Kan sorg og glede gå hånd i hånd?

Kan sorg og glede gå hånd i hånd?

For nøyaktig 8 år siden i dag, døde faren min. Han ble bare 67 år gammel - og fra å være glad for å ha verdens absolutt sprekeste og mest sporty pappa - til å se ham bare skrumpe sammen og bli sykere og sykere ganske raskt, var usigelig vondt.

Da jeg våknet i dag tidlig, så hadde jeg en knugende følelse i magen. Kroppen min fortalte meg at noe var feil, men hodet hadde ikke våknet helt ennå - så jeg brukte ganske lang tid på å huske at i dag, 1.oktober for 8 år siden, var den dagen pappa døde..

Jeg kom på det da jeg fikk svar på en sms som jeg sendte til en annen som sto ham veldig nær, og det var vedkommende - som skrev at det var hyggelig å få en sms akkurat i dag, som minnet meg på det. Og da falt liksom puslespillbiten over hvorfor jeg hadde denne knugende følelsen på plass. Så klart! Den vondeste dagen i mitt liv - var i dag - for 8 år siden! Og det husket kroppen min..

Jeg husket det for et par dager siden også. Og mange ganger i løpet av alle disse årene som har gått. Og det er like vondt hver gang jeg kommer på det. Og samtidig, får det meg til å tenke på mange gode minner fra gode stunder med pappaen min. Minner som gjør meg glad! Minner som gjør meg trist! Og minner som rører meg, og som gjør meg takknemlig for å ha hatt et menneske i livet mitt som var min trygghet og mitt store idol! Det er klart at vi hadde både gode dager og ikke fullt så gode dager sammen, i alle de 44 årene vi kjente hverandre - og et er klart at vi - som de fleste andre fedre og døtre ikke alltid var enige med hverandre. Og derfor husker man både gode og problematiske ting når man minnes noen... etterhvert tror jeg man ofte husker de gode tingene best. De andre tingene, blir liksom helt uvesentlige når man ikke kan se eller prate med hverandre lenger.

Denne blomsten - Tusenfryd - minner meg veldig om pappa hver gang han klippet plenen på hytta. Det minner meg om at han valgte å klippe rundt Tusenfrydene slik at han kunne nyte synet av dem.så lenge som mulig. Også etter at han ble syk, da han satt på det nye gliset sitt - traktoren - som han fikk slik at han kunne fortsette å gjøre det han likte å gjøre, selv om han var syk. Og dette bildet er av Tusenfrydene hans.

Hver gang jeg hører en Irsk sang, tenker jeg også på ham. Fordi han elsket denne musikken og alt som hadde med Irland å gjøre. I tillegg sang og spilte han Irske sanger på gitar. Daglig. Så hvordan Irske sanger ikke skal få meg til å tenke på pappa - er for meg helt utenkelig at kan gå an.

Det trenger ikke nødvendigvis å være dagen han ble født, eller dagen han døde som jeg kommer på minner om ham. Det kan være like så godt være en hvilken som helst dag. Han kan være borte fra tankene mine noen dager - for så plutselig å dukke opp igjen. Noen ganger blir jeg glad for å ha opplevd å ha ham til far, og andre ganger blir jeg lei meg fordi jeg skulle ønske han og jeg kunne ha fått mere tid sammen, sunget flere sanger sammen - og diskutert det vi pleide å diskutere sammen. Det gjør meg også trist hver gang jeg blir glad for noe og har lyst til å dele det med ham. For det finnes ingen lenger som jeg kan dele ting med slik jeg delte dem med ham - han var jo en helt unik person - akkurat som vi alle er. Og vi har alle våre helt unike forhold til hverander - som ingen andre kan erstatte.

Så, hvordan kan jeg glemme at faren min døde for 8 år siden i dag? Og - skal jeg ha dårlig samvittighet fordi jeg ikke husket det med en gang jeg våknet i dag tidlig?  Nei, jeg tror ikke at jeg trenger å ha dårlig samvittighet. Jeg er akkurat like glad i - og savner ham like mye - selv om jeg tillater meg å leve her og nå. Det er ikke nødvendig å holde såret åpent slik at det ikke skal gro rue på det. Pappa minst av alle, ville ha ønsket det! Og, jeg har ikke glemt det, for det er ikke mange dager siden jeg tenkte på det... Jeg har også valgt å fokusere mer på den dagen som han ble født. Den dagen vi pleide å feire ham mens han levde. Med bløtekake med jordbær på - som alltid var vanskelig å få pisket krem til på grunn av at det var på sommeren - ofte midt i den varmeste tiden. I fellesferien! Denne dagen pleier vi å snakke masse om deg, pappa! og ellers også... Når vi sitter under epletreet som du fikk i hodet da du skulle felle det, men som nektet å dø - og har vokst seg stort og fullt av epler igjen! Og, hver gang noen sier noe på en litt sarkastisk måte på radioen - da mener barnebarna ofte at det kunne ha vært deg.. Og ikke minst hver gang noen i familien skal ta viktige valg.... da spør ofte en av ungene meg "mamma - hva tror du bestefar ville ha sagt?"

Ja, det er vondt å ha sorg... og det kan være godt på en måte også.... for har man opplevd å ha noen man er utrolig glad i, rundt seg - så er savnet selvfølgelig stort.. Men alternativet er verre... for hvis det ikke gjør vondt å miste noen - så har man kanskje ikke opplevd å ha noen heller? Og det er jo en annen form for sorg...

Også her ved havet, ved huset ditt - som har vært huset til flere generasjoner av vår familie - er minnene om deg ekstra sterke... og ekstra gode...

Her føles det godt å være - fordi du er så nær... 

Så, sorgen over at du er borte  -er i ferd med å leges. Og det kjennes som en god sorg - nå når jeg har fått den litt på avstand. For det var godt å ha deg som pappa <3

Ha en fin kveld alle der ute! Og tør å leve og å være glad i de stundene du ikke sørger! For sorg og glede går hånd i hånd - og det er rom for begge...

Hilsen Konfliktlos:))

Valg!

Valg!

I verden i dag, så finnes det så utrolig mange valgmuligheter! Man kan velge hva man skal bli, hvilke skoler man skal gå på, hvilken mat man spiser, hvilke klær man har på seg, hvilke venner man har - og hvordan man oppfører seg mot andre.

Det hender at man tar ukloke valg - i affekt - som man angrer på i ettertid, og det hender man tar mer gjennomtenkte valg. Valg som på virker resten av livet.

Når man tar valg, så velger man - ikke bare for seg selv - men også for alle de involverte rundt seg. Og, man kan spørre seg - om det er en selv eller de andre man skal ta hensyn til. Og - derom strides de vise..

Selv har jeg stort sett valgt det som er det beste for de andre. Av og til har jeg også valgt noe som ikke er til beste for de andre. Begge deler kan være både riktig og feil..

Å ta et valg, er vanskelig - spesielt hvis det er følelser inni bildet.

Et valg du tar - kan noen ganger gjøres om på, andre ganger ikke. Avhengig av hva du velger - og hvem som er involvert i valget ditt.

Alle har vel hørt om valgets kval?

Valgets kval er vondt å ha. Fordi du - hvis du har valgets kval - antakeligvis har lyst på både i pose og i sekk. Og noen ganger kan du ikke få både i pose og i sekk - selv om du aldri så mye ønsker deg det.

Noen ganger er vi redde for å velge det vi selv ønsker fordi det sårer andre. Og noen ganger velger vi det de andre ønsker, og sårer oss selv.  Og hva enn vi velger - så får det ringvirkninger..langtidsvirkninger.

For hva er viktigst for oss på sikt?

Er det en kortvarig lykkefølelse - som går over så snart rusen har lagt seg litt, eller er det en langvarig, stabil, visshet om at dette valget du nå har tatt vil gjøre deg til et fornøyd menneske over tid?

Noen mennesker handler - og velger før de har tenkt over konsekvensene av valgene sine.

Og noen handler i sinne - kanskje også basert på en misforståelse -  og er for stolte til å gå tilbake på det de valgte den gangen..kanskje for lenge siden - i sinne. Rettferdig eller urettferdig - det vet bare den som tok valget. Og noen ganger, når man har fått ut sinnet sitt - så finner man ut at man valgte feil, men man er for stolt, redd, sta, usikker - til å rette det opp igjen.

Slik er det i kjærlighetsforhold, i forholdet mellom foreldre og barn - og i alle forhold som har med samhandling å gjøre. Enten det er i familien din, i vennekretsen - eller på jobben.

Når du skal ta et valg, så gi deg selv god tid til å tenke og å reflektere over hva konsekvensene blir - enten du velger å ta det ene - eller det andre valget. For valget du tar, er det du får. Og da er det viktig at du har valgt riktig!

Riktig for deg. For da blir det også riktig for de andre rundt deg. 

Men du må ha med deg hjertet ditt i valget. Og du må ikke lyve for deg selv og lukke igjen øynene for konsekvensene av valget du tar.

Hvis du helt ærlig, fra hjertet - kan forsvare valget du tar for deg selv, og du ikke prøver å bortforklare eller løpe fra fakta - så er valget ditt sannsynligvis riktig for deg.

Og hvis du merker masse motstand, en ubehagelig følelse eller at samvittigheten din sier deg at det du gjør nå er feil - overfor deg selv eller andre - da er det mest sannsynlig feil.

For hjertet ditt lyver ikke for deg. Det forteller deg om noe er riktig eller galt. Så lenge du er ærlig mot deg selv.

Så lykke til med hva du velger i dag, i morgen - og resten av livet!

Jeg legger ved en lenke til min private blogg Muttern.blogspot.no om et valg jeg tok i går. 

Nemlig å ønske min bror gratulerer med dagen på bloggen min. Og hvorfor jeg valgte det - kan dere lese om her:

http://muttern.blogspot.no/2012/09/gratulerer-med-dagen-bruttern.html

Ha en flott dag alle der ute!


Hilsen Konfliktlos <3

Heksejakten har begynt!

Nå har heksejakten begynt! 

Etter et par stille uker i uten nevneverdige oppslag i media angående 22 juli i fjor, har vi begynt oppvarmingen til rettsavgjørelsen 24 august. 

Oppvarmingen, opptrappingen, eller heksejakten. 

Kjært barn har mange navn..og det er mange som nå bruker denne heksejakten for å mele sin egen kake.

Jeg er sjeleglad for at det ikke var meg som var statsminister den dagen - og jeg syntes Jens Stoltenberg gjorde en flott jobb i en helt absurd situasjon. En situasjon som for de fleste her i vårt lille Norge - aldri ville drømme om, at kunne skje.

Jeg vet heldigvis ikke hvordan jeg hadde følt det hvis jeg var en av de pårørende til dramaet som utspant seg den dagen. Det er veldig forståelig at de ønsker seg svar og syndebukker. 

Men selve gjerningsmannen sitter inne bak lås og slå - i påvente av å få dommen sin. 

Og all de såkalte syndebukkene var der for å hjelpe - og selv om de ikke klarte å redde disse menneskene - hvor største delen var ungdommer, så prøvde de så godt de kunne! Selv om det dessverre ikke ble gjort godt nok..eller raskt nok..

De prøvde så godt de kunne, og slik de var opplært - eller kanskje ikke opplært - til å takle en slik situasjon.

Men de klarte det ikke. De feilet. Og det er de selvfølgelig aller mest klar over selv!

Og midt i sin egen selvransakelse av hva de kunne ha gjort annerledes, midt i sin egen skyldbevisste skam og mørke - soner de allerede en lang dom. For ingen er en strengere dommer enn en selv. Og når alt kommer til alt - så blir ikke disse 22 juli ofrene levende igjen uansett hvor mye skyld disse menneskene får kastet etter seg. Ingen pårørende får noen av sine tilbake igjen. Alt vi får, er masse drittkasting og beskyldninger - og hat. 

Destruktivt hat. Og mennesker som utnytter dette hatet til å manipulere, og til egen vinning. Egen vinning i form av en posisjon i samfunnet, et ord vunnet, en kamp om rettferdighet - og kanskje også en frustrasjon over noe annet  - som ganske raffinert blir brukt i denne kampen. Kampen om skyld.

Jeg vet ikke hvordan jeg hadde opptrådt hvis jeg var Jens Stoltenberg som skulle lede landet gjennom denne terrorhandlingen. Ei heller hvis jeg var en av politifolkene som kom tidlig på stedet og som etter det mange mener - "burde" ha gjort alt annerledes. 

Men jeg vet hvor uvirkelig det var å være en person som satt trygt i hjemmet sitt og så fulgte med på alt dette på TV - og det var helt uvirkelig for oss her hjemme... hvor uvirkelig var det ikke da å stå midt oppi det?

Jeg vet også hvordan mange utnytter vårt nå - så sårbare land - til å manipulere og til å så splid mellom ulike menneskegrupper i disse dager. 

Akkurat nå - sitter noen å godter seg fordi det de ønsket skulle skje, har skjedd. Samholdet er i ferd med å gå i oppløsning. 

Det flotte, gode, kjærlighetsfylte samholdet - som hele verden kommenterte at vi, nordmenn hadde - er i ferd med å rakne - og å pulveriseres..

Og hvem pulveriserer godheten, kjærligheten, og samholdet? Jo - vi selv!

Vi selv gjør akkurat dette: vi river ned alt det som var for godt til å være sant.. vi roper skjellsord og røsker i hverandre - og skriker til hverandre - om alt de andre kunne ha gjort annerledes...

Og - ikke minst om hva vi selv hadde gjort annerledes hvis vi hadde på oss de andres sko!

Og, hvem har noe å tjene på det?

Og - hvorfor gjør vi det?

Er det fordi mannen som utførte disse grusomme handlingene - har blitt tatt i med silkehansker? Er det fordi han som er den egentlige syndebukken har gått fram og tilbake med sleske smil, og har fått lov til å kommentere og til å uttale seg fritt og freidig om hvorfor han gjorde disse ugjerningene?

Er det fordi den som har skylden for alt dette - får slippe å ta konsekvensene av handlingene sine - og heller blir pakket inn i bomull og - slik det ser ut for oss - ser ut til å ha det - på tross av ugjerningene han har gjort - helt greit?

Hvis vi først skal ramse opp syndebukker, så kan vi jo starte med foreldrene. Eller kanskje besteforeldrene - eller oldeforeldrene til gjerningsmannen? Hva i barndommen gjorde at han følte et så sterkt behov for å utføre dette grusomme og ugjenkallelige mot så mange mennesker?

Hva med barnehage og skole? Hva slags ansvar har de tatt? Eller samfunnet for øvrig? De som lager våpen? De som holdt ham utenfor i lek - og de som lot som om de ikke så det?

Jeg tør påstå at absolutt alle som var der når det skjedde - ønsket å bidra så godt de kunne! Og at de også prøvde på det.. At de allikevel ikke klarte det - er dessverre grusomt trist. Og allikevel, dessverre - ikke noe å gjøre med nå.

Det er for sent. For sent for alle de som ble drept, og for de pårørende som aldri får se sine kjæreste igjen.. Det er ufattelig og grusomt vondt.

Og, det er viktig å ikke drive heksejakt om skyld nå i ettertid..

Lettere sagt enn gjort -  men allikevel nødvendig for å kunne gå videre i livet..

Det er nødvendig å gi slipp på jakten på disse menneskene som allerede har det veldig tøft. Nødvendig for ikke å ødelegge enda flere liv. 

Nødvendig for at ikke samfunnet vårt skal rakne helt..

Og nødvendig for at ikke den med all skyld - nemlig  gjerningsmannen - skal sitte i cella si og kose seg når han finner ut at - jo, da - han klarte det! 

Han klarte å drepe alle disse menneskene på en dag - og i etterkant av dette - så fløy folk i tottene på hverandre - og prøvde å stemple skyld i panna på hverandre. 

Akkurat det han håpet på! Akkurat det som skal til for å ødelegge landet vårt, verdiene våre, og samholdet vårt...

 Skal vi virkelig la ham få den fornøyelsen?

Skal vi ikke heller tenke over hvor grusomt det er  å gjøre sitt beste - og så vite etterpå at det beste ikke var godt nok.. og at mange døde fordi ting gikk galt? Det må jo være straff nok i massevis?

Ingen er når alt kommer til alt - en verre dommer enn en selv. Tenk hvilken belastning det er å vite at det du gjorde ikke var bra nok?

Og - hvorfor er vi ikke forberedt på slike ting? 

Kanskje vi lever i en boble av statusjag og vellykkethet - som gjør at vi ikke klarer å se realistisk på potensielle farer før vi har vært utsatt for dem? Kanskje det ikke er mulig å forutse at slike ting faktisk kan hende her i landet vårt?

Forhåpentligvis våkner vi opp før et er for sent - og stopper heksejakten. Heksejakten på statsministeren, på politifolkene, og på alle som ikke gjorde de riktige tingene den 22 juli i 2011.

Hvor ble det av kjærligheten som ble utløst av sitatet som en AUF jente skrev på facebook dagen etter:" hvis en mann kan vise så mye hat - tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen"

Det var et godt spørsmål den gangen, og er det også i dag.

Hilsen Konfliktlos.

Ett år etter!

Hva jeg gjorde for nøyaktig et år siden 22 juli 2011?

Jeg holdt egentlig på å pakke for å dra til hytta på Tjøme hvor jeg skulle være i en uke sammen med mann, voksne barn - og svigerbarn. Alle hadde kommet hjem for å ha denne årlige ferieuka med oss. Den hellige uka, som datteren min pleier å kalle den. Uka som alle setter av hvert år, etter nøye planlegging for å se om vi klarer å legge kabalen slik at den passer for alle.

Vi klarer det hvert år! Det vil si - vi strekker alle strikken ekstra langt for å få til å ha en hel uke hvor vi har masse deilig tid sammen. Kvalitets tid kalles det blant ungdommen.. men for meg - er det god, gammeldags familietid!

Så - noen har kommet, andre er på vei - en lager middag - og jeg har akkurat tatt meg en pause i pakkingen og gått inn på Facebook, da jeg oppdager noe merkelig på Facebook.. flere ungdommer jeg kjenner, mange av dem politisk aktive - har skrevet :"ikke ring noen på Utøya - en gal mann skyter der ute, og de kan bli oppdaget!" 

Først tror jeg at det bare er tull. Hvem i Norge kan tro på noe slikt tøys? Jeg konkluderer med at folk skriver masse rart og meningsløst på Facebook - og det minner meg om noe som ble satt i gang for å sette fokus på brystkreft, og det foregikk slik at ved å skrive tullete ting på statusen din - som bare kvinner kunne forstå, så skulle flere støtte opp om denne saken. Jeg mumler til de andre i familien at Facebook sannelig brukes til mye rart...

Etterhvert kommer det mange flere slike oppdateringer. Jeg ser at det ikke er de som vanligvis skriver mest rare ting på siden sin, som har skrevet dette - og begynner å lese nettaviser for å se om det virkelig kan være noe sant i det som skrives?

Plutselig roper jeg til resten av familien: " sett på tv'n - fort!" Jeg har nemlig funnet ut at det har vært bombing i regjeringskvartalet, og selv om hodet mitt ikke klarer å fatte at det er sant - har jeg på følelsen av at dette har en sammenheng med statusopdateringene til flere av Facebookvennene mine. Og jeg aner en sammenheng, men har problemer med å forstå hvilken...

Alle løper til tv for å finne ut av hva som har skjedd. Er det sant? Er det ikke sant? Tv'n står på resten av kvelden. Og natta. Vi klarer ikke å sove. Vi er i sjokk. 

Noe grusomt har skjedd i vårt lille, ufarlige land - Norge.

I lille, trygge Norge - hvor alt er fred og idyll.. i alle fall tilsynelatende..


Vi - som veldig mange andre i landet vårt, sitter klistret til TV skjermen - og klarer ikke å gjøre noe annet enn å sitte der i sjokk og vantro - og uten å klare å forstå hva som har skjedd..


Det var så ufattelig, og vi tror det ikke ennå.... selv ikke et helt år etter... 


Vi satt der i tre dager, før vi bestemte oss for at vi måtte slå av TV'n og dra på hytta. Vi måtte dra ned en rullegardin foran alt det ubegripelige som skjedde.. Vi trengte en timeout for å summe oss. For å komme til hektene. Og for rett og slett å klare å la de grusomme nyhetene synke inn. Litt etter litt.. 

Så, etter tre dager i sjokk - slo vi av TV, internett og radio, lot aviser være aviser - og reiste ut til havgapet, hvor vi badet, solte oss - og prøvde å klare å puste..


Når det var så vanskelig for oss - vi som ikke kjente noen av de berørte - bortsett fra en vi fikk vite om i ettertid, og som det hadde gått bra med.. hvordan var det ikke da for de berørte? Det går ikke an for meg eller de fleste av oss, å fatte hvor grusomt alt dette må ha vært for de som var nær de omkomne og savnede.. Det er rett og slett umulig!


Mange har opplevd sorg, og sorgen tar ulike former.. Min sorg er min, og din sorg er din - og ingen kan si at en har en verre sorg enn en annen.. men denne sorgen ble mer synlig - fordi den berørte så mange på en gang..


Og nå har det gått et år siden dette skjedde.. et år, lenge - men allikevel alt for kort til at jeg kan klare å forstå at dette virkelig har skjedd. Et langt, vondt år for mange. Både berørte og ikke berørte  - hvis man kan kalle noen ikke berørte i denne sammenhengen?


For selv tror jeg - at alle i landet vårt - ja, i mange andre land også - ble berørt av denne tragedien som rammet oss 22 juli 2012.


Det går nok ikke an å ikke føle sympati med dem som er rammet, og med avmakt mot den som gjorde dette mot dem. Så derfor blir det mye av denne saken - overalt!


Det er ikke lenge igjen til dommen faller. Fram til da, blir det nok fortsatt en del skriverier om emnet. Men etter det, håper jeg at de pårørende får lov til å sørge i fred. Får lov til å kjenne på sorgen og savnet etter sine kjære - og får lov til å langsomt, langsomt bygge opp igjen styrke, livsglede, og pågangsmot. Pågangsmot til å gå videre i livene sine.. til å klare å puste igjen...klare å finne glede i hverdagen. Hverdagen som ble brått revet fra dem en fin solskinnsdag i fjor sommer.


Det finnes ikke ord som kan trøste.. bare gode tanker og klemmer som kan deles ut til alle som trenger det...

Hilsen Konfliktlos <3

Grufs!

Har du noen gang opplevd "grufs"? 

Grufs - kan for eksempel være at en person kommer inn i rommet og sprer det dårlige humøret sitt over de som i utgangspunktet sitter i rommet og har det hyggelig, fortsatt lykkelige og uvitende om at den lette, gode stemningen i rommet - snart vil bli erstattet med dårlige energier.

Hvorfor er det så mange som lar sitt dårlige humør gå utover andre?

• er det kravene til seg selv  - eller andre som gjør at de aldri blir fornøyde?
• er det tidsklemma?
• stress?
• mangel på søvn?
• mangel på mat?
• indre eller ytre konflikter?

Ja, hvorfor er det egentlig så mange mennesker som går rundt og sprer sitt eget dårlige humør i ulike settinger? 

Og - skal vi tillate at de gjør det? Eller skal vi si i fra?

De fleste av disse menneskene har det vondt inni seg. Og mange kommer ilende til med åpne armer - klare for å tilby sin støtte og sin sympati til disse menneskene. Men er det riktig at noen mennesker - uansett om de har det vondt eller ikke - skal få lov til å kaste sine indre demoner over oss andre - slik at vi også får en dårlig dag, en dårlig uke - eller en dårlig ferie?

Og - hvordan stopper vi dem - eller i det minste - hvordan får vi dem til å stanse et lite sekund i sin allerede oppkavede og stressede tilværelse - og får dem til å slutte å kaste edder og galle over oss fordi vi tilfeldigvis er der foran dem - eller fordi de har oppsøkt oss fordi vi lar oss bruke til slikt? 

Og hvordan skal vi få dem til å forstå at det ikke er oss som sitter sammen med andre og har det hyggelig, som har ansvaret for å ha startet en krangel - når det er vedkommende som har med seg masse negativt inn i et rom, et selskap, eller på en jobb?

Tenk deg at du har samlet sammen familie og venner til et grillparty. Festen har startet - og alle som har kommet sitter og prater - og har det veldig hyggelig. Da kommer plutselig en person inn døra. Litt for sent, men det er greit. Litt irritert - noe som også er relativt greit, for vi er jo så vant til at denne personen er lettere irritert ofte. Videre, er hun litt sliten fordi hun kommer rett fra jobben - og det er jo forståelig. Mange av de andre som er her - har jo også akkurat kommet rett fra jobben - og er også ganske slitne etter en lang arbeidsuke.

Det som tar kaka - er når denne personen, la oss kalle henne Lisa - slenger seg ned sammen med oss - og blir irritert på tante Eva fordi hun sier noe "feil" - noe som Lisa er lei av å snakke om. Noe hun ikke føler at hun fikser veldig bra. Noe som egentlig er et stort problem for henne.. kanskje noe på jobben, noe i kjærlighetslivet - eller noe annet som hun sliter med.

Og - hun svarer ekkelt og irritabelt, og kanskje med en liten syrlig bemerkning - slik at tante Eva bokstavelig talt "klapper" sammen. Som en klappstol - eller en ballong som luften sakte men sikkert siver ut av. 

Og vi andre ser at tante Eva - som var så sprudlende og glad da hun kom, og som påtok seg den veldig utakknemlige jobben å skulle muntre opp Lisa litt - fikk seg et mentalt slag rett i fjeset som gjorde at lufta gikk ut av henne. Hun sank sammen - og resten av kvelden var hun som en tung, dorsk melsekk.. uten mer å si.. uten energi - og uten den gløden i øynene - og det lyset hun skinte av da de øvrige gjestene kom.

Hun gikk tidlig hjem fra festen, og noen dager etter - da jeg ringte henne for å høre hvordan hun hadde det - så var hun syk og lå på sofaen og orket ingenting.

Er det riktig at slike som Lisa - som det finnes ganske mange av rundt omkring - skal få lov til å herse med andre slik som Lisa gjorde med tante Eva - bare fordi hun selv ikke har det så bra som hun ønsker det i livet sitt?

Hvem sin feil er det at Lisa ikke har det bra? Og - hvorfor lar hun det gå utover stakkars tante Eva - som bare hadde laget i stand et hyggelig selskap? Er det tilfeldig at "offeret" blir tante Eva - eller er det et mønster i hvem Lisa lar sin negativitet gå utover?

Slik det ser ut for meg, har Lisa noe uoppgjort med noen - noe som plager henne. Kanskje det er noe hun ikke klarer å bli ferdig med - og noe som gjør at hun sliter med seg selv - slik at hun må få det ut et sted, og da er tante Eva et lett bytte - snill og omsorgsfull som hun er..

Men da må Lisa ta ansvar for å gjøre noe med det. Ta tak i det som er problemet, det som tærer inni henne, det hun kanskje ikke ønsker å gjøre noe med - men som hun burde gjøre noe med - slik at hun ikke forpester alle de andres glede over å være samlet og å ha det hyggelig, rett og slett fordi hun ikke klarer å ha det hyggelig med tanker som tynger henne ned og som tar fra henne humøret hennes.

Det hadde vært mye bedre for alle - inkludert Lisa selv - hvis hun tok det opp med vedkommende som kanskje hadde behandlet henne slik som hun selv behandler tante Eva. Og hvis hun ikke tør eller orker det -  så kan hun kanskje gå et sted og få hjelp til å slippe taket i sorgen, smerten, og den indre aggresjonen som hun bærer på - og som hindrer henne i å ha det bra med menneskene rundt seg.

For tante Eva er bare en godt voksen tante - som har hatt sine egne problemer og ting å slite med opp igjennom årene - og når hun sitter glad og fornøyd på en grillfest og koser seg med familien sin - så skal hun få lov til å sitte der og kose seg - uten å bli skjelt ut av Lisa som har en sterk, indre aggresjon som hun denne gangen retter mot henne.

Ingen skal være nødt til å ta imot "dritt" eller "søppel" fra andre. Ei heller å bli påført urettferdig harme - som igjen gjør at vedkommende får ødelagt sin gode dag, sitt gode humør. Selvfølgelig har man ansvar for selv å sette grenser, men er man snill og god, og blir litt satt ut av en slik behandling - så er det ikke altid så lett hverken å stoppe vedkommende, eller å klare å beholde det gode humøret og gleden man hadde.

Hvis den andre personen det veldig vondt og man vet det, så er det lurt å trå varsomt - og å vise den som slenger "dritten" sin over deg at du er glad i vedkommende, samtidig som du påpeker at det ikke er ok at vedkommende oppfører seg respektløst mot deg eller andre.

Men selv om de har det vondt - så er det viktig at slike mennesker som Lisa forstår at de må ta tak i sitt eget liv, og ikke oppføre seg respektløst og slemt mot andre - selv om de sliter og har problemer..

For - hvis hun fortsetter å oppføre seg på same måten som hun gjorde mot tante Eva -  så kan hun våkne brått opp en dag - og finne ut at alle de som er oppriktig glade i henne, alle som ville henne vel og som virkelig kunne ha støttet og hjulpet henne - ikke er der lenger.. De er rett og slett brukt opp som søppelkasser!

Så - ta vare på de som er glad i deg, og ikke bruk dem opp. For plutselig en dag har du ingen som er der for deg.. fordi du var for opptatt av deg selv og ditt behov for å kaste søppelet ditt..

Ha en riktig god dag der ute  - enten du er en tante Eva, eller en Lisa!

Hilsen Konfliktlos :)

Solen skinner - og fra avisene smiler ungdommer som ikke lever lengre til oss..

Sola skinner, og fra papiraviser og nettavisene smiler ungdommer som ikke lever lengre.. Faren til en av dem har akkurat fått vite at datteren hans levde flere timer etter at hun ble skutt.. og mange lurer på hvorfor ikke hun ble bedre tatt hånd om - og gråter over at hun ikke ble reddet - når hun ble skutt rett før hjelpen ankom øya.


Det må være grusomt å være pårørende til disse barna. Foreldre, søsken, besteforeldre.. 


Ute skinner sola. En ny sommer er i anmars, og de pårørende til 22 juli - sitter i rettsalen og må forholde seg til - ikke bare at de har mistet en av sine kjære, men også til en kaldblodig slakter - som opphøyer seg selv, stiller masse krav - og slik det ser ut for meg - i forhold til det jeg har lest meg til - blir pakket inn i bomull og får de fleste kravene sine innfridd.


Det er til å bli fullstendig mannevond av!


I dag skulle alle disse ungdommene - og voksne fra 22 juli tragedien gått rundt her i verden.. de skulle ha stått opp i dag tidlig, spist frokost - og beveget seg ut i nydelig vær - på vei til skole eller jobb..


Men - nå ligger de alle sammen, 77 mennesker - de fleste av dem helt i begynnelsen av livene sine, på en kirkegård. I en grav. Drept av en mann hvis navn vi ikke nevner.


Og de pårørende til alle disse ofrene, blir utsatt for mer smerte enn det er tenkelig mulig. Og - når alle disse detaljene kommer opp - så får de nye sjokk, ny sorg - og nye smerter...

I min verden, kan jeg ikke forstå hvorfor de pårørende skal måtte gå igjennom alt dette. At de skal være nødt til å få alle detaljene.. at det ikke er noen skjerming for slikt..


Jeg vet at de selv velger om de ønsker å være der eller ikke, men burde ikke noen - en eller annen instans - ta litt bedre vare på disse menneskene? For - i en slik situasjon, så tror jeg ikke at de pårørende er i stand til å vite hva som er best for dem selv. Særlig i ettertid..


Nå, når det er masse mediadekning - ting som skjer hele tiden - hele Norge som backer opp og viser medfølelse og sympati - så kan det hende at de pårørende fortsatt er lammet, fortsatt er i sjokk - og at så lenge de hele tiden må forholde seg til nye vitneforklaringer og ny informasjon om hvordan sine elskede døde, så klarer de ikke å ta inn alt sammen - og derfor lever i et vakuum..


Noe som gjør at når ting roer seg..når det blir stille..og når mediedekningen ikke er der lenger, rettsaken er over og dagliglivet skal starte igjen - så kan alt dette som har kommet opp underveis, små detaljer om hva som har skjedd med deres barn, deres kjæreste, deres mann eller kone - gjøre sorgen enda tyngre å bære..


Jeg føler sterkt med alle de pårørende! Vi er egentlig alle sammen pårørende her.. i større eller mindre grad. Og når det gjør så vondt for oss som ikke en gang kjente disse menneskene som ble så meningsløst drept av en mann - som mener å ha alt sitt på det tørre, og at det at ofrene var politisk aktive var årsak nok til å drepe dem - så tør jeg ikke å tenke på hvor fryktelig vondt de nærmeste pårørende har det i disse dager når sola igjen skinner - og når alle andres pårørende går eller småløper til jobben..til skolen..til sine kjære..

Jeg sender et stort hjerte til alle dere som er pårørende - eller berørt på en eller annen måte! Et hjerte til trøst for alle som sørger..og alle som var involverte - hjelpemannskaper, frivillige - alle som deltok i redningsaksjonen.


Det er heller ikke lett å være de som tok feil avgjørelser - i et av de mest absurde øyeblikkene i Norges historie. Da det som INGEN noen gang kunne tro kunne skje her i landet vårt, skjedde!


Det har vært så mye skriving - om skyld eller ikke skyld - som strengt talt ikke burde være nødvendig i en slik sammenheng hvor det er helt umulig å vite hva man skulle ha gjort i situasjonen. Situasjonen som ingen - aller minst de tilstedeværende hadde noen som helst form for oversikt over!


Så kanskje de avdøde nå skal få hvile i fred? Kanskje de pårørende skal få lov til å starte sorgprosessen uten å måtte lese om sin egen tragedie i avisa hver eneste dag, i papirutgaver og på nett.. 


Og kanskje de som føler enorm skyld fordi de tok et valg som førte til at en overlevde mens en annen mistet livet - skal få lov til å slippe en enda hardere straff - enn den de sikkert har straffet seg med siden tragedien skjedde - nemlig ved hver eneste dag, å gjennomgå minutt for minutt alt som skjedde, og hvordan de kunne ha handlet annerledes i denne makabre situasjonen..


I den totalt uforberedte hendelsen - som ingen av oss som ikke var til stede i øyeblikket - kan klare å forestille oss hvordan var. Og heller ikke hvordan vi selv hadde reagert - eller hvilke valg vi hadde tatt. Akkurat der og da. I det grusomme som skjedde...


Jeg er helt sikker på at alle som var både i regjeringskvartalet og på Utøya for å hjelpe - gjorde så godt de kunne - og vel så det! Dette er mennesker som vier sitt eget liv til å hjelpe andre - og det er det viktig å ha i bakhodet når man kritiserer dem.


Derfor skulle jeg ønske at vi kunne slutte å grave i hva som kunne ha vært gjort annerledes, hvem som gjorde hva feil - og å slutte å granske ned til hver minste lille detalj. For det hjelper ikke noen av de berørte partene. Ikke de pårørende..og ikke de som jobber hver eneste dag for å hjelpe mennesker som er utsatt for ulykker, overfall, ran, voldtekter - og som er grundig trent opp til jobben sin - bare ikke til denne grufulle dagens hendelser - en bombe i regjeringskvartalet - og kaldblodig massakre på Utøya!

Det som hjelper - på sikt - er masse kjærlighet, omsorg og varme fra oss alle! Ikke glem disse berørte partene når mediadekningen stilner..og når dagene for de pårørende blir lange og stille..


Vær et medmenneske - også for de som var der og prøvde å hjelpe så godt de kunne. Vær et medmenneske for alle du møter - i kassa på Rimi, på sykkelstien, i kø på veien til jobb..


Det er mange som sliter i disse dager - og også av andre årsaker. Vi vet aldri hvem vi møter ute - i dag..eller i morgen - eller en annen dag. Vi vet ikke hvem de er - eller hva de har vært utsatt for eller har opplevd... Men vi kan gjøre en forskjell! 


Ved å gi et lite smil, strekke ut en hånd - eller å gi en god klem.


Jeg ønsker alle en god dag! Jeg håper dere går ut og virkelig nyter livet! For livet er det skjøreste vi har.. og vi må bruke det på noe som gir oss mening og glede <3


En riktig god klem til dere alle fra Konfliktlos.

Gode venner kan løfte deg!

Gode venner kan løfte deg!

De kan forandre dagen din på null komma niks!

I går var jeg et sted hvor jeg ble tatt imot som en dronning..

Jeg ble møtt i døra, varmt ønsket velkommen - og jeg ble tatt imot med åpne armer.

Åpne armer - av noen som jeg forsto - hadde gledet seg til jeg kom!

Jeg fikk masse god mat og drikke. Jeg kjørte bil - og de som var der koste seg med vin og annet god drikke. Selv fikk jeg en alkoholfri velkomstdrink - lekkert tilberedt, med bringebær og fargerike pinner, i lekre stetteglas - som satte meg tilbake til svunnen tid, og som minnet meg om gode opplevelser fra "gamledager" hvor nydelige serviser på pent dekket bord - var en viktigere del av det å få gjester -  enn det ser ut til å være i dag.

Jeg ble servert nydelig mat - og noe av det som gjorde matopplevelsen ekstra nydelig -  var hva jeg ble servert maten i. Et koselig, litt gammeldags servise, vakre glass - og en lekker vinkaraffel - som vertinnen hadde arvet fra en gammel tante.


Midt på bordet, sto et vakkert lite kunstverk - et lite brett - vakkert dekorert med snirkler i samme farge som fatet. Der sto det tre små blomstervaser i skjørt glass  - også disse dekorert med små utskjæringer i glasset. Oppi glassene var det små kvaster med prestekrager og hvitveis. Alt var skjørt - og magisk..

Magisk var også stemningen rundt bordet. Vi pratet og koste oss - lenge og vel.. og jeg forlot selskapet med en følelse av å være totalt på plass i meg selv. En riktig god følelse.


Du lurer kanskje på hvorfor jeg skriver om dette. Om det ikke er sånn alltid..? At jeg er på plass i meg selv? Jeg som jobber med kommunikasjon og konfliktløsning - og som er ekspert på kroppspråk og på fastlåste mønstre.


Vel - det er nok ikke fult så enkelt. Jeg er nok omtrent like ofte som alle dere andre - enten på plass i meg selv, eller ikke  - avhengig av hva som til enhver tid skjer inni meg - eller rundt meg.  Og jeg jobber flittig og iherdig med meg selv, for å prøve å være ordentlig på plass i meg selv. Fordi der er det godt og deilig å være.


Men, den gode følelsen kan forsvinne like raskt som den kom - hvis jeg ikke er flink og ivaretar mine egne behov. For meg er det forskjellige ting. Som for eksempel behovet for å være alene, behovet for å drive med ting som interesserer meg, behovet for å trene, behovet for å skrive, lese eller å synge - og masse annet. 


Hvis jeg ikke tar vare på disse, mine egne behov - og heller setter alle andre foran meg selv i køen av behovsdekning, så vil jeg tape uansett. Jeg vil tape tiden min, overskuddet mitt, min evne til å tenke rasjonelt, mitt altoppslukende livsbegjær - og min glede over å bety noe for noen.


For - alle har vi et behov for å bety noe for noen! For å føle at noen liker oss - og ønsker oss velkommen!


Og - tar vi ikke vare på våre egne behov og setter andres litt til side - i alle fall av og til - så kan det hende at vi ender opp med å stupe i bakken, og det er ingen tjent med - hverken oss selv eller de andre. 


Man kan ikke alltid se om en person er på plass eller ei på utsiden. Veldig mange mennesker er flinke til å skjule bak en perfekt fasade - at de virkelig sliter.. med seg selv - eller med andre rundt seg.


Så -  årsaken til at jeg skriver om dette - er at vi alle har våre små og store utfordringer i livet. På skolen, på arbeidsplassen, i familien - og i vennekretsen. Mange ganger skjer det ting rundt oss - som vi ikke kan gjøre noe med. Vi har kanskje gjort alt vi kan for mennesker som vi er veldig glad i - og som står oss nær... men allikevel tar de avstand fra oss... de beskylder oss for ting, eller forteller oss og alle andre som vil høre på dem - at vi er de verste menneskene de vet om.


Slik kan vi veldig lett få et stempel. Et stempel i panna - av noen som kanskje selv føler seg mislykka, som har rotet det til for seg - og som kanskje ikke orker å gå inn i seg selv for å jobbe seg ut av det de selv sliter med.


 Og - hvis dette stempelet - som en annen har satt på oss, begynner å etse seg inn i tankene våre... kan vi veldig raskt begynne å se ned på oss selv, dømme oss selv - og tilogmed begynne å hate oss selv.. Og det er da vi virkelig er nødt til å gjøre noe drastisk. Noe drastisk - som for eksempel å prøve å la vedkommende gå.. slippe taket rett og slett..


La de gå - selv om du er veldig glad i dem.. la de gå - respekter at de ikke ønsker deg i livene sine lenger... gi slipp.. og gi aller helst slipp i kjærlighet. For hvis du aksepterer det som skjer - og gir slipp i kjærlighet - så er det lettere å gå videre.. uten denne altoppslukende smerten over ikke å strekke til. Over ikke å være bra nok for en som du har gitt veldig mye tid, støtte, og omsorg til..


Lettere - på tross av den grusomme smerten som du føler i hjertet og i sjela di - når du slipper taket i denne personen som du er veldig, veldig glad i.. 


En person som du har båret på skuldrene i flere år. Som ikke var tung fordi du var så glad i vedkommende.. 


men som ble så tung etterhvert - fordi du måtte bære ham eller henne - hele veien... Hele veien -  på hans måte, noe du ikke hadde hverken verktøyene eller knær til å gjøre..


Og da han selv ropte "stopp" - jeg ønsker ikke at du bærer meg lenger - du gjør det på helt feil måte - og jeg liker deg overhode ikke lenger" - og du skvatt til, og mistet ham ned på bakken et lite sekund - før du prøvde å strekke ut hånden din for å nå ham så han skulle reise seg opp igjen. For så å oppleve at han slo den irritert bort - full av hat og raseri - og ba deg om å dra dit peppern gror...


Eller - etter mange år, hvor  dine gjentatte forsøk på å strekke ut hånden - ble kaldt og hardt avslått.. og du selv la deg ned på bakken og tryglet og ba om at han skulle ta hånden din, men han fortsatte å avvise deg ved å snu seg vekk - eller ved å spytte deg rett i ansiktet.


Hvis du selv da ikke forstår at du må la ham gjøre det han selv ønsker - selv om du har gitt ham hundrevis av tilbud om å løfte ham opp igjen, for å bære ham så godt du kan- på din måte..fordi du er deg  og han er han..


hvis du selv ikke da kan la ham gå..samme hvor vondt det er for deg - og kanskje også for ham? Hvem vet?  - så kommer du aldri til å kunne ha et ordentlig og fullverdig liv.


Fordi du lever i et limboland - og venter og håper på noe som sannsynligvis aldri kommer til å skje!

  


Det er da vi må slippe taket. Helt - og ikke litt etter litt. For ellers vil det aldri gå over. Den smerten vi har inni oss - den som tærer oss opp hvis vi ikke gir slipp. Som spiser opp de verdifulle dagene våre. Og lager store hull i hjernen vår - hull av ingenting - som gjør at det blir vanskelig å konsentrere seg ordentlig - og å leve livene våre

Det er en tid for alt. Det er også en tid for å gi slipp på det som man ikke kan forstå...det som er så vondt å tenke på at man ikke klarer å la være å tenke på det... og det som ikke er ment å være..


Det er alltid vondt å gi slipp på noen man er veldig glad i - enten de er døde eller de lever.. grusomt vondt - på ulike måter. 


Men noen ganger må man hoppe inn i smerten de er å gi slipp... for når man tar hoppet - og lander, så lander man kanskje ikke så hardt som man trodde man kom til å gjøre. Man slår seg kanskje litt først, før man reiser seg opp - børster av seg smerten - og går videre i livet.


Videre - i møte med mennesker som respekterer deg, som liker deg - og som viser at du er verdifull for dem!


Og - først når du bestemmer deg for å gi slipp og gå videre i livet ditt uten en tung person hengende over ryggen din - vil du oppdage hva verden virkelig har å by på! Og - hvor lett det er å leve lykkelig!


Og å omgi deg med mennesker som respekter deg, liker deg - og som ønsker deg velkommen! Velkommen inn i livene deres. Som den du er.. en helt unik og spesiell person - som det bare finnes en eneste av i hele verden - selv om du er tvilling, eller trilling.. eller hva som helst!

Så - hvis du tør... så våg å gi slipp på alt som du ikke kan forandre. 


Ta sats - som den første gangen du skulle hoppe fra 3 meter'n i svømmehallen da du var liten. 


Trekk pusten dypt, ta sats - og hopp! Hopp før du rekker å ombestemme deg!


Jeg lover deg at du kommer til å lande helt greit - hvis ikke bedre enn du hadde forventet deg! Gi slipp i det som smerter deg, og som du vet at du ikke kan forandre! Slipp taket i hånden du så gjerne vil hjelpe..for den dytter deg bare bort allikevel - og du selv vil falle ydmyket ned på bakken - uten livsglede, uten energi, uten evnen til å glede deg over selve livet - hvis du ikke slipper taket.


Hopp vekk  - og ut fra smerten over det du vet at du ikke kan forandre! Du har et fantastisk liv å leve - sammen med mennesker som lager vakre, magiske blomsterdekorasjoner - og serverer deg nydelig mat av sitt fineste servise...


Ha en fantastisk ny uke!

Hilsen Konfliktlos :)