Er du tro mot hjertet ditt?

Hvordan steller du med deg selv og sjelen din om dagen? Er du tro mot hjertet ditt?

Noen ganger gjør vi ting vi egentlig vet at vi kommer til å angre på. Som å gå et sted hvor vi egentlig ikke har lyst til å gå - eller å være med på ting som andre foreslår på våre vegne. Da går vi på akkord med oss selv. Og hvis vi gjør det mange ganger - og lenge nok, så kan det hende at vi ender opp helt utbrente.  

Og - hvis du ender opp helt utbrent - hva er du da? Ikke til glede for hverken deg selv eller andre...

Ja, jeg vet at mange ikke liker det ordet utbrent - men jeg bruker det allikevel! Det er et godt ord for en følelse som man kan ha når man føler at man ikke har noe mer energi. Når det er helt tomt, og ingenting å hente. Som en uttørket brønn. Et stort, tomt hull.

Men - hvem er det som blir utbrente, og hva skal man gjøre for å unngå å bli det?  Det er vel ingen tvil om at de som brenner for noe - det vil si, de som øser av seg selv til fordel for en sak, et familiemedlem, en vennegjeng, en arbeidssituasjon,eller til ektefelle, barn, eller foreldre - og hvor øsingen stort sett går en vei - slik at man til slutt å gå helt tom, er i faresonen? 

Eller - det kan kanskje være de som har vært langvarig eller alvorlig syke? De som er i sorg på grunn av dødsfall eller samlivsbrudd. Eller kanskje pensjonister og arbeidsledige? Hva skal så de gjøre for å få mer energi? Og for å beholde energien når de først har fått den?Kanskje de må begynne å fylle seg selv opp med gode opplevelser og sanseligheter?

Personlig, kan jeg ha masse utbytte av farger for å fylle meg opp! Og høsten er jo full av allverdens saftige, flotte farger! Ikke minst oransje! Oransje er en av mine yndlingsfarger, både på klær og på trær! Kan dere tenke dere noe deiligere enn å gå og vasse i oransje blader som faller fra trærne og som legger seg i små hauger når vinden tar tak i dem? I dag var det et fantastisk syn da jeg var ute og kjørte, med solen som skinte mot meg - mens oransje trær virvlet i en sirkel oppover og oppover mot himmelen... og i neste sekund - så kom det små, våte snøfnugg på bilvinduet.

Jeg elsker som sagt oransje - og jeg fyller opp meg selv med masse oransje sanseinntrykk som jeg skal spare på og ta fram en gang i februar - når jeg kanskje er lei av snøen? Og, når vinteren er her for fullt - kan jeg kjøpe meg oransje roser, eller male masse oransje på et ark!

I tillegg til farger, så fyller jeg meg opp med musikk! Mest ballader hvor syngedamer med sarte stemmer synger om tapt kjærlighet eller lengsel. Det gjør meg ikke trist, bare fylt opp av vakre toner. Jeg bare elsker å høre på for eksempel Eva Cassidy når hun synger Autumn Leaves - som opprinnelig er en fransk sang fra 1945 - som ble oversatt til engelsk i 1947. Eva Cassidy synger med sjelen sin... og jeg blir varm og god i hjertet av å lytte til hennes nydelige stemme, og hennes ofte litt annerledes måte å synge sangene på...

Hvis man ikke har fått tatt inn alle de vakre høstfargene som gult, oransje, rødt, rustrødt, vinrødt, rødbrunt, gyllent, guloransje, rødoransje osv - så kan man kanskje kjøpe seg noen fargerike plakater som man kan henge opp når man trenger fargene mest. Eller fylle opp sansene sine med andre ting som akvarium, garn i mange farger, en fargerik kopp full av fargeblyanter, eller noe annet som gir deg fargepåfyll!

Eller - hva med litt farge energi i form av aromaterapi? Hjemme hvis du er blakk - eller hos en aromaterapeut hvis du har råd til det?

Det er så masse vi kan fylle på med for å lage oss selv et lager som vi kan spare til dager hvor vi trenger det. Eller til her og nå - hvis du har akutt mangel på energi og/eller livsglede!

Vi tror ofte at vi trenger andre mennesker for å få energi, men det gjør vi ikke. Og - kanskje er det nettopp når vi er alene, at vi kan fylle opp den tomme brønnen? Noen ganger kommer det litt gråt og sorg ut av den brønnen man trodde var helt tom. Eller litt sinne. Og det er nødvendig for at alt det du fyller på, skal flyte fritt - og rett og slett være godt å hente fram når du trenger det.

Bøker med fargerike omslag, kan være gode både å se på - skrive i - og ikke minst å lese i! Og det å krype under et ullteppe med en god kopp te eller kaffe, og en bok - kan gjøre rene underverker for sjel og kropp for de som liker å lese!

Og er man tung, tom og tappet - så trenger man å gjøre noe ordentlig godt for seg selv. Og da mener jeg noe som ikke du blir sliten i hodet av, og som ikke gjør at du må bruke så masse hjerneaktivitet. 

Kanskje du skal ta på deg fargerike treningsklær og gå på treninga? Eller fargerikt, værtilpasset yttertøy og gå en rolig tur. I storm, i snø, i vind?

Eller - syng en sang, spill et instrument eller teater, spill fotball, tennis - eller dra til en svømmehall og svøm deg bort i blått, blått vann - og tørk deg med knallgule håndklær  etterpå.

Det er uendelig mange måter å fylle opp seg selv på! Bare husk å gjør det! Det er så alt for mange som tappes hver eneste dag - for så - når de har fylt seg selv opp, så nærmest løper de av sted og kaster alt de har fylt opp i seg selv, over til noen som trenger påfyll. Men det blir feil å gi bort alt man har! Og, hvis man fyller på nok - og litt til, så kan man dele av overskuddet, i stedet for av underskuddet!

Ha en herlig tid framover med masse farger og masse påfyll!

                       Hilsen Konfliktlos :)

Er du et medmenneske?

I Tønsbergs blads nettavis i dag, leser jeg at Vestfold har flest selvmord pr innbygger. 

Det er trist at noen velger å begå selvmord, og det er mange ulike årsaker til det - mange av dem sammensatt av ulike hendelser i livet, og av ens egne ressurser og helse. Men en ting som jeg synes er viktig, er at vi alle sammen tør å ta det innover oss som en realitet - at det er mange mennesker som sliter i samfunnet vårt i dag, og at vi alle kan utgjøre en stor forskjell for noen hver eneste dag ved å gjøre noe så enkelt som å nikke, smile, rose, si hei - hvordan har du det?, eller ved å gi noen en god klem.

Vi er så opptatte av at alt skal være perfekt i hverdagen vår, utad, på fasaden - at vi kanskje glemmer de viktigste tingene i livet? Og en av de tingene er det å være et medmenneske.Et medmenneske med tid og interesse for andre enn oss selv og vårt eget ve og vel! 

Et medmenneske som kan redde noens liv bare ved å være til stede for vedkommende og å se hva vedkommende sliter med. Det er dessverre ikke alltid slik at det er nok. Og noen ganger spiller det ingen rolle om vedkommende føler seg sett eller ei. Men hvis vi alle kikker rundt oss og ser ut av vår egen, lille komfortable - og ofte ganske kontrollerte hverdag, så vil vi kanskje se at der - på utsiden av gjengen, av familien, av kollegene, av klassen - der går det kanskje en eller to alene. Uten noen å dele gode eller dårlige opplevelser med. 

Og kanskje går de der selvvalgt, men sannsynligvis ikke. Kanskje har det skjedd noe som gjør at vedkommende sliter med å være sosial, og har det så vondt inni seg - av årsaker som vi andre ikke vet noe om, men som gjør at vedkommende velger å trekke seg helt inn i seg selv. Og på denne måten fungerer man ikke. Ikke alene - og langt mindre sammen med andre!

Når Vestfold blir trukket fram som det fylket som har de høyeste tallene, så forundrer det meg ikke så veldig. Vi lever i et fylke hvor veldig mye er basert på framgang og suksess. På å være flinkest, penest, flottest - og rikest. Det er disse verdiene som florerer blant veldig mange mennesker som jeg treffer i dagliglivet. Alt skal være perfekt! Og - hvis ikke alt er perfekt - så er man mislykket i både egne og i mange andres øyne. Hvis man ikke følger strømmen, så faller man fort ut av det gode selskap. 

Det er mange årsaker til at man faller ut av det "gode" selskap. Det kan være på grunn av sorg, angst, fattigdom, lærevansker, problemer i familien eller i parforholdet, ensomhet, følelsen av å ikke være bra nok - og sykdom,rus, diagnoser, eller andre ting.

Uansett årsaker, så er konsekvensen at man ofte havner utenfor et fellesskap - og når man ikke er del av et fellesskap, hva gjør det med måten en selv og samfunnet ser på deg?

Og hva gjør det med selvtilliten din? Hvis du hele tiden går rundt og føler deg ikke bra nok?

Det kan føre til at du bare setter deg rett ned med hodet i hendene og gir opp. Gir opp å være en del av fellesskapet med familie, naboer og venner - fordi du ikke har overskudd eller ressurser i form av krefter, ferdigheter - eller penger, til å klare å henge med de andre. 

Kanskje er vi i Vestfold så opptatt av å fremstå som perfekte - mens vi ikke føler oss perfekte inni oss i det hele tatt? Og kanskje det er derfor selvmordstatistikken er så høyt - fordi det er alt for slitsomt å leve i det samfunnet vi lever i, i dag - hvor vi skal se ut som Barbie og Ken, tjene det samme som Røkke, ha barn som sitter like stille, og er like søte som porselensdukker - og ha en suksessrik jobb, lekker bil, hus, hytte både på fjellet og ved sjøen - og gjerne en rekke dyre fritidsaktiviteter?

For hvem kan leve opp til alt dette? Og - hvor lenge er kampen om å fremstå med best fasade interessant? Når blir det tomt og meningsløst? Og hvem passer inn i denne malen?

Noen passer selvfølgelig godt inn og trives med det, og noen passer ikke inn - og har det fint i livet sitt allikevel. Men jeg tror det er de som ønsker å passe inn, og som må slite veldig hardt for å komme dit - enten økonomisk, i forhold til utseende eller karakterjag - som har det verst. Og også de som av naturlige årsaker bare faller utenfor fordi de har et skjult eller synlig handicap, en diagnose - eller blir utsatt for ubegripelige og vonde overgrep som de sliter med å komme over.

Så - før du slenger ut en negativ kommentar eller sladrer om noen - eller lar din stressede hverdag gjøre deg blind for at noen rundt deg har det vondt og vanskelig - så våkn opp!

Har du en venn som du har oversett i det siste, eller et familiemedlem som har det vondt? Har du en kollega som du føler er masete, eller er du en lærer eller en foreldre som hakker på barnet ditt  eller en skoleelev? Så STOPP et sekund eller to opp i livet ditt. Og se deg rundt... Er det noen som har falt utenfor gjengen, familien, nabolaget, kollegene, klassen, eller i sandkassa?

Spiller det noen rolle om du ikke får sett den og den kampen, polert bilen, vasket tøy, eller vært hos hudpleier eller frisøren - hvis det er noen rundt deg som trenger litt tid med deg akkurat nå? Er det for slitsomt å rekke ut en hånd eller gi en klem til en som trenger det i all travelheten din? Hva er det du løper for? Hva skal du rekke?

For det eneste du mister ved å løpe av sted - er tiden din... og tid har du masse av så lenge du av og til stanser opp. Ja, kanskje oppdager du at du - ved å strekke ut en hånd til en som virkelig trenger det - kanskje får en mer meningsfylt hverdag! Kanskje du ved å ta deg tid til noe annet enn det materialistiske og det travle i hverdagen din  - tilogmed kan bli beriket med den lykkefølelsen man får når man gjør noe så meningsfylt som å bety noe for noen?

Det er godt å vite at du strakk ut hånda! Så får vedkommende velge om han eller hun ønsker å ta imot det du har å gi. 

Og, vit at det aldri er noen som velger å gå alene på utsiden av fellesskapet... og at det - hvis det ikke er alvorlig psykisk sykdom, eller rus som er årsaken til at folk trekker seg bort - ofte bare er så utrolig lite som skal til for at vedkommende skal føle seg velkommen inn i varmen. Varmen der alle hører hjemme - enten du er ensom i - eller utenfor fellesskapet!

Ha en flott søndag alle sammen! :)

Hilsen Konfliktlos.

Trivsel på skolen!

                       

        Trivsel i skolehverdagen er ingen selvfølge! 
Alle barn har rett til å gå på skolen, og alle barn burde ha den samme retten til å føle seg trygge både på skoleveien, i timene  - og i friminuttene!

                    

Slik er det dessverre ikke alltid. Det skjer masse som "ingen" ser - eller tør å se - både til og fra, og på skolen. 

Selv kjenner jeg mange barn og unge som blir banket opp hver eneste dag. Eller som aldri får gå i fred.. og som får stygge kommentarer slengt etter seg overalt hvor de går... til slutt går de ikke ut i friminutter og pauser, og de blir ofte sittende alene i gangen til lenge etter at alle de andre skoleelevene har gått hjem for dagen, fordi de er livredde for å få bank på hjemveien.

Ofte venter en hel gjeng med feiginger bak skolen, i et skogholt - eller på en øde strekning - på at vedkommende skal komme forbi...

 Det er ikke alltid lærerne eller andre voksne ser hva som skjer. Noen ganger fordi de er travle og ikke tar seg tid til å se, andre ganger fordi de som plager vet akkurat hvor og når de skal gjøre det for at de voksne ikke skal se det. De lurer ofte mobbeofrene sine bak en vegg som ligger i skjul, ned en trapp som ligger på baksiden av skolen - eller det står en gjeng rundt en som holder på å banke opp en annen - for å skjule hva som foregår inni ringen.

 Helst burde alle skolebarn få lov til å være en del av et fellesskap! Et fellesskap med latter og lek, trygghet og glede! Hvis alle var en del av dette fellesskapet, og ingen ble holdt utenfor - så ville læringen gått lettere, og konsentrasjonen til mange elever bli bedre...

                      

Slik er det dessverre ikke i dag. Det er en økende tendens til mobbing og utestenging. Og mye av dette foregår via mobiler og sosiale medier - som for eksempel facebook..

Det er vondt å være utestengt eller å bli plaget fysisk og psykisk. Ingen burde bli utsatt for det - hverken barn, ungdom eller voksne. 

Noen ganger orker ikke barn eller ungdom å gå på skolen fordi de har det så forferdelig der... da sier de noen ganger at de har vondt i magen, eller i hodet. Eller de blir sinte - og roper ut at de hater å gå på skolen!

Hvis det er ditt barn som ofte har vondt - eller ofte er sint på skolen, så ta barnet eller ungdommen på alvor!

For du vil kanskje få sjokk hvis du visste hvordan ditt barns skolehverdag er...

Og noen ganger er også de som mobber ofte syke og sinte... fordi de gruer seg til nok en hverdag hvor de må leve opp til ryktet sitt som versting, og problembarn...

"Noen" må stoppe dette! Og "noen" er oss alle!

Vi har alle et ansvar for å si i fra når vi ser eller hører om at noen har det vondt!

Og vi kan starte med oss selv og hva vi sier om hverandre... og fortsette med barna våre så fort de kan forstå.

Lære dem gode holdninger til seg selv og hverandre. For hvis man har det bra med seg selv, så trenger man ikke å plage andre.

Og - vi kan drive holdningsskapende arbeid helt fra barnehagen.

For i barnehagen er barna åpne, nysgjerrige og lærervillige.

Og hvis de allerede i barnehagen lærer å si i fra hvis de selv eller andre blir plaget eller utstøtt, så sier de lettere i fra når de blir eldre og kommer oppover i klassetrinnene også.

Og - alle voksne må også se. Og tørre å gripe inn, enten ved å si i fra til noen andre - eller ved å gjøre noe selv.

God natt til dere alle!

Hilsen Konfliktlos.

Kan sorg og glede gå hånd i hånd?

Kan sorg og glede gå hånd i hånd?

For nøyaktig 8 år siden i dag, døde faren min. Han ble bare 67 år gammel - og fra å være glad for å ha verdens absolutt sprekeste og mest sporty pappa - til å se ham bare skrumpe sammen og bli sykere og sykere ganske raskt, var usigelig vondt.

Da jeg våknet i dag tidlig, så hadde jeg en knugende følelse i magen. Kroppen min fortalte meg at noe var feil, men hodet hadde ikke våknet helt ennå - så jeg brukte ganske lang tid på å huske at i dag, 1.oktober for 8 år siden, var den dagen pappa døde..

Jeg kom på det da jeg fikk svar på en sms som jeg sendte til en annen som sto ham veldig nær, og det var vedkommende - som skrev at det var hyggelig å få en sms akkurat i dag, som minnet meg på det. Og da falt liksom puslespillbiten over hvorfor jeg hadde denne knugende følelsen på plass. Så klart! Den vondeste dagen i mitt liv - var i dag - for 8 år siden! Og det husket kroppen min..

Jeg husket det for et par dager siden også. Og mange ganger i løpet av alle disse årene som har gått. Og det er like vondt hver gang jeg kommer på det. Og samtidig, får det meg til å tenke på mange gode minner fra gode stunder med pappaen min. Minner som gjør meg glad! Minner som gjør meg trist! Og minner som rører meg, og som gjør meg takknemlig for å ha hatt et menneske i livet mitt som var min trygghet og mitt store idol! Det er klart at vi hadde både gode dager og ikke fullt så gode dager sammen, i alle de 44 årene vi kjente hverandre - og et er klart at vi - som de fleste andre fedre og døtre ikke alltid var enige med hverandre. Og derfor husker man både gode og problematiske ting når man minnes noen... etterhvert tror jeg man ofte husker de gode tingene best. De andre tingene, blir liksom helt uvesentlige når man ikke kan se eller prate med hverandre lenger.

Denne blomsten - Tusenfryd - minner meg veldig om pappa hver gang han klippet plenen på hytta. Det minner meg om at han valgte å klippe rundt Tusenfrydene slik at han kunne nyte synet av dem.så lenge som mulig. Også etter at han ble syk, da han satt på det nye gliset sitt - traktoren - som han fikk slik at han kunne fortsette å gjøre det han likte å gjøre, selv om han var syk. Og dette bildet er av Tusenfrydene hans.

Hver gang jeg hører en Irsk sang, tenker jeg også på ham. Fordi han elsket denne musikken og alt som hadde med Irland å gjøre. I tillegg sang og spilte han Irske sanger på gitar. Daglig. Så hvordan Irske sanger ikke skal få meg til å tenke på pappa - er for meg helt utenkelig at kan gå an.

Det trenger ikke nødvendigvis å være dagen han ble født, eller dagen han døde som jeg kommer på minner om ham. Det kan være like så godt være en hvilken som helst dag. Han kan være borte fra tankene mine noen dager - for så plutselig å dukke opp igjen. Noen ganger blir jeg glad for å ha opplevd å ha ham til far, og andre ganger blir jeg lei meg fordi jeg skulle ønske han og jeg kunne ha fått mere tid sammen, sunget flere sanger sammen - og diskutert det vi pleide å diskutere sammen. Det gjør meg også trist hver gang jeg blir glad for noe og har lyst til å dele det med ham. For det finnes ingen lenger som jeg kan dele ting med slik jeg delte dem med ham - han var jo en helt unik person - akkurat som vi alle er. Og vi har alle våre helt unike forhold til hverander - som ingen andre kan erstatte.

Så, hvordan kan jeg glemme at faren min døde for 8 år siden i dag? Og - skal jeg ha dårlig samvittighet fordi jeg ikke husket det med en gang jeg våknet i dag tidlig?  Nei, jeg tror ikke at jeg trenger å ha dårlig samvittighet. Jeg er akkurat like glad i - og savner ham like mye - selv om jeg tillater meg å leve her og nå. Det er ikke nødvendig å holde såret åpent slik at det ikke skal gro rue på det. Pappa minst av alle, ville ha ønsket det! Og, jeg har ikke glemt det, for det er ikke mange dager siden jeg tenkte på det... Jeg har også valgt å fokusere mer på den dagen som han ble født. Den dagen vi pleide å feire ham mens han levde. Med bløtekake med jordbær på - som alltid var vanskelig å få pisket krem til på grunn av at det var på sommeren - ofte midt i den varmeste tiden. I fellesferien! Denne dagen pleier vi å snakke masse om deg, pappa! og ellers også... Når vi sitter under epletreet som du fikk i hodet da du skulle felle det, men som nektet å dø - og har vokst seg stort og fullt av epler igjen! Og, hver gang noen sier noe på en litt sarkastisk måte på radioen - da mener barnebarna ofte at det kunne ha vært deg.. Og ikke minst hver gang noen i familien skal ta viktige valg.... da spør ofte en av ungene meg "mamma - hva tror du bestefar ville ha sagt?"

Ja, det er vondt å ha sorg... og det kan være godt på en måte også.... for har man opplevd å ha noen man er utrolig glad i, rundt seg - så er savnet selvfølgelig stort.. Men alternativet er verre... for hvis det ikke gjør vondt å miste noen - så har man kanskje ikke opplevd å ha noen heller? Og det er jo en annen form for sorg...

Også her ved havet, ved huset ditt - som har vært huset til flere generasjoner av vår familie - er minnene om deg ekstra sterke... og ekstra gode...

Her føles det godt å være - fordi du er så nær... 

Så, sorgen over at du er borte  -er i ferd med å leges. Og det kjennes som en god sorg - nå når jeg har fått den litt på avstand. For det var godt å ha deg som pappa <3

Ha en fin kveld alle der ute! Og tør å leve og å være glad i de stundene du ikke sørger! For sorg og glede går hånd i hånd - og det er rom for begge...

Hilsen Konfliktlos:))

Valg!

Valg!

I verden i dag, så finnes det så utrolig mange valgmuligheter! Man kan velge hva man skal bli, hvilke skoler man skal gå på, hvilken mat man spiser, hvilke klær man har på seg, hvilke venner man har - og hvordan man oppfører seg mot andre.

Det hender at man tar ukloke valg - i affekt - som man angrer på i ettertid, og det hender man tar mer gjennomtenkte valg. Valg som på virker resten av livet.

Når man tar valg, så velger man - ikke bare for seg selv - men også for alle de involverte rundt seg. Og, man kan spørre seg - om det er en selv eller de andre man skal ta hensyn til. Og - derom strides de vise..

Selv har jeg stort sett valgt det som er det beste for de andre. Av og til har jeg også valgt noe som ikke er til beste for de andre. Begge deler kan være både riktig og feil..

Å ta et valg, er vanskelig - spesielt hvis det er følelser inni bildet.

Et valg du tar - kan noen ganger gjøres om på, andre ganger ikke. Avhengig av hva du velger - og hvem som er involvert i valget ditt.

Alle har vel hørt om valgets kval?

Valgets kval er vondt å ha. Fordi du - hvis du har valgets kval - antakeligvis har lyst på både i pose og i sekk. Og noen ganger kan du ikke få både i pose og i sekk - selv om du aldri så mye ønsker deg det.

Noen ganger er vi redde for å velge det vi selv ønsker fordi det sårer andre. Og noen ganger velger vi det de andre ønsker, og sårer oss selv.  Og hva enn vi velger - så får det ringvirkninger..langtidsvirkninger.

For hva er viktigst for oss på sikt?

Er det en kortvarig lykkefølelse - som går over så snart rusen har lagt seg litt, eller er det en langvarig, stabil, visshet om at dette valget du nå har tatt vil gjøre deg til et fornøyd menneske over tid?

Noen mennesker handler - og velger før de har tenkt over konsekvensene av valgene sine.

Og noen handler i sinne - kanskje også basert på en misforståelse -  og er for stolte til å gå tilbake på det de valgte den gangen..kanskje for lenge siden - i sinne. Rettferdig eller urettferdig - det vet bare den som tok valget. Og noen ganger, når man har fått ut sinnet sitt - så finner man ut at man valgte feil, men man er for stolt, redd, sta, usikker - til å rette det opp igjen.

Slik er det i kjærlighetsforhold, i forholdet mellom foreldre og barn - og i alle forhold som har med samhandling å gjøre. Enten det er i familien din, i vennekretsen - eller på jobben.

Når du skal ta et valg, så gi deg selv god tid til å tenke og å reflektere over hva konsekvensene blir - enten du velger å ta det ene - eller det andre valget. For valget du tar, er det du får. Og da er det viktig at du har valgt riktig!

Riktig for deg. For da blir det også riktig for de andre rundt deg. 

Men du må ha med deg hjertet ditt i valget. Og du må ikke lyve for deg selv og lukke igjen øynene for konsekvensene av valget du tar.

Hvis du helt ærlig, fra hjertet - kan forsvare valget du tar for deg selv, og du ikke prøver å bortforklare eller løpe fra fakta - så er valget ditt sannsynligvis riktig for deg.

Og hvis du merker masse motstand, en ubehagelig følelse eller at samvittigheten din sier deg at det du gjør nå er feil - overfor deg selv eller andre - da er det mest sannsynlig feil.

For hjertet ditt lyver ikke for deg. Det forteller deg om noe er riktig eller galt. Så lenge du er ærlig mot deg selv.

Så lykke til med hva du velger i dag, i morgen - og resten av livet!

Jeg legger ved en lenke til min private blogg Muttern.blogspot.no om et valg jeg tok i går. 

Nemlig å ønske min bror gratulerer med dagen på bloggen min. Og hvorfor jeg valgte det - kan dere lese om her:

http://muttern.blogspot.no/2012/09/gratulerer-med-dagen-bruttern.html

Ha en flott dag alle der ute!


Hilsen Konfliktlos <3

Heksejakten har begynt!

Nå har heksejakten begynt! 

Etter et par stille uker i uten nevneverdige oppslag i media angående 22 juli i fjor, har vi begynt oppvarmingen til rettsavgjørelsen 24 august. 

Oppvarmingen, opptrappingen, eller heksejakten. 

Kjært barn har mange navn..og det er mange som nå bruker denne heksejakten for å mele sin egen kake.

Jeg er sjeleglad for at det ikke var meg som var statsminister den dagen - og jeg syntes Jens Stoltenberg gjorde en flott jobb i en helt absurd situasjon. En situasjon som for de fleste her i vårt lille Norge - aldri ville drømme om, at kunne skje.

Jeg vet heldigvis ikke hvordan jeg hadde følt det hvis jeg var en av de pårørende til dramaet som utspant seg den dagen. Det er veldig forståelig at de ønsker seg svar og syndebukker. 

Men selve gjerningsmannen sitter inne bak lås og slå - i påvente av å få dommen sin. 

Og all de såkalte syndebukkene var der for å hjelpe - og selv om de ikke klarte å redde disse menneskene - hvor største delen var ungdommer, så prøvde de så godt de kunne! Selv om det dessverre ikke ble gjort godt nok..eller raskt nok..

De prøvde så godt de kunne, og slik de var opplært - eller kanskje ikke opplært - til å takle en slik situasjon.

Men de klarte det ikke. De feilet. Og det er de selvfølgelig aller mest klar over selv!

Og midt i sin egen selvransakelse av hva de kunne ha gjort annerledes, midt i sin egen skyldbevisste skam og mørke - soner de allerede en lang dom. For ingen er en strengere dommer enn en selv. Og når alt kommer til alt - så blir ikke disse 22 juli ofrene levende igjen uansett hvor mye skyld disse menneskene får kastet etter seg. Ingen pårørende får noen av sine tilbake igjen. Alt vi får, er masse drittkasting og beskyldninger - og hat. 

Destruktivt hat. Og mennesker som utnytter dette hatet til å manipulere, og til egen vinning. Egen vinning i form av en posisjon i samfunnet, et ord vunnet, en kamp om rettferdighet - og kanskje også en frustrasjon over noe annet  - som ganske raffinert blir brukt i denne kampen. Kampen om skyld.

Jeg vet ikke hvordan jeg hadde opptrådt hvis jeg var Jens Stoltenberg som skulle lede landet gjennom denne terrorhandlingen. Ei heller hvis jeg var en av politifolkene som kom tidlig på stedet og som etter det mange mener - "burde" ha gjort alt annerledes. 

Men jeg vet hvor uvirkelig det var å være en person som satt trygt i hjemmet sitt og så fulgte med på alt dette på TV - og det var helt uvirkelig for oss her hjemme... hvor uvirkelig var det ikke da å stå midt oppi det?

Jeg vet også hvordan mange utnytter vårt nå - så sårbare land - til å manipulere og til å så splid mellom ulike menneskegrupper i disse dager. 

Akkurat nå - sitter noen å godter seg fordi det de ønsket skulle skje, har skjedd. Samholdet er i ferd med å gå i oppløsning. 

Det flotte, gode, kjærlighetsfylte samholdet - som hele verden kommenterte at vi, nordmenn hadde - er i ferd med å rakne - og å pulveriseres..

Og hvem pulveriserer godheten, kjærligheten, og samholdet? Jo - vi selv!

Vi selv gjør akkurat dette: vi river ned alt det som var for godt til å være sant.. vi roper skjellsord og røsker i hverandre - og skriker til hverandre - om alt de andre kunne ha gjort annerledes...

Og - ikke minst om hva vi selv hadde gjort annerledes hvis vi hadde på oss de andres sko!

Og, hvem har noe å tjene på det?

Og - hvorfor gjør vi det?

Er det fordi mannen som utførte disse grusomme handlingene - har blitt tatt i med silkehansker? Er det fordi han som er den egentlige syndebukken har gått fram og tilbake med sleske smil, og har fått lov til å kommentere og til å uttale seg fritt og freidig om hvorfor han gjorde disse ugjerningene?

Er det fordi den som har skylden for alt dette - får slippe å ta konsekvensene av handlingene sine - og heller blir pakket inn i bomull og - slik det ser ut for oss - ser ut til å ha det - på tross av ugjerningene han har gjort - helt greit?

Hvis vi først skal ramse opp syndebukker, så kan vi jo starte med foreldrene. Eller kanskje besteforeldrene - eller oldeforeldrene til gjerningsmannen? Hva i barndommen gjorde at han følte et så sterkt behov for å utføre dette grusomme og ugjenkallelige mot så mange mennesker?

Hva med barnehage og skole? Hva slags ansvar har de tatt? Eller samfunnet for øvrig? De som lager våpen? De som holdt ham utenfor i lek - og de som lot som om de ikke så det?

Jeg tør påstå at absolutt alle som var der når det skjedde - ønsket å bidra så godt de kunne! Og at de også prøvde på det.. At de allikevel ikke klarte det - er dessverre grusomt trist. Og allikevel, dessverre - ikke noe å gjøre med nå.

Det er for sent. For sent for alle de som ble drept, og for de pårørende som aldri får se sine kjæreste igjen.. Det er ufattelig og grusomt vondt.

Og, det er viktig å ikke drive heksejakt om skyld nå i ettertid..

Lettere sagt enn gjort -  men allikevel nødvendig for å kunne gå videre i livet..

Det er nødvendig å gi slipp på jakten på disse menneskene som allerede har det veldig tøft. Nødvendig for ikke å ødelegge enda flere liv. 

Nødvendig for at ikke samfunnet vårt skal rakne helt..

Og nødvendig for at ikke den med all skyld - nemlig  gjerningsmannen - skal sitte i cella si og kose seg når han finner ut at - jo, da - han klarte det! 

Han klarte å drepe alle disse menneskene på en dag - og i etterkant av dette - så fløy folk i tottene på hverandre - og prøvde å stemple skyld i panna på hverandre. 

Akkurat det han håpet på! Akkurat det som skal til for å ødelegge landet vårt, verdiene våre, og samholdet vårt...

 Skal vi virkelig la ham få den fornøyelsen?

Skal vi ikke heller tenke over hvor grusomt det er  å gjøre sitt beste - og så vite etterpå at det beste ikke var godt nok.. og at mange døde fordi ting gikk galt? Det må jo være straff nok i massevis?

Ingen er når alt kommer til alt - en verre dommer enn en selv. Tenk hvilken belastning det er å vite at det du gjorde ikke var bra nok?

Og - hvorfor er vi ikke forberedt på slike ting? 

Kanskje vi lever i en boble av statusjag og vellykkethet - som gjør at vi ikke klarer å se realistisk på potensielle farer før vi har vært utsatt for dem? Kanskje det ikke er mulig å forutse at slike ting faktisk kan hende her i landet vårt?

Forhåpentligvis våkner vi opp før et er for sent - og stopper heksejakten. Heksejakten på statsministeren, på politifolkene, og på alle som ikke gjorde de riktige tingene den 22 juli i 2011.

Hvor ble det av kjærligheten som ble utløst av sitatet som en AUF jente skrev på facebook dagen etter:" hvis en mann kan vise så mye hat - tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen"

Det var et godt spørsmål den gangen, og er det også i dag.

Hilsen Konfliktlos.

Ett år etter!

Hva jeg gjorde for nøyaktig et år siden 22 juli 2011?

Jeg holdt egentlig på å pakke for å dra til hytta på Tjøme hvor jeg skulle være i en uke sammen med mann, voksne barn - og svigerbarn. Alle hadde kommet hjem for å ha denne årlige ferieuka med oss. Den hellige uka, som datteren min pleier å kalle den. Uka som alle setter av hvert år, etter nøye planlegging for å se om vi klarer å legge kabalen slik at den passer for alle.

Vi klarer det hvert år! Det vil si - vi strekker alle strikken ekstra langt for å få til å ha en hel uke hvor vi har masse deilig tid sammen. Kvalitets tid kalles det blant ungdommen.. men for meg - er det god, gammeldags familietid!

Så - noen har kommet, andre er på vei - en lager middag - og jeg har akkurat tatt meg en pause i pakkingen og gått inn på Facebook, da jeg oppdager noe merkelig på Facebook.. flere ungdommer jeg kjenner, mange av dem politisk aktive - har skrevet :"ikke ring noen på Utøya - en gal mann skyter der ute, og de kan bli oppdaget!" 

Først tror jeg at det bare er tull. Hvem i Norge kan tro på noe slikt tøys? Jeg konkluderer med at folk skriver masse rart og meningsløst på Facebook - og det minner meg om noe som ble satt i gang for å sette fokus på brystkreft, og det foregikk slik at ved å skrive tullete ting på statusen din - som bare kvinner kunne forstå, så skulle flere støtte opp om denne saken. Jeg mumler til de andre i familien at Facebook sannelig brukes til mye rart...

Etterhvert kommer det mange flere slike oppdateringer. Jeg ser at det ikke er de som vanligvis skriver mest rare ting på siden sin, som har skrevet dette - og begynner å lese nettaviser for å se om det virkelig kan være noe sant i det som skrives?

Plutselig roper jeg til resten av familien: " sett på tv'n - fort!" Jeg har nemlig funnet ut at det har vært bombing i regjeringskvartalet, og selv om hodet mitt ikke klarer å fatte at det er sant - har jeg på følelsen av at dette har en sammenheng med statusopdateringene til flere av Facebookvennene mine. Og jeg aner en sammenheng, men har problemer med å forstå hvilken...

Alle løper til tv for å finne ut av hva som har skjedd. Er det sant? Er det ikke sant? Tv'n står på resten av kvelden. Og natta. Vi klarer ikke å sove. Vi er i sjokk. 

Noe grusomt har skjedd i vårt lille, ufarlige land - Norge.

I lille, trygge Norge - hvor alt er fred og idyll.. i alle fall tilsynelatende..


Vi - som veldig mange andre i landet vårt, sitter klistret til TV skjermen - og klarer ikke å gjøre noe annet enn å sitte der i sjokk og vantro - og uten å klare å forstå hva som har skjedd..


Det var så ufattelig, og vi tror det ikke ennå.... selv ikke et helt år etter... 


Vi satt der i tre dager, før vi bestemte oss for at vi måtte slå av TV'n og dra på hytta. Vi måtte dra ned en rullegardin foran alt det ubegripelige som skjedde.. Vi trengte en timeout for å summe oss. For å komme til hektene. Og for rett og slett å klare å la de grusomme nyhetene synke inn. Litt etter litt.. 

Så, etter tre dager i sjokk - slo vi av TV, internett og radio, lot aviser være aviser - og reiste ut til havgapet, hvor vi badet, solte oss - og prøvde å klare å puste..


Når det var så vanskelig for oss - vi som ikke kjente noen av de berørte - bortsett fra en vi fikk vite om i ettertid, og som det hadde gått bra med.. hvordan var det ikke da for de berørte? Det går ikke an for meg eller de fleste av oss, å fatte hvor grusomt alt dette må ha vært for de som var nær de omkomne og savnede.. Det er rett og slett umulig!


Mange har opplevd sorg, og sorgen tar ulike former.. Min sorg er min, og din sorg er din - og ingen kan si at en har en verre sorg enn en annen.. men denne sorgen ble mer synlig - fordi den berørte så mange på en gang..


Og nå har det gått et år siden dette skjedde.. et år, lenge - men allikevel alt for kort til at jeg kan klare å forstå at dette virkelig har skjedd. Et langt, vondt år for mange. Både berørte og ikke berørte  - hvis man kan kalle noen ikke berørte i denne sammenhengen?


For selv tror jeg - at alle i landet vårt - ja, i mange andre land også - ble berørt av denne tragedien som rammet oss 22 juli 2012.


Det går nok ikke an å ikke føle sympati med dem som er rammet, og med avmakt mot den som gjorde dette mot dem. Så derfor blir det mye av denne saken - overalt!


Det er ikke lenge igjen til dommen faller. Fram til da, blir det nok fortsatt en del skriverier om emnet. Men etter det, håper jeg at de pårørende får lov til å sørge i fred. Får lov til å kjenne på sorgen og savnet etter sine kjære - og får lov til å langsomt, langsomt bygge opp igjen styrke, livsglede, og pågangsmot. Pågangsmot til å gå videre i livene sine.. til å klare å puste igjen...klare å finne glede i hverdagen. Hverdagen som ble brått revet fra dem en fin solskinnsdag i fjor sommer.


Det finnes ikke ord som kan trøste.. bare gode tanker og klemmer som kan deles ut til alle som trenger det...

Hilsen Konfliktlos <3