Jungeldyret NAV

Når man har rundet 50, en alder som jeg virkelig kjenner er en god alder for meg, skjer det dessverre også triste ting rundt oss..


For få dager siden, tapte en god venninne kampen mot kreften. Hun var et flott menneske som jeg satte stor pris på, og jeg kommer til å savne henne veldig som venn, støttespiller og sparringspartner. Jeg tenker på mannen og barna hennes, som mistet sin kone og mamma så alt, alt for tidlig..og synes det er så uendelig trist at hun er borte.

Hvorfor får noen snudd livene sine opp ned på denne måten? Det er så dønn urettferdig synes jeg! Fra å være en livsglad og sprudlende person det ene øyeblikket - så blir man syk, sliten og maktesløs i det neste.. 


Vi har ingen sikkerhet for at ikke vi selv skal rammes av denne sykdommen, eller en annen alvorlig sykdom. Ikke har vi klagerett på kroppene våre heller.. og det er da jeg lurer på - burde man ikke forberedes fra man er ung - i hvordan man skal takle å komme i en slik situasjon? Jeg kjenner flere som er rammet av alvorlig sykdom, og noen av dem har ingen til å hjelpe seg med å finne ut av hvilke rettigheter de har - eller hvem som kan avlaste dem med alle bekymringene som de går med  - av både økonomisk art og i forhold til sykdommen og hva den gjør med deg..



Hvor henvender man seg egentlig? Hvem hjelper deg i jungelen av papirer og rettigheter som du har? Er det ok at alt dette blir en ekstra byrde - i tillegg til den du og familien din allerede har?


I Norge har vi det så godt, sier alle. Og jeg er enig i det. Vi har det godt. Så lenge vi ikke blir alvorlig syke, skadde, eller uføre. For blir vi det, så må vi i tillegg til å være veldig syke - dra på en reise ut i jungelen..en jungel full av utfordringer som vi ikke er forberedt på. Vi må ha med oss verktøy som vi aldri har lært å bruke..og vi må være ytterst forsiktige så vi ikke tråkker feil - for da kommer jungeldyret NAV og tar oss. Selv om vi ligger nede..


Sånn er det i Norge. Det sitter noen jungeldyr og passer på at vi ikke får det enkelt når vi først har havnet i deres klør..hvor de bestemmer alt en syke kan og ikke kan gjøre, og passer på at alt går riktig for seg for dem - i stedet for at de kunne sittet og jobbet for å finne ut av hvordan du som syk - kunne få all den hjelpen og oppbackingen du har krav på - uten at du behøvde å reise på en slik slitsom reise blant jungelens lover og regler som er forferdelig vanskelig å forholde 

seg til når du er syk og sliten, og behøver hvile og godt stell.

Mitt ønske for alle som er syke og sliter med å finne ut av ting - skal kunne ringe ett eneste telefonnummer hvor de kan legge av seg alle de ekstra byrdene, og så kommer det noen å ordner opp for dem - slik at de kan konsentrere seg om å prøve å bli friske igjen.


Ha en fin søndags ettermiddag alle sammen!


Hilsen Konfliktlos.

If tomorrow never comes...

Det er 5.januar 2012. 


Et helt nytt år har begynt  og et helt år har gått siden 5.januar 2011.


Har du merket det? Snart er det sommer igjen - og sommeren 2011 har i min verden knapt forsvunnet...

Tiden går og går...og den går ganske raskt også.. Noen ganger spør jeg meg selv om jeg har brukt tiden min godt nok? Godt nok for meg selv og de jeg er glade i? 


Var jeg helt til stede da døtrene min trengte et råd....lyttet jeg nøye nok til det sønnen min fortalte meg om jobben sin....har jeg gjort noe hyggelig for mannen min i det siste - og var jeg der nok for den gode venninnen min som sliter med sykdom?


Jeg vet ikke.. jeg håper og tror at jeg har prøvd å være der så godt jeg kan. Men jeg er ikke sikker. Jeg er ikke sikker på at jeg ikke kunne ha brukt tiden min annerledes. Det er godt mulig at noen der ute føler seg oversett eller glemt bort - og at jeg har løpt raskt forbi de virkelig viktige tingene i livet. De viktige tingene som kjærlighet og vennskap - og å virkelig være der for noen som trengte meg akkurat der og da..


Denne sangen får meg til å tenke på alle de jeg er glad i, og om de virkelig vet hvor glad jeg er i dem?


Som mormoren min den aller siste gangen jeg så henne. Liten og tynn i en alt for stor sykeseng med det hvite håret som en glorie på hodeputen. Hun forventet ikke masse av meg, bare at jeg var der som hennes eldste barnebarn. Og der og da - når hun holdt meg hardt i hånden og ikke ville slippe taket i meg...ønsket jeg at jeg kunne skru tiden tilbake til den gangen hun var på besøk flere ganger i uka. Den gangen vi lo og skravlet over diverse kaffekopper, og glemte tiden fordi vi hadde det så hyggelig. Jeg angret på alle de gangene jeg hadde hatt det for travelt i livet mitt til å holde de ukentlige avtalene våre fordi jeg skulle noe annet.. og ikke med en eneste mine, klandret hun meg for det.


Og da hun klemte meg hardt i hånden og fulgte meg ut sykehusdøra med de vakre, blå øynene sine - så visste jeg at jeg hadde betydd masse for henne - på tross av brutte avtaler, og jeg lovet meg selv at jeg aldri mer skulle bruke tid på uvesentlige ting som ikke betydde noe for meg - men heller på mennesker som jeg er glad i! 


Allikevel...tiden går..sorgen blekner - og sårene får skorper og begynner å gro. Og jeg ser meg selv løpe like raskt rundt omkring med bind for øynene igjen og igjen..


Det jeg var bevisst på den gangen - forsvant plutselig i all travelheten, og jeg må minne meg selv på det ofte. Det er så lett å løpe fra sorgen og savnet - og fra det som betyr noe i livet. 


Hvis jeg ikke stopper opp ofte nok og bevisstgjør meg selv om dette - kan det hende at jeg bruker masse av livet mitt på de uvesentlige tingene, slik at jeg sitter igjen og angrer som gammel - og det ønsker jeg jo ikke!


Så, når jeg opplever ting som minner meg på å stoppe opp litt, og når jeg tar meg tid til å kjenne etter inni meg hva som er viktig i livet mitt, så hender det at jeg skynder meg litt langsommere...og at jeg er der jeg ønsker å være til enhver tid. For korte perioder i alle fall.


Og jeg blir bedre på det hver dag - i perioder - før jeg sklir ut igjen.. 


Men jeg håper at jeg i løpet av 2012 har ryddet så god plass til alt som er viktig, sant - og nært, at de som er glade i meg virkelig merker det!


Og det samme ønsket har jeg for dere alle sammen. Lytt til denne sangen, gråt gjerne en skvett - og kjenn på hvem som er viktige for dere - og bruk verdifull tid sammen med dem!

http://www.youtube.com/watch?v=0SVbkvZYc6Y&feature=related

Ha en fin ettermiddag alle sammen! :)


Hilsen Konfliktlos.

GODT NYTTÅR ALLE SAMMEN!

I dag er det 01.01.2012 - og et nytt år har begynt!


Et nytt år kan for meg, sammenliknes med da jeg var liten og skulle gå en lang skitur med faren min på fjellet. 


Først måtte skituren planlegges nøye. Pappa tok fram løypekart og kompass - i tilfelle vi gikk oss bort. Så pakket vi sekken dagen før. Vi hadde med oss rene ullklær av typen ullundertøy, votter, lue og sokker. Så hadde vi hver vår ekstra overtrekksbukse og anorakk, sitteunderlag, et tynt ullpledd, flere matpakker, kvikklunsj, appelsiner, kjeks - og sist men ikke minst, en sammenleggbar spade og noen stearinlys og fyrstikker. I tilfelle vi måtte grave oss ned i snøen.


Vi var godt forberedt på hvor vi skulle - og hvordan vi skulle komme dit. Vi visste om oppoverbakker og nedoverbakker - og vi hadde kontrollen på nesten alt - men bare nesten..


For uansett hvor godt forberedte vi var  så kunne selv ikke min flinke pappa vite hva slags vær det kom til å bli, eller om det var noen andre hindringer på veien.. så vi kunne egentlig bare forberede oss til en viss grad, og så var resten opp til Gud, skjebnen - eller hva man velger å kalle det.


Slik er det med et nytt år også. Man kan planlegge ting man skal gjøre, og man kan sette seg noen mål og delmål. Det kan tilogmed være lurt å gjøre det. Og så må man vite at det i løpet av året kan komme både oppoverbakker og nedoverbakker - og noen flate strekninger hvor alt er rolig og hvor ting går nærmest av seg selv.


For det er slik livet er. Slik var 2011 - og slik blir 2012. Vi har ingen nødbrems som vi kan dra i eller trykke på når vi ikke ønsker nedoverbakkene - eller når det går for raskt for oss..


Men vi kan starte med å bevege oss sakte i den retningen vi føler er den riktige for oss. Vi kan gå et skritt av gangen, og stoppe opp og se hvor langt vi har kommet. Vi kan fokusere positivt, ha delmål, være bevisste på hva vi ønsker å ta med oss av bagasje på veien, og hva som blir for tungt å bære med oss videre  - og vite at for hvert skritt vi går i riktig retning - så vil vi gjøre oss selv og de rundt oss noe godt. Vi kan ta et skritt om gangen. Et lite skritt framover. Hver eneste dag.


Og kommer det noen nedoverbakker og vi føler at vi beveger oss litt bakover - eller i feil retning, så kan vi allikevel se tilbake på alle skrittene vi har gått framover - og så ta et skritt videre framover igjen.. Vi kan også huske på at har vi gått en stund i feil retning uten helt å merke det - så er det ingen skam å snu. Det er faktisk en viktig fjellvettregel - som i høyeste grad gjelder i livet også.


Jeg husker hvor deilig det var å komme inn i varmen etter en kald, lang skitur med faren min. Det var det beste med hele turen syntes jeg. Å komme inn igjen. I varmen. Og å kunne tenke med stolthet tilbake på alle kilometerne og milene jeg hadde gått. 


Der jeg satt med røde roser i kinnene, visste jeg at følelsen jeg hadde inni meg - en blanding av mestring, lykke og tilfredshet - gjorde at hvert eneste skitak, oppover eller nedover var verdt det jeg nå følte.


Så jeg sier bare lykke til med 2012 alle sammen! Gå et skritt av gangen framover mot lykke, glede og tilfredshet - og med å være akkurat den du er! Vit at du er unik. Akkurat du. Enten du går i oppoverbakken eller nedoverbakken akkurat nå. 

 Ha et riktig godt nytt år! Hilsen Konfliktlos <3

Bridge over troubled water...

When youre down and out...feeling small...when tears are in your eyes..I will dry them all...

Det er mange som sliter i disse dager.. noen sliter fordi de bærer på en sorg inni seg.. Kanskje over å ha mistet en av sine kjære i sykdom, ulykker - eller i et samlivsbrudd. Andre igjen - har en sorg inni seg som de ikke kan forklare, hverken for seg selv eller for andre..

Når du ser at noen sliter, er det da noe du kan gjøre for ham eller henne? Kan du egentlig gjøre noe i det hele tatt - for å  prøve å få andre til å føle seg bedre? Noen mener nei, mens andre mener ja. Selv mener jeg at det går an å forsøke i alle fall! Det går an å strekke ut en hånd som vedkommende selv kan få lov til å velge om han/hun har lyst til å ta imot. Og det er mange måter å bry seg om hverandre på: det finnes måter å spre glede på - som ikke nødvendigvis tar alt det triste bort - men som allikevel kan gi de som har det vondt en bitte liten spire av håp for framtiden...

Det går an å ta en telefon og si "hei, jeg ville bare ønske deg en riktig god jul!" Eller, man kan ringe på og gi vedkommende en boks med julekaker eller noe annet hjemmelaget. Kanskje putte et lite julekort i postkassa hans/hennes - eller å be vedkommende hjem til seg på en kopp kaffe eller gløgg. Det trenger heller ikke å ta lang tid.. bare en liten, hyggelig prat. En prat som kan få den andre til å ønske å gjøre noe annet hyggelig, kanskje? Ofte kan en positiv ting - gi flere positive ringvirkninger :)

For noen - kan det for eksempel være veldig positivt å få lov til å hjelpe deg med noe! Å få lov til å være nyttig er nemlig en veldig viktig del av det å føle seg hel som menneske. Er man nyttig, så er det noen som trenger deg - og det er en god og viktig følelse.. Alle ønsker å være nyttige! Og hvis man blir spurt om å hjelpe noen, så får man kanskje også det lille frikvarteret og det pusterommet som skal til for å glemme alt det tunge og triste en liten stund.

Det er ikke lett å være i sorg når alle andre går rundt og er glade og fornøyde. Og det er ikke alltid så mye som skal til for å gjøre de som sørger litt gladere - om enn kun for noen minutter eller timer. Men det er verdt det - når du ser at gnisten lyser opp i den andres øyne en liten stund! 

Og - hvis denne personen får flere slike opplyste øyeblikk - så blir øyeblikkene til timer..og timene kan bli til dager...som igjen blir til uker.. Uker av hyggelige pusterom og deilig glemsel - som igjen kan føre til bedre humør og livskvalitet.

Så jeg vil understreke at det er veldig viktig at du - hvis du har et bittelite overskudd å ta av -  ikke undervurder dine evner og muligheter til å lyse opp i andres liv! For alt for ofte tenker vi at det ikke spiller så stor rolle hva vi gjør eller ikke gjør, hvis vi har en slik person i blant oss. Men det gjør det!

Jeg håper alle strekker ut hånda og lager en bro av seg selv - over opprørt vann - for mennesker som trenger en slik bro fra sin indre tristhet - og over til de små lyspunktene i livet - i en travel juletid!

Her er sangen med sammen navn, sunget av Simon and Garfunkle: 

http://www.youtube.com/watch?v=PT5SQkrsHKM&feature=related

Ha en fortsatt god advent!

Hilsen Konfliktlos <3

Hva er kjærlighet?

Hva er kjærlighet?

Er det å ligge i armene til den du elsker? Er det å se smilet til barn eller barnebarn idet de ser deg komme gående? Er det å bære over med feil og mangler på foreldre, partnere, eller andre vi står nær?

For meg er kjærlighet masse forskjellig.. Det kan være å gi noen en ordentlig god klem for eksempel. Mormoren min er et godt eksempel på en dame som kunne gi gode klemmer. Gode klemmer hvor hun holdt godt rundt deg, slik at du kjente at hun var oppriktig glad i deg. Det  - sammen med det å kunne komme til henne og få varm sjokolade med krem - en kald vinterdag hvor ting ikke var så greit hjemme eller på skolen  - det var kjærlighet!

Eller, å ha en farfar som alltid dro meg i flettene og sa at jeg hadde så vakkert hår..og som jeg når som helst kunne synge " Tio tusen røda rosor" for - og vite at han kom til å si at jeg var så flink til å synge. For meg som barn, var også denne tryggheten og vissheten i det å vite at noen likte meg og syntes at jeg var flink, selv om jeg kanskje ikke alltid var det - en god og forutsigbar kjærlighet.. Det å kunne være den jeg var - og få aksept for det!

Det er ikke så ofte man får lov til å være seg selv - akkurat som man er - og allikevel bli godtatt, dessverre. Mange opplever at de må sette på seg et ytre ansikt for å bli akseptert. Et som passer til omverdenen. Et som gjør at du går usynlig inn i samfunnet.

Og, det kan for mange være veldig slitsomt. Å bruke masse tid og krefter på å passe inn i andres maler.. Til Jul er det dessverre mye tilpasninger. Man tilpasser seg partneren, barna, svigerfamilien - og vennene sine, og sørger for å holde koken og å være med på alt som forventes av en.

Da kan man jo lure på om det er kjærlighet til alle disse som gjør at man stort sett gjør det man tror at de andre forventer i julen, eller om det er frykten for ikke å bli godtatt og akseptert?
Hva er det vi er så redde for egentlig? Hvem gir oss denne frykten? Er det de andre - eller er det oss selv?

Og det er da jeg spør - hvordan kan du gi ubetinget kjærlighet til de andre - hvis du ikke har gitt den til deg selv først? Hvordan kan du klare å puste jevnt og rytmisk i en travel juletid med krav fra alt og alle - hvis du ikke kjenner litt etter i dypet av deg selv og spør deg selv: "er jeg komfortabel med å feire jul på denne måten? orker jeg å være med på alt sammen, alle forventingene de andre har til hva jeg skal bidra med denne julen - eller å være med på alt kjøpepresset - selv om jeg vet at jeg ikke har råd, og at jeg må slite hele vinteren med at jeg brukte mere penger enn jeg hadde til julegaver for å være en av de andre?

Hvem av de jeg sliter og kaver for, gir - eller får jeg ubetinget kjærlighet av? Og - er det kjærlighet å kjøpe de dyreste merkeklærne til tenåringene sine for at de skal passe inn i samfunnet - på tross av at du ligger søvnløs om natten for å få den økonomiske kabalen til å gå opp?

Vi er så redde for å dele bekymringene våre med noen  - og aller minst med barna våre. Men er det ikke kjærlighet å sette seg ned med tenåringsjenta di, slik som en jeg kjenner sa: " jeg har noe på hjertet i dag, vennen min.. det handler om vår økonomiske tilstand her hjemme - og du vet at jeg, hvis jeg kunne - ville jeg ha kjøpt alt du ønsket deg i hele verden slik at du kunne ha følt at du var som alle de andre...og allikevel - når jeg nå ikke har muligheten, og kanskje ikke får den på lang tid - så ønsker jeg at du skal legge merke til alt jeg gjør for deg for å vise deg at jeg er ubetinget glad i deg. Som å vaske klærne dine, smøre matpakka di, reie opp senga di, og alltid være her for deg - dag og natt - for å snakke om alt du trenger å snakke om. Og selv om gavene du får kanskje ikke er akkurat det du ønsket deg aller mest, så gir jeg deg av min tid! Masse tid, kjærlighet og trygghet skal du få av meg - slik at du kan gå ut i verden og være rusta til å møte den som deg selv! Og så skal jeg sette meg ned med deg og finne ut av hva vi sammen kan gjøre for at du skal kunne få den lekre genseren, den nyeste buksa i butikken, eller de støvlettene du har ønsket deg så lenge. "


Eller - hvis det er partneren din - så kan du si som en annen jeg kjenner så klokt sa: Kjære deg, jeg har to valg denne julen, jeg kan enten gå langt over hva jeg orker nå, og bli med deg på alle de selskapelighetene og familiemiddagene du ønsker at jeg skal - eller du kan gå på noen av dem alene, slik at jeg får hvilt - og du får kost deg sammen med de du har lyst til å være sammen med. På den måten kan vi begge få en jul som gjør at vi koser oss og henter inspirasjon og krefter som igjen gjør at vi har noe å gi hverandre!"


Jeg mener at vi skal tørre å ikke orke. Orker vi ikke, så orker vi ikke rett og slett! Tenk hvor mange som sitter flere dager i jula - rundt et bord med mennesker de ikke føler seg komfortable med. Tenk hvor slitne de blir av det. Og - egentlig - så ønsker kanskje ikke disse menneskene at du skal være der...for hadde de det, så hadde du sikkert både følt deg avslappa der - samt at du hadde kost deg du også..

Det er ikke uten grunn at unge samboere feirer julen hver for seg - hjemme hos sin egen familie, i motsetning til for et par tiår siden hvor det var ganske uhørt å gjøre noe slikt. For noen - ganske mange faktisk - så er det å dra på middag til svigerfamilien et forferdelig ork. Fordi de  - til hverdags - ikke fungerer sammen.. og hvordan skal man klare å se for seg at de gjør det i jula da?

Eller - i vennegjengen - hvor det er vanlig at eksen til kona di - legger an på kona di hver gang han får seg noe innabords.. og du vet at hun bryr seg ikke om han - men det føles ubehagelig uansett - fordi du føler at  du hele kvelden må forsvare ditt revir. Da kan det hende at du velger å sitte hjemme og lese en god krim og la kona di gå alene på romjulsfesten - fordi det føles bedre for deg. Du stoler på kona di, og hun ønsker å opprettholde denne tradisjonen med sine tidligere venner.

Så - hva er egentlig ubetinget kjærlighet? Er ikke det å gi og få - uten å kreve noe tilbake? Og er det ikke kjærlighet når du først fyller på energi til deg selv, før du gir den til andre. Det er i alle fall ekte kjærlighet - den som kommer fra hjertet - og ikke tillært væremåte?

Vel - jeg ønsker dere alle en fortsatt god adventstid! Senk skuldrene, ta noen dype åndedrag og kjenn etter hva som kan gjøre at du - og de rundt deg kan ha en jul fylt med kjærlighet - ikke nødvendigvis en jul slik alle andre feirer den - eller forventer at du skal feire den..

Hilsen Konfliktlos <3

Om å møte seg selv i døra..

I går - da jeg skrev innlegget: "Hvem bestemmer over din adventstid" skrev jeg om hvordan det føles når noen du er i nær relasjon til, kaster sitt stress over på deg. Noen vil kanskje si at ingen kan kaste noe over deg, men billedlig sett - så føles det nøyaktig slik noen ganger..

Og - det var da jeg satt på cafè med mine to døtre og spiste lunsj i dag - at jeg møtte meg selv i døra - rett og slett! 

Vi sitter og koser oss med te og tunfisk salat, da min eldste datter på 25, spør meg om jeg har skrevet noen nye innlegg i mutterns blogg. Mutterns blogg ( muttern.bloggspot.com )er min andre, litt mer private blogg hvor jeg skriver om det å være mutter til voksne barn - og andre ting en mutter opplever i hverdagen.

Vel, jeg hadde postet innlegget "Hvem bestemmer over din adventstid" på begge bloggene mine  og hun begynte å lese høyt for lillesøsteren på 23. Hun leser med et stort smil rundt munnen.. Flott, tenker jeg - hun liker bloggen min (hun jobber som journalist  og er ganske kritisk til hvordan vi andre i familien formulerer oss skriftlig) - så jeg tror smilet hennes kommer av at jeg har skrevet noe bra. Det er først da begge to brister ut i latter og nesten holder på å falle av stolene sine - at jeg forstår hva de ler av. 

De ler av meg som har skrevet om advent- og julestresset moren min kaster over meg. Og jeg vet veldig godt hvorfor! De ler fordi de opplever meg på nøyaktig samme måten som jeg opplever moren min. Kanskje ikke når det gjelder advent og jul - for da stresser jeg lite, men når det gjelder alt fra om de bruker lue (de er 23 og 25 ) - til om de har husket å kjøpe pepperspray til å ha med seg på byen -  og for ikke å snakke om alt maset jeg har utsatt dem for om mangel på mineraler og vitaminer i årenes løp..

Og jeg ler like så godt med, for hva ellers kan jeg gjøre? Jeg ler  - og innser at jeg må feie for min egen dør før jeg feier for andres. Samtidig er jeg glad for at døtrene mine -  og sønnen min for den sakens skyld påpeker slike ting for meg. For jeg er jo hverken perfekt eller feilfri - i likhet med de aller fleste andre... og jeg må ærlig innrømme at det gjør godt med en god latter - selv om det er meg vi alle tre sitter og ler høyt av :)

Så, jeg ønsker dere alle en fortsatt god advent - med eller uten feil og mangler!

Hilsen Konfliktlos :)

Hvem bestemmer over din adventstid?

I dag er det 7 desember. Noen - og jeg sier ikke alle -  løper rundt og stresser hverandre opp - livredde for at de ikke rekker å bli ferdige til jul.


Det at noen gjør det - påvirker oss andre som har bestemt oss for at vi selv ønsker å ha en avslappende og magisk adventstid hvor andre ting enn travelheten står i fokus.


Selv fikk jeg en telefon fra en slik person for et par dager siden. Denne personen står meg nær, og er selvfølgelig moren min. Samtalen forløp omtrent slik: "hei, det er meg. Har du husket...? jeg så at det var tilbud på ditt og datt i den og den butikken! du må forte deg hvis det ikke skal bli utsolgt. fikk du ordnet det du vet? ja, for det er bare på mandager du kan.. og du trenger ikke å stresse til jul vet du, du kan bare ...bla..bla..bla..vaske..bla...rense..bla...bla...ikke kjøpe dyre ting..bla..bla...bla..." og - har jeg ikke vært stresset fra før av, så kan det veldig godt hende at jeg blir det nå :)


Jeg kommer til meg selv, stående med telefonrøret i hånden - litt langt ut fra øret.. Jeg har sluttet å lytte, jeg vet hva som kommer - det kom i fjor, i forfjor - og alle de ca 34 årene som har gått siden jeg flyttet hjemmefra..


Fristelsen er stor til å rope: Ja, da mamma!!! Jeg hører hva du sier, du har sagt det minst 34 ganger før.. Men jeg tar meg raskt i det. Dette er hennes måte å organisere alle dagene til jul på. Hun kan få lov til å være akkurat som hun er. Jeg må bare skjerme meg litt, slik at alt hun sier går ut av røret og forbi meg. Ikke inn i mine tanker, mine planer, og setter seg fast i min kropp. Det er vanskelig, men det går an..


Dette er hennes stress. Før var det også mitt stress..men de gangene jeg klarer å "lytte" uten å protestere, før jeg avslutter samtalen med et lite smil, og med å forsikre henne om at det går helt fint med meg i disse juleforberedelsene - så sitter jeg igjen med godfølelesen av at dette er mammaen min som jeg er veldig glad i. Som jeg noen ganger har lyst til å vri halsen av - når hun er i sitt mest oppspilte hjørne - men som er en så stor del av livet mitt, at jeg vet at den dagen hun ikke er blant oss lenger - så kommer jeg til å savne henne veldig. 


Alle hennes formaninger, hennes - til tider irriterende måte å avbryte meg på når jeg snakker, hennes "velmente" råd om ditt og datt - og hennes evne til å få meg til å føle meg som ei lita skolejente.. alt dette er deler av livet mitt. Det er fakta. Og jeg kan ikke forandre moren min, for moren min er som hun er - og jeg kan velge om jeg ønsker å ta til meg det hun sier eller ikke.


Det er mange som har foreldre som ikke lever lenger, og som allikevel er styrt av disse foreldrenes holdninger og forventninger til seg selv. Den dagen du klarer å se at dine foreldre er preget av sine foreldres holdninger og forventninger til seg, som foreldrene deres igjen er styrt av sine foreldres holdninger og forventninger til seg - så har du trådt ut av barndommen og inn i din helt egen voksenverden. Hvor du - og bare du har ansvar for å leve på den måten DU ønsker - og å bestemme nøyaktig hvordan DIN verden skal se ut. 


Det er bare du som bestemmer om du skal stresse til jul eller ikke. Det hjelper ikke å si at du må ditt og datt - for når alt kommer til alt, og du tør å svare ærlig: hvem sier at du MÅ alt du føler at du må i forhold til julen - i livet generelt?




Jeg ønsker deg en riktig god advent - på den måten som bare DU ønsker at den skal være <3






Hilsen konfliktlos.