørdag ettermiddag i november...

Ha en flott helg videre - og finn deg noen farger du også! Det er skikkelig morsomt!

Hilsen Konfliktlos:)

God formiddag!

Da jeg våknet i dag tidlig, og kom ned på kjøkkenet - luktet det pepperkaker i hele huset! Og på benken lå det flere deler – nok til nesten en hel pepperkakelandsby! Jeg kjente en jublende kribling i magen, og følte meg utrolig glad og lett til sinns! Endelig! Endelig har vi klart det vi har avtalt hvert år, nemlig å starte tidlig med juleforberedelsene. Jeg bare elsker det!!! 

Når huset lukter av pepperkaker og andre juleforberedelser, så skjer det noe inni meg. Det skjer noe magisk! Noe deilig… og noe godt. Jeg blir myk som smør – og velvilligheten selv.

Jeg kjenner det som om jeg har ekstra indre fred og ro. Som om noen har trykket på en knapp – og vips så er jeg i den modusen der alt går av seg selv, og alt jeg gjør – uansett om det er slitsomt eller ei – er hyggelig, koselig – og gøy!

Men, pepperkakebaking? Og juleforberedelser – starter ikke allerede 1. November, tenker du kanskje? Og mange av dere synes kanskje det er frustrerende å gjøre det samme som oss, for mens vi er ekstremt julete hjemme hos oss - så er ikke alle like glade i jul eller juleforberedelser. 

Det er mange som hater julen, alt den står for – og alt den fører med seg. Noen har også med seg vonde opplevelser fra tidligere - som de bærer med seg slik at julen oppleves som noe negativt for dem. Og jeg tenker at sånn er det med oss mennesker. Vi har ulike preferanser for hva som er positivt og negativt i livene våre. Og dette bærer vi med oss, og på den måten påvirkes vår samhandling med andre mennesker av hva vi har opplevd før, minnene våre, hvordan vi har blitt møtt, osv.

For noen er julen fantastisk - for andre ikke! Slik er det med alt annet også. 

Det finnes ting som for meg kan virke helt merkelig at noen kan være opptatt av, og som folk bruker store deler av livet sitt på - som de har utrolig glede av. Jakt, handgliding, spille i korps, samle på frimerker, drive med hest –  alle sammen ting som jeg aldri kunne tenke meg å drive med selv. Eller Halloweenfeiring, for eksempel! Alle har tradisjoner eller vaner, som de koser seg med og som skaper glede i livet deres.Og de har det på akkurat samme måte med interessene sine, som jeg har det med juleforberedelser. 

Det er derfor jeg bruker egne  juleforberedelser og pepperkakehus som eksempel. For det er nok en av mine mest gledelige aktiviteter. Det å drive med juleforberedelser, deriblant å bygge pepperkakelandsbyer!

For å bygge et pepperkakehus, så må du planlegge. Du må ha alle ingrediensene som skal til, og derfor må du først sjekke i skuffer og skap om du har det du trenger. Så må du handle inn det som mangler – og i pepperkakeverden, så pleier det å være en god del fordi det er ca ett år siden sist du brukte disse ingrediensene sist. Så må du lage deigen og legge den over natten til godtgjøring. 

Videre – ønsker du kanskje å ha noen andre der når du lager landsbyen, og da må du finne ut hvem – og når det passer for vedkommende. Så må du samkjøre dine og de eller deres planer for resten av uka. Og så har du en plan.

Når dagen kommer for bakingen, trenger du noen verktøy. Du trenger kjevle, kniv, og tegninger eller maler av pepperkakehusene. Hvis du skal pynte huset, trenger du melis, egg, godteri og andre ting å pynte med. Og du trenger noe å lime husene sammen med – enten melis, smeltet sukker – eller limpistol! (NB! Limpistol kan kun brukes hvis pepperkakehusene ikke skal spises!)

.

Når dagen kommer, er du godt forberedt. Da kan du sitte og virkelig kose deg med bakingen. Og dette gjelder alt man holder på med.

Kanskje årsaken til at vi gleder oss til ting vi skal gjøre – handler om at vi bruker tid på å forberede det godt? Betyr det da at alt man forbereder seg godt til, kan bli lyst betont  - selv om det er å gå opp til verdens verste - for meg - matte eksamen?

Jeg tror det! Hvis jeg virkelig ønsker å jobbe med å like det. I motsatt tilfelle - tror jeg ikke at jeg klarer det.

I utgangspunktet tror jeg at man, hvis man virkelig ikke kan fordra juleforberedelser og julen – så handler det enten om noe man ikke har forberedt godt nok, slik at det blir stress -  eller at man ikke tør å si det som man føler og tenker til de rundt seg fordi man er redd for hva de andre vil tenke hvis du sier det nøyaktig slik det føles for deg.

Jeg tror nemlig de aller fleste kan få en akkurat så hyggelig og fin jul som de ønsker seg - hvis de ikke er i en dyp sorg, eller er syke, selvfølgelig! 

Dersom de ikke ønsker å feire jul, eller å bruke tid på å forberede seg – så er jo det helt greit, det også. Da trenger de jo bare å tørre å akseptere selv - og at det er akkurat slik de føler det.

Ingen kan få meg til å hoppe i strikk, for eksempel! Selv om det er mange som liker å hoppe i strikk – så blir jeg kvalm bare ved tanken. Men da sier jeg i fra! Jeg ønsker ikke å hoppe i strikk! Absolutt ikke! Og – ikke ti ville hester kan få meg til å gjøre det heller, og det er greit! Helt greit.

For selv om jeg før hadde lyst til å hoppe i strikk for å vise at jeg ikke er ei pyse, så er jeg glad for at jeg aldri kom så langt som å gjøre det. For det er flott å gå ut av komfort sonen sin. Det er ikke fullt så flott, eller kanskje lurt - å gå lang utover sine egne grenser?

Nå sitter du kanskje og tenker at – jammen, det er jo forskjell på å si nei til noe så ekstremt som å hoppe i strikk, som å si til familien sin og vennene sine – at man ikke ønsker å feire jul? Og, det er selvfølgelig et godt spørsmål…i og med at det ofte ikke kun er deg selv involvert i juleforberedelser og julefeiring, men for meg handler det om det samme. Fordi det er de samme mekanismene som slår inn. 

Vi velger kanskje å feire de andres jul - på tross av hva vi ønsker eller orker selv, og da kan det selvfølgelig aldri bli hyggelig eller fylt av glede.  

Hvis jeg er en person som ikke er tro mot meg selv og det jeg føler inni meg i forhold til slike ting – så kommer jeg sannsynligvis til å hate julen resten av livet. 

Dersom jeg derimot tør å ta tak i hvorfor jeg har det på denne måten, og jeg enten finner ut av hvorfor det er slik, og  velger å jobbe med det, eller sier at dette ønsker jeg ikke - så har jeg mulighet til å slippe å gå rundt og grue meg.

Julen og juleforberedelser har ikke nødvendigvis ikke alltid vært lystbetont og positivt for alle oss som elsker julen, heller – men vi har kanskje valgt å ta noen grep rundt dette? 

Personlig, har jeg valgt å kutte ned på de tingene i forhold til juleforberedelser som blir slitsomme, og å gjøre mer av det jeg synes er koselig. På den måten har jeg mer overskudd til å bli med på det de andre ønsker i forhold til dette, også.

Dette betyr også at jeg sjelden velger det samme som naboen eller venninnene mine - uten at jeg føler meg noe bedre eller dårligere enn dem til å lage jul. Noe som igjen betyr at jeg velger å ikke sammenlikne meg selv med noen andre  - hverken de som skal lage jul, eller med noen i det hele tatt. Jeg er meg, rett og slett. Sånn er det! Noe er jeg god på - andre ting ikke...

Jeg må virkelig kjenne etter hvordan jeg ønsker at min jul skal være! Min jul - med mine verdier, og mine forberedelser! 

Selv har jeg valgt å hoppe av kjøpskarusellen og alle må-tingene! Før bakte jeg tolv slag, hvorav et av dem var Goro som tok en hel natt å få til, og det var fryktelig vanskelig for meg å få disse kakene tynne nok, sprøe nok, og gode nok til at min fantastiske mormor skulle godkjenne dem. Jeg ga meg aldri - de bare måtte falle henne i smak! 

Så arrangerte jeg masse juleselskaper, og jeg var oppe hele natten til julaften for å pynte hele huset mens barna mine sov, slik at jeg skulle skape magi for dem. De pleide å finne meg sovende på sofaen julaftens morgen med alarmen for julekaker i ovnen - stående på bordet for å vekke meg slik at jeg kunne ta ut kakene i ovnen.

De siste årene, har jeg slakket veldig på kravene. Jeg har ikke lenger konkurranser med meg selv eller andre hvor jeg kjemper for å være bra nok, ha finest julehus, best mat, de penest kledde julebarna! Jeg trenger ingen å sammenlikne meg med for å ha det bra, kjenner jeg, jeg må gjøre det på min helt egen måte. Ingen andres...for først da kan jeg nyte julen og juleforberedelsene ordentlig. 

Jeg har de siste årene valgt å ha åpent juleverksted på kjøkkenbordet i hele desember. Da står alle verktøyene og alle krimskramseriene klart til bruk for de som måtte ønske det. Og- midt i dette kaoset, så gjør vi andre forberedelser som hører julen til. 

Rotete, ja! Men du verden så mye kos og hygge vi har – og så lite stress det blir for oss alle.

Når julen kommer, har vi tjuvstartet litt! Men det gjør ikke noe – så lenge vi har funnet et verktøy som gjør at julen blir avslappende og hyggelig for oss – i stedet for stressende og masete.

Forskjellen på før og nå, er at vi gjør det vi har tid, lyst og overskudd til. Vi pusser kanskje ikke så mye sølv - vi lager heller et pepperkakehus ekstra enn å bake Goro eller andre kaker, som vi heller har begynt å kjøpe ferdig. Og vaskingen - som vi virkelig var nøye på før - den venter vi kanskje med til på nyåret? For hva er vitsen med å vaske før vi baker og steker, slik at alt må vaskes ned på nytt igjen rett etterpå - for å ha noen dagers feiring med familie og venner? Vi har det vel like så hyggelig uten at vi vasker alle takene først? 

Noen kan kanskje bli litt fornærmet på oss fordi vi ikke har alle disse juleselskapene lenger, eller at vi tar andre valg i forhold til hva vi ønsker for oss selv… men det får ikke hjelpe, for hvis vi skal gå på akkord med oss selv for å gjøre andre til lags - så får vi det selvfølgelig aldri bra.

Og, alle er frie til å skape sine egne tradisjoner…slik som vi også er. Det kan kanskje tilogmed være vel så hyggelig å bytte på hvem som gjør hva - og ikke gro fast i en mønster av gamle vaner?

Kanskje dagen i dag, 2.November 2012 er den riktige dagen for å sette seg ned alene, eller sammen med familien sin – for å legge planer for hvordan julen og juleforberedelsene skal være i år.

For gjør dere det, så kan det hende at dere får mye tid til overs. Tid som dere kan bruke på å kose dere med noe av alt det positive som julen og forberedelsene tross alt har med seg, eller med noe annet som du heller har lyst til å gjøre...

Lykke til!

Jeg ønsker dere alle en god helg – og en riktig god førjulstid!

Ps: julen har allerede startet i butikkene - til noens forargelse og andres forlystelse. Jeg så nemlig et lysende reinsdyr da jeg kjørte forbi en av kjedebutikkene i dag tidlig! Og, selv om jeg ikke kommer til å bruke mye av tiden min inni butikkene og kjøpesentrene - så elsker jeg lysende reinsdyr, nisser og hjerter som byen blir pyntet med allerede 1.November! Jeg kommer tross alt fra byen som de siste årene har vunnet konkurransen om Vestfolds flotteste julegater..

Hilsen Konfliktlos J

Er du tro mot hjertet ditt?

Hvordan steller du med deg selv og sjelen din om dagen? Er du tro mot hjertet ditt?

Noen ganger gjør vi ting vi egentlig vet at vi kommer til å angre på. Som å gå et sted hvor vi egentlig ikke har lyst til å gå - eller å være med på ting som andre foreslår på våre vegne. Da går vi på akkord med oss selv. Og hvis vi gjør det mange ganger - og lenge nok, så kan det hende at vi ender opp helt utbrente.  

Og - hvis du ender opp helt utbrent - hva er du da? Ikke til glede for hverken deg selv eller andre...

Ja, jeg vet at mange ikke liker det ordet utbrent - men jeg bruker det allikevel! Det er et godt ord for en følelse som man kan ha når man føler at man ikke har noe mer energi. Når det er helt tomt, og ingenting å hente. Som en uttørket brønn. Et stort, tomt hull.

Men - hvem er det som blir utbrente, og hva skal man gjøre for å unngå å bli det?  Det er vel ingen tvil om at de som brenner for noe - det vil si, de som øser av seg selv til fordel for en sak, et familiemedlem, en vennegjeng, en arbeidssituasjon,eller til ektefelle, barn, eller foreldre - og hvor øsingen stort sett går en vei - slik at man til slutt å gå helt tom, er i faresonen? 

Eller - det kan kanskje være de som har vært langvarig eller alvorlig syke? De som er i sorg på grunn av dødsfall eller samlivsbrudd. Eller kanskje pensjonister og arbeidsledige? Hva skal så de gjøre for å få mer energi? Og for å beholde energien når de først har fått den?Kanskje de må begynne å fylle seg selv opp med gode opplevelser og sanseligheter?

Personlig, kan jeg ha masse utbytte av farger for å fylle meg opp! Og høsten er jo full av allverdens saftige, flotte farger! Ikke minst oransje! Oransje er en av mine yndlingsfarger, både på klær og på trær! Kan dere tenke dere noe deiligere enn å gå og vasse i oransje blader som faller fra trærne og som legger seg i små hauger når vinden tar tak i dem? I dag var det et fantastisk syn da jeg var ute og kjørte, med solen som skinte mot meg - mens oransje trær virvlet i en sirkel oppover og oppover mot himmelen... og i neste sekund - så kom det små, våte snøfnugg på bilvinduet.

Jeg elsker som sagt oransje - og jeg fyller opp meg selv med masse oransje sanseinntrykk som jeg skal spare på og ta fram en gang i februar - når jeg kanskje er lei av snøen? Og, når vinteren er her for fullt - kan jeg kjøpe meg oransje roser, eller male masse oransje på et ark!

I tillegg til farger, så fyller jeg meg opp med musikk! Mest ballader hvor syngedamer med sarte stemmer synger om tapt kjærlighet eller lengsel. Det gjør meg ikke trist, bare fylt opp av vakre toner. Jeg bare elsker å høre på for eksempel Eva Cassidy når hun synger Autumn Leaves - som opprinnelig er en fransk sang fra 1945 - som ble oversatt til engelsk i 1947. Eva Cassidy synger med sjelen sin... og jeg blir varm og god i hjertet av å lytte til hennes nydelige stemme, og hennes ofte litt annerledes måte å synge sangene på...

Hvis man ikke har fått tatt inn alle de vakre høstfargene som gult, oransje, rødt, rustrødt, vinrødt, rødbrunt, gyllent, guloransje, rødoransje osv - så kan man kanskje kjøpe seg noen fargerike plakater som man kan henge opp når man trenger fargene mest. Eller fylle opp sansene sine med andre ting som akvarium, garn i mange farger, en fargerik kopp full av fargeblyanter, eller noe annet som gir deg fargepåfyll!

Eller - hva med litt farge energi i form av aromaterapi? Hjemme hvis du er blakk - eller hos en aromaterapeut hvis du har råd til det?

Det er så masse vi kan fylle på med for å lage oss selv et lager som vi kan spare til dager hvor vi trenger det. Eller til her og nå - hvis du har akutt mangel på energi og/eller livsglede!

Vi tror ofte at vi trenger andre mennesker for å få energi, men det gjør vi ikke. Og - kanskje er det nettopp når vi er alene, at vi kan fylle opp den tomme brønnen? Noen ganger kommer det litt gråt og sorg ut av den brønnen man trodde var helt tom. Eller litt sinne. Og det er nødvendig for at alt det du fyller på, skal flyte fritt - og rett og slett være godt å hente fram når du trenger det.

Bøker med fargerike omslag, kan være gode både å se på - skrive i - og ikke minst å lese i! Og det å krype under et ullteppe med en god kopp te eller kaffe, og en bok - kan gjøre rene underverker for sjel og kropp for de som liker å lese!

Og er man tung, tom og tappet - så trenger man å gjøre noe ordentlig godt for seg selv. Og da mener jeg noe som ikke du blir sliten i hodet av, og som ikke gjør at du må bruke så masse hjerneaktivitet. 

Kanskje du skal ta på deg fargerike treningsklær og gå på treninga? Eller fargerikt, værtilpasset yttertøy og gå en rolig tur. I storm, i snø, i vind?

Eller - syng en sang, spill et instrument eller teater, spill fotball, tennis - eller dra til en svømmehall og svøm deg bort i blått, blått vann - og tørk deg med knallgule håndklær  etterpå.

Det er uendelig mange måter å fylle opp seg selv på! Bare husk å gjør det! Det er så alt for mange som tappes hver eneste dag - for så - når de har fylt seg selv opp, så nærmest løper de av sted og kaster alt de har fylt opp i seg selv, over til noen som trenger påfyll. Men det blir feil å gi bort alt man har! Og, hvis man fyller på nok - og litt til, så kan man dele av overskuddet, i stedet for av underskuddet!

Ha en herlig tid framover med masse farger og masse påfyll!

                       Hilsen Konfliktlos :)

Er du et medmenneske?

I Tønsbergs blads nettavis i dag, leser jeg at Vestfold har flest selvmord pr innbygger. 

Det er trist at noen velger å begå selvmord, og det er mange ulike årsaker til det - mange av dem sammensatt av ulike hendelser i livet, og av ens egne ressurser og helse. Men en ting som jeg synes er viktig, er at vi alle sammen tør å ta det innover oss som en realitet - at det er mange mennesker som sliter i samfunnet vårt i dag, og at vi alle kan utgjøre en stor forskjell for noen hver eneste dag ved å gjøre noe så enkelt som å nikke, smile, rose, si hei - hvordan har du det?, eller ved å gi noen en god klem.

Vi er så opptatte av at alt skal være perfekt i hverdagen vår, utad, på fasaden - at vi kanskje glemmer de viktigste tingene i livet? Og en av de tingene er det å være et medmenneske.Et medmenneske med tid og interesse for andre enn oss selv og vårt eget ve og vel! 

Et medmenneske som kan redde noens liv bare ved å være til stede for vedkommende og å se hva vedkommende sliter med. Det er dessverre ikke alltid slik at det er nok. Og noen ganger spiller det ingen rolle om vedkommende føler seg sett eller ei. Men hvis vi alle kikker rundt oss og ser ut av vår egen, lille komfortable - og ofte ganske kontrollerte hverdag, så vil vi kanskje se at der - på utsiden av gjengen, av familien, av kollegene, av klassen - der går det kanskje en eller to alene. Uten noen å dele gode eller dårlige opplevelser med. 

Og kanskje går de der selvvalgt, men sannsynligvis ikke. Kanskje har det skjedd noe som gjør at vedkommende sliter med å være sosial, og har det så vondt inni seg - av årsaker som vi andre ikke vet noe om, men som gjør at vedkommende velger å trekke seg helt inn i seg selv. Og på denne måten fungerer man ikke. Ikke alene - og langt mindre sammen med andre!

Når Vestfold blir trukket fram som det fylket som har de høyeste tallene, så forundrer det meg ikke så veldig. Vi lever i et fylke hvor veldig mye er basert på framgang og suksess. På å være flinkest, penest, flottest - og rikest. Det er disse verdiene som florerer blant veldig mange mennesker som jeg treffer i dagliglivet. Alt skal være perfekt! Og - hvis ikke alt er perfekt - så er man mislykket i både egne og i mange andres øyne. Hvis man ikke følger strømmen, så faller man fort ut av det gode selskap. 

Det er mange årsaker til at man faller ut av det "gode" selskap. Det kan være på grunn av sorg, angst, fattigdom, lærevansker, problemer i familien eller i parforholdet, ensomhet, følelsen av å ikke være bra nok - og sykdom,rus, diagnoser, eller andre ting.

Uansett årsaker, så er konsekvensen at man ofte havner utenfor et fellesskap - og når man ikke er del av et fellesskap, hva gjør det med måten en selv og samfunnet ser på deg?

Og hva gjør det med selvtilliten din? Hvis du hele tiden går rundt og føler deg ikke bra nok?

Det kan føre til at du bare setter deg rett ned med hodet i hendene og gir opp. Gir opp å være en del av fellesskapet med familie, naboer og venner - fordi du ikke har overskudd eller ressurser i form av krefter, ferdigheter - eller penger, til å klare å henge med de andre. 

Kanskje er vi i Vestfold så opptatt av å fremstå som perfekte - mens vi ikke føler oss perfekte inni oss i det hele tatt? Og kanskje det er derfor selvmordstatistikken er så høyt - fordi det er alt for slitsomt å leve i det samfunnet vi lever i, i dag - hvor vi skal se ut som Barbie og Ken, tjene det samme som Røkke, ha barn som sitter like stille, og er like søte som porselensdukker - og ha en suksessrik jobb, lekker bil, hus, hytte både på fjellet og ved sjøen - og gjerne en rekke dyre fritidsaktiviteter?

For hvem kan leve opp til alt dette? Og - hvor lenge er kampen om å fremstå med best fasade interessant? Når blir det tomt og meningsløst? Og hvem passer inn i denne malen?

Noen passer selvfølgelig godt inn og trives med det, og noen passer ikke inn - og har det fint i livet sitt allikevel. Men jeg tror det er de som ønsker å passe inn, og som må slite veldig hardt for å komme dit - enten økonomisk, i forhold til utseende eller karakterjag - som har det verst. Og også de som av naturlige årsaker bare faller utenfor fordi de har et skjult eller synlig handicap, en diagnose - eller blir utsatt for ubegripelige og vonde overgrep som de sliter med å komme over.

Så - før du slenger ut en negativ kommentar eller sladrer om noen - eller lar din stressede hverdag gjøre deg blind for at noen rundt deg har det vondt og vanskelig - så våkn opp!

Har du en venn som du har oversett i det siste, eller et familiemedlem som har det vondt? Har du en kollega som du føler er masete, eller er du en lærer eller en foreldre som hakker på barnet ditt  eller en skoleelev? Så STOPP et sekund eller to opp i livet ditt. Og se deg rundt... Er det noen som har falt utenfor gjengen, familien, nabolaget, kollegene, klassen, eller i sandkassa?

Spiller det noen rolle om du ikke får sett den og den kampen, polert bilen, vasket tøy, eller vært hos hudpleier eller frisøren - hvis det er noen rundt deg som trenger litt tid med deg akkurat nå? Er det for slitsomt å rekke ut en hånd eller gi en klem til en som trenger det i all travelheten din? Hva er det du løper for? Hva skal du rekke?

For det eneste du mister ved å løpe av sted - er tiden din... og tid har du masse av så lenge du av og til stanser opp. Ja, kanskje oppdager du at du - ved å strekke ut en hånd til en som virkelig trenger det - kanskje får en mer meningsfylt hverdag! Kanskje du ved å ta deg tid til noe annet enn det materialistiske og det travle i hverdagen din  - tilogmed kan bli beriket med den lykkefølelsen man får når man gjør noe så meningsfylt som å bety noe for noen?

Det er godt å vite at du strakk ut hånda! Så får vedkommende velge om han eller hun ønsker å ta imot det du har å gi. 

Og, vit at det aldri er noen som velger å gå alene på utsiden av fellesskapet... og at det - hvis det ikke er alvorlig psykisk sykdom, eller rus som er årsaken til at folk trekker seg bort - ofte bare er så utrolig lite som skal til for at vedkommende skal føle seg velkommen inn i varmen. Varmen der alle hører hjemme - enten du er ensom i - eller utenfor fellesskapet!

Ha en flott søndag alle sammen! :)

Hilsen Konfliktlos.

Trivsel på skolen!

                       

        Trivsel i skolehverdagen er ingen selvfølge! 
Alle barn har rett til å gå på skolen, og alle barn burde ha den samme retten til å føle seg trygge både på skoleveien, i timene  - og i friminuttene!

                    

Slik er det dessverre ikke alltid. Det skjer masse som "ingen" ser - eller tør å se - både til og fra, og på skolen. 

Selv kjenner jeg mange barn og unge som blir banket opp hver eneste dag. Eller som aldri får gå i fred.. og som får stygge kommentarer slengt etter seg overalt hvor de går... til slutt går de ikke ut i friminutter og pauser, og de blir ofte sittende alene i gangen til lenge etter at alle de andre skoleelevene har gått hjem for dagen, fordi de er livredde for å få bank på hjemveien.

Ofte venter en hel gjeng med feiginger bak skolen, i et skogholt - eller på en øde strekning - på at vedkommende skal komme forbi...

 Det er ikke alltid lærerne eller andre voksne ser hva som skjer. Noen ganger fordi de er travle og ikke tar seg tid til å se, andre ganger fordi de som plager vet akkurat hvor og når de skal gjøre det for at de voksne ikke skal se det. De lurer ofte mobbeofrene sine bak en vegg som ligger i skjul, ned en trapp som ligger på baksiden av skolen - eller det står en gjeng rundt en som holder på å banke opp en annen - for å skjule hva som foregår inni ringen.

 Helst burde alle skolebarn få lov til å være en del av et fellesskap! Et fellesskap med latter og lek, trygghet og glede! Hvis alle var en del av dette fellesskapet, og ingen ble holdt utenfor - så ville læringen gått lettere, og konsentrasjonen til mange elever bli bedre...

                      

Slik er det dessverre ikke i dag. Det er en økende tendens til mobbing og utestenging. Og mye av dette foregår via mobiler og sosiale medier - som for eksempel facebook..

Det er vondt å være utestengt eller å bli plaget fysisk og psykisk. Ingen burde bli utsatt for det - hverken barn, ungdom eller voksne. 

Noen ganger orker ikke barn eller ungdom å gå på skolen fordi de har det så forferdelig der... da sier de noen ganger at de har vondt i magen, eller i hodet. Eller de blir sinte - og roper ut at de hater å gå på skolen!

Hvis det er ditt barn som ofte har vondt - eller ofte er sint på skolen, så ta barnet eller ungdommen på alvor!

For du vil kanskje få sjokk hvis du visste hvordan ditt barns skolehverdag er...

Og noen ganger er også de som mobber ofte syke og sinte... fordi de gruer seg til nok en hverdag hvor de må leve opp til ryktet sitt som versting, og problembarn...

"Noen" må stoppe dette! Og "noen" er oss alle!

Vi har alle et ansvar for å si i fra når vi ser eller hører om at noen har det vondt!

Og vi kan starte med oss selv og hva vi sier om hverandre... og fortsette med barna våre så fort de kan forstå.

Lære dem gode holdninger til seg selv og hverandre. For hvis man har det bra med seg selv, så trenger man ikke å plage andre.

Og - vi kan drive holdningsskapende arbeid helt fra barnehagen.

For i barnehagen er barna åpne, nysgjerrige og lærervillige.

Og hvis de allerede i barnehagen lærer å si i fra hvis de selv eller andre blir plaget eller utstøtt, så sier de lettere i fra når de blir eldre og kommer oppover i klassetrinnene også.

Og - alle voksne må også se. Og tørre å gripe inn, enten ved å si i fra til noen andre - eller ved å gjøre noe selv.

God natt til dere alle!

Hilsen Konfliktlos.